Klubbens første desennium på 1900-tallet ble særdeles begivenhetsrikt. Fra kun å ha vært timer fra å bli visket bort fra fotballkartet for alltid, reiste klubben seg under sitt nye navn, Manchester United Fotball Club, til å vinne både ligaen og FA-cupen for første gang.
Men for å ta det hele fra begynnelsen: Det nye århundret startet som det forrige hadde sluttet. Problemene hadde tårnet seg opp både på og utenfor banen, økonomien skranglet, og for tredje gang på rad ble sesongen avsluttet med fjerdeplass i 2. divisjon. Nok et mislykket opprykksforsøk ble desto verre å svelge siden City hadde tatt steget til eliten året før. Nå hadde man ikke en gang de to årlige Manchester-derbyene å se fram til heller.
Annonse
På tampen av 1899/00-sesongen var økonomien til og med blitt så anstrengt at Newton Heath så seg nødt til å selge sin toppscorer Joe Cassidy til nettopp City for £250. På samme tid trakk Alf Albut seg som klubbsekretær etter ti år i jobben.
Basar snudde alt
Og enda verre skulle det bli, for i 1900/01-sesongen endte laget helt nede på 10. plass. Da var spillet etter hvert blitt så dårlig at selv klubbens trofaste publikum begynte å miste motet. Kun ved to anledninger (Blackpool og Burnley) dukket det opp mer enn 10.000 tilskuere på Bank Street, og ved sesongens siste hjemmekamp var det bare tusen trofaste sjeler igjen.
I et forsøk på å bøte på problemene bestemte klubben og dens venner seg for å arrangerte en basar. Det var en god idé, den var kreativ og, best av alt: resultatet av den skulle komme til å endre hele klubbens struktur og framtid.
Det ble lokket med servering av mat og drikke og utstilling av bilder og effekter med andre deler av verden som tema. De besøkende kunne for eksempel benytte basarområdet til å bevege seg fra «Den franske riviera», «Italia» og «Middelhavet» til «Nilens bredder», «India» og like til «Det fjerne østen».
Utstillingen ble imidlertid mer fargerik enn inntektsbringende, for værgudene var i slett lune. Ikke en gang halv pris på avslutningsdagen førte til forventet storinntrykk.
Hunden Major og et tilfeldig møte
Inntektene fra selve basaren var skuffende beskjedne; ja, det hjalp ikke en gang stort at den godslige hunden til lagkaptein Harry Stafford, en St. Bernard ved navn Major, labbet rundt blant de besøkende med en kollektbøsse rundt halsen.Hvorvidt det var i skuffelse over denne mangelen på giverglede skal være usagt, men på et punkt fikk Major etter alt å dømme nok. I alle fall stakk han halen mellom beina og listet seg stille og rolig ut gjennom porten. Det, skulle det senere vise seg, ble Newton Heaths redning.
Annonse
Tilfeldighetene ville det nemlig slik at den firbeinte på sin vandring støtte på den hundeglade og velstående bryggerieieren John Henry Davies. Han tok en titt på den merkede kollektbøssen og returnerte sporenstreks Major til en lykkelig og lettet Harry Stafford, hvis egen leteaksjon hadde mislyktes.
Nytt styre, nytt navn …
Av Stafford ble Davies servert hele historien om bakgrunnen for basaren. Og Davies, en mann som aldri hadde vist noen interesse for fotball, fattet umiddelbart interesse. Før han forlot basarområdet lovet han å holde kontakten med den veltalende og overbevisende Newton Heath-kapteinen.
På et styremøte i klubben kort tid etter, sjokkerte Stafford forsamlingen ved å bekjentgjøre at han personlig ville sprøyte £500 fra egen lomme inn i klubbkassen. Men ikke nok med det; han kunne samtidig vise til tre andre som var villige til å gjøre det samme. En av disse var bryggerieier John Henry Davies.
… og et regnskap i pluss
Som en følge av de tre mennenes investeringer, så et helt nytt selskap dagens lys. Datoen var 24. april 1902, og de tre nye investorene ble alle valgt inn i det nye styret. Davies markerte til og med begivenheten ved å skyte inn ytterligere £3.000, et beløp som ble øremerket spillerkjøp og videre satsing.
Før basaren hadde klubben hatt en tyngende gjeld på £2.670. Nå, takket være et tilfeldig møte mellom en St. Bernardshund og en bryggerieier, var gjelden nå slettet; ja, for første gang på mange år gikk regnskapet til og med i pluss.
Etter at refinansieringen var i orden krevde framsynte Davies at klubben også måtte fremstå med nytt navn. Flere forslag kom opp til votering, deriblant Manchester Central og Manchester Celtic. Til slutt ble det et overveldende flertall for å endre klubbens navn fra Newton Heath til Manchester United Football Club.To dager senere, 26. april 1902, ble navneskiftet registert og formelt godkjent på et møte i Lancashire Football Association.
JOHN HENRY DAVIES: bryggerieier og Newton Heaths redningsmann.
1902/03: Utrenskninger og nye muligheter
1901/02, klubbens siste sesong under navnet Newton Heath, hadde endt med en elendig 15. plass i 2. divisjon. Men nå, med nytt navn, nytt styre og endelig en sunn økonomi, kunne man gå neste sesong lyst i møte. De involverte innså likevel at det fortsatt gjensto mange harde tak. Spillerstallen for eksempel, var kunstig bred og hadde behov for en omfattende opprydning. Denne førte til at hele 38 spillere ble solgt eller frigitt, mens kun 17 fikk fornyet tillit.
United startet den nye sesongen med to strake 1-0-seirer, og publikum strømmet igjen inn gjennom portene på Bank Street. Sammenlignet med de 2.000 som så siste hjemmekamp i 1901/02, kom det nå hele 15.000 til den første hjemmekampen, mot Burton United, i 1902/03. Ved sesongslutt var 15. plassen fra året i forveien blitt forbedret med ti plasser.
1903/04: Mangnall-æraen innledes
Utenfor banen ble klubben styrt med stø hånd av den ambisiøse John Henry Davies. Hans drøm og to store mål var å få Manchester United opp i øverste divisjon, samt å gi klubben et nytt og bedre stadion. Med tiden skulle det vise seg at den arbeidsnarkomane styreformannen fikk oppfylt begge disse ambisjonene.
Den første ble en realitet allerede fra tidlig i 1903/04-sesongen. Da, etter bare fem kamper, ble det tatt farvel med James West, mannen som hadde ledet klubben siden Alf Albut trakk seg etter 1899/1900-sesongen, og annonsert en ny manager (eller «Secretary Manager», som var termen den gangen). Han var 37 år gammel, bar navnet Ernest Mangnall, og ble hentet fra Burnley, en klubb han inntil da hadde ledet i tre år.
Med tiden skulle Mangnall skrive seg inn i historiebøkene som Manchester Uniteds første suksessmanager. Få, om noen, vil argumentere mot påstanden om at Mangnall er Uniteds tredje største manager gjennom alle tider, bak parhestene Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson. Det var nemlig Mangnall som styrte United fra en tilværelse som et middels 2. divisjonslag, og gjennom klubbens første storhetstid.
Umettelig motivator
I løpet av Mangnalls ni sesonger som sjef, vant United sine første mesterskap i liga (1908) og FA-cup (1909). I 1911 gjentok han ligabragden ved å lede klubben til mesterskap nummer to på fire sesonger. Hans store styrke var å motivere spillerne sine. Samtidig hadde han en usedvanlig velutviklet nese for talent. Det var også Mangnall som, i tillegg til flere svært gode spillerkjøp, vervet Louis Rocca, mannen som fortsatt regnes som en av klubbens fremste talentspeidere gjennom alle tider.
Sist, men ikke minst, var Mangnall drevet av en umettelig hunger etter suksess. Sakte, møysommelig og sikkert, bygget Mangnall opp sitt storlag. Keeper Harry Moger og midtbanespiller Alex Bell, som begge skulle tjene klubben i ti år framover, var blitt vervet noen måneder før Mangnalls ankomst, men den nye sjefen var snart igang med transferaktiviteter på egenhånd.
Førstemann inn var den 21 år gamle senterløperen Richard «Dick» Duckworth. Han ble oppdaget mens han spilte for amatørklubben Newton Heath Athletic, og nølte ikke et øyeblikk da han fikk sjansen til å skrive under for United. Han skulle tjene klubben i tolv år; ikke som leder av løperrekken, men derimot som offensiv «half-back».
«Spøkelset» og vennene hans
I april 1904 vervet United en av klubbens største profiler gjennom alle tider, Grimsbys Charlie Roberts. Fordi han var så blek i huden, gikk han under tilnavnet «The Ghost» (spøkelset). £600 var en svimlende sum for en spiller som bare hadde et drøyt år bak seg på Blundell Park, men den løpssterke og raske senterhalfen skulle snart vise seg som et røverkjøp.
Etter å ha blitt nummer tre i Mangnalls to første sesonger, sikret United seg andreplassen bak Bristol City i 1905/06. Dermed ble det endelig opprykk etter tolv lange sesonger i 2. divisjon.Og nå begynte ting å skje raskt. I april 1906 kjøpte Mangnall George Wall, den første i en lang rekke av gode venstrevinger i United. Han kom fra Barnsley for 175 pund. Og, før året var omme hadde Mangnall også sikret seg fire av Manchester Citys mest fremtredende spillere — vederlagsfritt!
Bank Street, 10. mars 1906: United 2-3 Woolwich Arsenal.
Utnyttet City-skandale
Indreløper Jimmy Bannister, backen Herbert Burgess, senterløperen Sandy Turnbull og en av tidenes beste høyrevinger, Billy Meredith, kom til United uten prislapp. Hvordan det kunne skje? Jo, som følge av at City var blitt funnet skyldige i ureglementerte utbetalinger. Som straff ble de lyseblå beordret til å frigi en rekke av sine spillere, og fire av dem havnet altså på Bank Street.
En bedre julegave kunne United knapt ha fått!
Ligamestere!
Den første sesongen etter opprykket endte med en mer enn godkjent 8. plass, ni poeng bak ligavinner Newcastle. Uniteds største problem den sesongen var mangelen på en skikkelig måljeger. Det ble sanket bra med poeng, men 53 mål på 38 kamper, i en sesong der vingen Wall ble toppscorer med 11 mål, var for dårlig.
Men i 1907/08 skulle det komme scoringer i bøtter og spann. Ikke mindre enn fire spillere tegnet seg for tosifret antall mål, med Alexander «Sandy» Turnbull som fantastisk toppscorer med 25 scoringer på 30 kamper.
Publikumsrekord
Bare syv år etter at klubben var i så dårlig sportslig og økonomisk forfatning at den var i ferd med å viskes bort fra fotballkartet, ble den verdig ligamester for første gang. Med hele 11 poeng foran nærmeste konkurrent Aston Villa, skulle det gå hele 48 år før en klubb igjen klarte å vinne ligaen med så stor margin. Igjen var det Manchester United som sto for bragden, da klubben gikk til topps i 1956.
Bortsett fra ligamesterskapet, var sesongens høydepunkt kanskje hjemmekampen mot naboen Bury, den 25. desember. Den ettermiddagen ble det notert ny publikumsrekord på Bank Street, med hele 45.000 tilskuere. På den tiden var det tradisjon at man spilte ligakamp 1. juledag, og ikke 2. juledag som senere ble normen. Billy Meredith og Jimmy Turnbull sørget for målene da naboene ble beseiret med 2-1.
Turnbull x2
Tatt i betraktning ligatriumfen i 1907/08, ble oppfølgersesongen en stor skuffelse. 13. plass lå langt under United-publikums forventninger, og skyldtes nok for en del toppscorer Sandy Turnbulls skadeproblemer. Den vanligvis så målfarlige skotten spilte bare halvparten av de 38 ligakampene, og var ikke på langt nær like effektiv som i mesterskapssesongen. Faktisk tegnet han seg for bare fem mål på 19 kamper, og kun to på de siste tolv. Likevel skulle det bli nettopp Sandy Turnbull som sørget for at tiårets siste sesong endte på «a high note».
FA-cup til besvær
Ligaskuffelse til tross, så spilte United seg fram til FA-cupfinalen for første gang i klubbens historie. Ja, faktisk var dette første gang klubben hadde klart å passere kvartfinalestadiet.
På veien til finalen ble Blackburn feid til side med 6-1 i 3. runde. Det ble på mange måter et spesielt oppgjør ettersom de to Turnbull’ene, Jimmy og Sandy, scoret hvert sitt hattrick. Begge de to var skotter, født i 1884, men ikke (etter det man vet) i slekt med hverandre.
I kvartfinalen ble det langt jevnere, men heldigvis hadde United marginene på sin side. 18 minutter før slutt, på stillingen 1-0 til vertene Burnley, ble kampen avbutt på grunn av forferdelige værforhold. Da kampen ble spilt på ny fem dager senere, vant United 3-2 i nok et dramatisk oppgjør. Jim Turnbull ble tomålsscorer, mens Harold Halse ordnet det tredje.
United slo deretter Newcastle 1-0 i semifinalen, og dermed vanket det finale mot Bristol City. Den skulle spilles 24. april, på datidens finalearena, The Crystal Palace, som for øvrig ble revet i 1936.
«La Sandy spille. Kanskje scorer han et mål for oss. Gjør han det kan vi saktens bære ham resten av kampen.»
Billy Meredith foran 1909-finalen
Svake underdogs
Etter bedre ligaplassering og overtak i innbyrdes møter (1-0 og 0-0) ble Bristol-klubben regnet som knappe favoritter på finaledagen. For Uniteds vedkommende var det store spørsmålet hvorvidt Ernest Mangnall kunne benytte seg av Sandy Turnbull på topp. Den tettbygde spissen hadde på grunn av skade ikke vært i aksjon siden 15. mars, og helt fram til minutter før avspark var det usikkert om han ville bli spilleklar.
Da ba lagkaptein Charlie Roberts om Billy Merediths råd, og sistnevnte svarte: «La Sandy spille. Kanskje scorer han et mål for oss. Gjør han det kan vi saktens bære ham resten av kampen».
Det skulle gå troll i ord. 22 minutter ut i første omgang scoret nettopp Sandy Turnbull det som skulle vise seg å bli kampens eneste mål. Foran 71.401 betalende tilskuere banket han inn returen etter først å ha sett Harold Halses skudd treffe tverrliggeren.
24. april 1909: United (i hvitt) og Bristol City i aksjon på Crystal Palace.
United var selvsagt ekstatiske, og hvorfor ikke? Ja, klubben verdsatte den første FA-cupen i klubbens historie så høyt at ledelsen bestemte seg for å gjøre noe som i dag er helt vanlig — å støpe en kopi av pokalen. Men det skulle man aldri ha gjort. Klubbens forhold til FA har vært anstrengt mange ganger opp gjennom årene, men dette var første gang de to partene virkelig kom på kant med hverandre.
Fra fotballforbundets side ble det poengtert at Uniteds handling ikke sømmet seg. FA-cuptroféet skulle være unikt; ingen duplikater der i gården, nei. Men, ettersom kopien allerede var ferdigstøpt, ble FA rett og slett så snurt at de bestemte seg for å lage en ny pokal med en helt annen form.
FA-cupvinnerne tas imot som helter ved hjemkomsten.
