Sir Matt BUSBY

Manager
Fullt navn: Sir Alexander Matthew Busby, CBE, KB, KCSG
Født: 26. mai 1909, i Orbiston, Bellshill
Nasjonalitet: Skottland
Spillerkarriere: Man. City, Liverpool
Managerkarriere: Man. United, 15. feb. 1945-juni 1969; des. 1970-juli 1971
Debut: FAC, 5. jan. 1946; mot Accrington Stanley (b) 2-2
Siste kamp: Div. 1, 5. mai 1971; Man. City (b) 4-3
Ligavinner: 1952, 1956, 1957, 1965, 1967
FAC-vinner: 1948, 1963
Europacupvinner: 1968
Død: 20. jan. 1994, 84 år gammel

Sir Matt Busby var Manchester United-manager i et kvart århundre, fra 1945 til 1971. I løpet av denne perioden gjennomlevde han det meste, fra dypeste sorg og bunnløse fortvilelse, til den største glede og triumf. Han brakte klubben ut av skyggenes dal og gjorde den til en av verdens største og mest populære. Selv ble han en levende legende.

Et visjonært geni

Den 2. verdenskrig nærmet seg slutten da Matt Busby mottok en skriftlig henvendelse fra Manchester Uniteds legendariske alt-mulig-mann, Louis Rocca, som tilbød ham jobben som klubbens nye manager. Den tidligere Manchester City- og Liverpool-spilleren vasset allerede i tilbud fra diverse andre klubber, men Uniteds var likevel så smigrende at han aksepterte innbydelsen om først og fremst å ta del i et møte med klubbledelsen.

Møtedatoen var 15. februar 1945, og det var her Busby la frem sine vyer og synspunkter på hvordan han kunne tenke seg å utvikle klubben. Sentralt i hans filosofi sto ønsket om å satse på egne, lokale talenter, fremfor å hente spillerforsterkninger utenfra.

Ikke minst med tanke på klubbens skrale økonomiske tilstand, lød ideene som vakker musikk i den potensielle arbeidsgiverens ører. Men Busby krevde også full kontroll med trening og laguttak, samtidig som han ønsket å involvere seg aktivt i lagets treningsøkter. Slike toner hadde ingen hørt før, i hvert fall ikke i England. Der var det vanlig at klubbadministrasjonen i fellesskap tok seg av laguttakene, mens manageren i beste fall stakk innom treningsfeltet for å porsjonere ut sin visdom til trenerne.

Men en lydhør og fremtidsrettet United-ledelse lot seg sjarmere av den unge, friske nytenkeren. Etter hvert som de fikk summet seg, innfridde de også kravene hans. Ja, etter lang tautrekking ga de til og med opp sitt prinsipielle standpunkt om bare å ville tilby en treårskontrakt. Busby anså nemlig fem år som et minimum for å få gjennomført sine planer, og til slutt fikk han gjennomslag også på dette punktet.

Startet uten eget stadion

Den nye manageren var totalt uerfaren, men arbeidsgiverens oppdrag lød likevel enkelt og kortfattet: Få klubben på fote og gjør den til Englands største!

Lønnen ble fastsatt til 675 pund i året, som var et stort sprang fra Busbys første profesjonelle kontrakt med Manchester City sytten år tidligere. Den hadde gitt ham en ukelønn på fem pund så lenge sesongen pågikk, og fire pund i sommermånedene!

Siden Busby fortsatt var innrullert i de væpnede styrker, skulle det vare helt til 22. oktober 1945 før han kunne trekke i sivilt og omsider ta fatt på jobben som manager for Manchester United. Foran ham lå en enorm oppgave og ventet.

Ikke siden ligamesterskapet i 1911 hadde Manchester United vært i nærheten av å vinne noe som helst, så jobbinstruksen kan ikke sies å ha vært beskjeden…

Og problemene sto i kø for den nyansatte manageren. United sto for eksempel uten et eget stadion. Old Trafford var fremdeles ubrukelig, fire år etter at villfarne tyske flygere i nattens mulm og mørke hadde pepret den med bomber. I tillegg sto klubben med gjeld til langt over det gamle tribunetaket.

11. mars 1941: Hovedtribunen på Old Trafford, morgenen etter å ha blitt truffet av tyske bomber.

Det manglet heller ikke skepsis til hvorvidt den 36 år gamle skotten var rett mann for klubben. De største tvilerne fikk vann på møllen da Busby i februar 1946 foretok sitt første spillerkjøp, Jimmy Delaney fra Glasgow Celtic. Riktignok hadde han spilt for Skottland, men han var nær 32 år gammel og nesten konstant skadet. 4.000 pund for en «nesten-pensjonist» virket uhørt mye. Delaney ble imidlertid en kjempehit på Uniteds høyreving, og kritikken mot Busby stilnet snart hen.

I januar, altså måneden før kjøpet av Delaney, måtte Busby for øvrig i aksjon for første gang i obligatorisk sammenheng. Ligafotballen var ennå ikke stablet på beina etter krigen, men FA-cupen, etter seks års tvungen pause, sto igjen på dagsorden.

Lancashire-naboene fra Accrington Stanley fikk æren av å være første motstander, og det i et dobbeltoppgjør som, etter 2-2 på Peel Park, endte med solid 5-1-triumf og 7-3 sammenlagt «hjemme» på Maine Road.

Det startet med andre ord bra for United og den ferske manageren.

Derimot gikk det ikke like bra i runden deretter. Johnny Hanlon sørget riktignok for 1-0 over Preston i det første møtet, men verken han eller lagkameratene klarte å hindre Preston i å vinne 3-1 i returen på Deepdale fire dager senere.

Suksess fulgt av opprør

Høsten 1946, etter et opphold på syv år, var det så endelig igjen klart for den «store».  Ligafotballen begynte igjen å rulle over øyriket. 2-1-seieren over Grimsby var den første, i en sesong som endte med Uniteds beste plassering siden mesterskapet i 1910/11. Bare Liverpool – som United tidligere i sesongen hadde banket 5-0 – tronet over Busbys mannskap ved sesongslutt.

2. plassen ble betraktet som en seier for manageren, som allerede sesongen etter fikk ytterligere bekreftelse på at kursen han hadde staket ut var riktig. 4-2, og finaleseier over Blackpool i Uniteds Wembley-debut, innebar klubbens første FA-cuptittel siden 1909.

Wembley-triumfen førte imidlertid med seg uforutsette problemer for klubbledelsen. Tre måneder senere, like før starten på 1948/49-sesongen, truet spillerne med streik dersom de ikke fikk del i klubbens ekstrainntekter fra cupeventyret.

Men reglene var strenge. Fotballforbundet hadde fastsatt en maksimumslønn til 12 pund i uken så lenge sesongen pågikk, og 10 pund i sommerpausen. Verken klubben eller manager Busby kunne gjøre noe med det.

– Men ingen er tjent med utilfredse arbeidstakere, tenkte Busby, og hentet frem alle sine diplomatiske talenter for å stagge misnøyen. Og han klarte det. På en eller annen måte – ingen andre enn dem som var tilstede har noensinne fått vite hvordan – maktet Busby å roe gemyttene, og neste dag stilte alle til trening som om ingenting var skjedd.

Busby Babes blir født

Fire år på rad ble Manchester United nummer to i ligaen. Da det femte forsøket endte med en fjerdeplass, lurte mange på om det aldri skulle lykkes klubben å nå helt til topps. Laget var i ferd med å eldes, og den bevisste satsingen på ungdomslinjen hadde enda ikke båret de ønskede frukter. Men så, i 1951/52-sesongen, klarte Busbys aldrende mannskap å motbevise alle tvilerne. Med en siste kraftanstrengelse kjempet de all motstand til side, banket eneste utfordrer Arsenal 6-1 i siste ligarunde, og sikret seg en høyst fortjent ligatittel.

Ligavinnere 1951-52

1951/52: Endelig ligavinnere igjen.

At de «gamles» triumf skjedde i siste liten, ble klart for alle da det samme mannskapet bare et halvt år senere strevde nær bunnen av tabellen. Situasjonen bedret seg riktignok mot slutten av sesongen, men åttendeplassen i 1952/53 var bevis godt nok på at Busby måtte foreta seg noe drastisk. Han hadde nølt lenge, og følte et stadig voksende press både fra mediene og supporterne. De forlangte at han gjorde mer enn bare å snakke varmt om ungdomslinjen, han måtte også vise i praksis at han mente noe med det.

En vennskapskamp mot Kilmarnock i oktober 1953 var det som skulle til. Med et lag som blant annet besto av fem tenåringer, vant United 3-0 over skottene. Kampen overbeviste Busby om at tiden nå var moden til å overlate mer ansvar til klubbens fremadstormende og sultne unggutter. Det lenge etterlengtede generasjonsskiftet var et faktum – «The Busby Babes» var født.

Ligamestere igjen – Europa neste

Ute i Europa fikk den franske avisen L’Equipe kontinentets nasjonale fotballforbund med på idéen om å danne en helt ny cupturnering for Europas respektive ligavinnere. Men det var ikke alle som bifalt forslaget. Konservative engelske fotballmyndigheter hadde absolutt ikke sans for slike revolusjonerende idéer. Etter sterkt press fra FA avslo derfor Chelsea, 1954/55-sesongens ligavinnere, innbydelsen om å delta i den nystartede turneringen.

Om ikke landets fotballmyndigheter var begeistret for nyvinningen, så var til gjengjeld Matt Busby det. Nettopp det å få konkurrere mot de beste appellerte på alle måter til hans konkurranseinstinkt. Av den grunn falt de bakstreverske gamle menns formaninger for døve ører da han året etter ledet sine ”Babes” til ligamesterskapet.

Busby trosset dem alle sammen, og sørget personlig for at Manchester United ble det første engelske klubblag som tok del i en offisiell, internasjonal turnering.

Solid debut

Med sin innsats i Europa gjorde United så visst ikke skam på seg selv eller engelsk fotball. 12-0 sammenlagt over belgiske Anderlecht etter hele 10-0 i hjemmemøtet, var sifre som avslørte ”the Busby Babes’” hensikter. De unge rødtrøyene tok seg helt til semifinalen, men der sa det stopp. Ikke overraskende måtte de bite i gresset for mektige Real Madrid, de regjerende Europacupmesterne.
Men erfaringen hadde gitt mersmak. Ved å vinne ligamesterskapet på ny ville klubben få sjansen igjen allerede sesongen etter. Og slik gikk det. Busby ledet mannskapet til nok en ligatriumf, den andre på rad, og plukket dermed opp igjen den europeiske tråden. Denne gang skulle deltakelsen imidlertid ende i en fryktelig tragedie.

München-ulykken

På vei hjem fra Beograd, hvor laget hadde avansert til semifinalen etter å ha spilt 3-3 mot Røde Stjerne, styrtet flyet med Uniteds Europacuphelter under forsøk på ”take-off” etter mellomlanding i München. Til sammen 23 mennesker, deriblant åtte spillere og tre ledere, mistet livet.

Matt Busby ble hardt skadet og gitt minimale sjanser til å overleve. Med store smerter ble han lagt i oksygentelt, hvor han lenge ble liggende og sveve mellom liv og død. Tilstanden var så kritisk at han to ganger ble gitt ”den siste olje”. Men Busbys voldsomme viljestyrke reddet ham fra å sovne inn. Da han omsider kom noenlunde til hektene ble han liggende å gruble, plaget av selvbebreidelse…

”Hvorfor hadde han latt dem gå om bord i flyet… Om han bare hadde vurdert annerledes ville spillerne som nå enten var døde eller lemlestede, fremdeles kunnet spille for Manchester United…”

Busby bestemte seg for aldri mer å ha noe med fotball å gjøre. Hans kone Jean, som hele tiden hadde sittet ved sykesengen, hjalp ham imidlertid å overvinne de negative tankene. Hun sa til ham: – De som omkom forventer at du fortsetter.

Knapt to og en halv måned etter ulykken kunne Matt Busby omsider iføre seg krykker og forlate sykehuset Rechts der Isar.

Gjenoppbyggingen

I mellomtiden hadde Jimmy Murphy, Busbys assistent, mirkakuløst nok klart kunststykket å lede ”nye United” helt frem til FA-cupfinalen.

Busby var fremdeles sykemeldt, men var tilstede på Wembley da laget tapte 2-0 for Bolton Wanderers, bare tre måneder etter München-tragedien.

Først seks måneder etter ulykken var manageren tilbake på jobb. Oppgaven som nå lå foran ham var enda mer overveldende enn den han hadde tatt på seg 13 år tidligere. Drømmen om triumf i Europa var fjernere enn noen gang. Det eneste som betydde noe nå var å få bygget opp et nytt lag, godt nok til å vinne ligaen. Den prosessen skulle ta syv år.

Tilbake i Europa

I 1963, fem år etter ulykken, vant Busbys lag FA-cupen, og gjorde deretter en god figur i Cupvinnercupen. Likeså i Messebycupen (forløperen til UEFA-cupen/Europa League) etter andreplassen i ligaen året etter. Så, i 1965, gikk United igjen helt til topps etter den jevneste sesonginnspurten i manns minne. Dermed kunne klubben på ny se frem mot deltakelse i Europacupen for serievinnere, turneringen som fortsatt hadde status som Matt Busbys store besettelse.

Nedtur i Beograd

Drømmefotball i Lisboa ga 5-1-seier over et av Europas virkelige storlag, Benfica, i kvartfinalen. Dette tente for alvor håpet om at Manchester United endelig var klar til å ta over det europeiske hegemoniet.

Derfor ble skuffelsen desto vanskeligere å bære da Partizan fra Beograd nektet å la seg kneble av storfavorittene i semifinalen. Jugoslavene vant 2-0 på hjemmebane, og da hjalp det ikke stort at Nobby Stiles satte inn kampens eneste mål i returoppgjøret på Old Trafford.

Busby tok nederlaget svært hardt. Han følte at dette hadde vært hans siste sjanse til å se sin store drøm gå i oppfyllelse.

Endelig snur lykken

Men Matt Busbys store dag skulle komme. Etter en mellomsesong der laget hans måtte nøye seg med en skuffende fjerdeplass, vant United igjen ligaen i 1967. Belønningen var nytrykte billetter til klubbens fjerde deltakelse i den gjeveste av europacupturneringene, og denne gang ble de tatt vel vare på.

Den 29. mai 1968, to år etter det bitre semifinaletapet mot Partizan, og ti år etter katastrofen som frarøvet så mange livet og la hele klubben i ruiner, fullendte United-manageren sitt livsverk. Med 4-1 over Benfica i finalen på Wembley, ble Manchester United den første engelske klubben som gikk helt til topps i turneringen.

Den kvelden ble nesten for overveldende for den 59 år gamle manageren. Til tross for alle tilbakeslagene hadde han aldri gitt opp håpet om en dag å få lede sitt mannskap til Europatoppen; om ikke annet så for å hedre alle dem som døde eller fikk sine liv snudd opp ned i München.

ENDELIG! 10 år etter München, leder Busby United til Europacuptriumf på Wembley.

Takker for seg

Med Europacuptriumfen hadde Matt Busby nådd alle sine mål som manager. Han hadde også ledet United til fem ligatitler og to FA-cupmesterskap. Han hadde bygget opp tre store lag, hvorav det som så tragisk ble revet bort i februar 1958 hadde vært på god vei til kanskje å bli det beste verden noensinne hadde sett.

Derfor kom det heller ikke som noen overraskelse da Busby – som i mellomtiden var blitt slått til ridder av Dronning Elizabeth II, ett år etter sin store bragd trakk seg tilbake etter 1968/69-sesongen og overlot tømmene til sin gamle elev, Wilf McGuinness.

Midlertidig comeback

Nå skulle det snart vise seg at McGuinness ikke klarte å plukke opp arven etter sin legendariske forgjenger. Dårlige resultater tvang derfor klubbledelsen til å foreta seg noe, og Sir Matt Busby sto igjen parat. Ved juletider i 1970 påtok han seg ansvaret for lagets sportslige utvikling, men denne gang bare på midlertidig basis. Han ble sittende ut sesongen, inntil Frank O’Farrell ble hentet fra tilsvarende stilling i Leicester.

Deretter inntok Sir Matt Busby en mer tilbakelent posisjon. I årene som fulgte svevde han nærmest som en ånd over vannene. Det er derfor slett ikke usannsynlig at hans daglige tilstedeværelse bidro til å hemme hans etterkommere. De hadde sannelig fått noe å leve opp til.

Sir Matt Busby døde den 20. januar 1994, nær 85 år gammel.

Personlige utmerkelser:

1958 – Commander of the British Empire
1968 – Knight Bachelor
1972 – Knight Commander of St. Gregory (tildelt av Paven)

Type Kamper Vunnet Uavgjort Tapt Mål Seiersprosent
Liga 971 480 230 261 1938-1357 49,4
FAC 100 58 20 22 215-118 58
LC 4 1 1 2 7-9 25
EC 56 34 11 11 142-61 60,7
Andre 9 3 3 3 18-17 33,3
Totalt 1140 576 265 299 2320-1562 50,5

 

En video om Busbys periode i United:

Et intervju med Matt Busby fra 1973:

Tilbake til spilleroversikten


Tilbake til forsiden