FA-cuptriumfen i 1990 skulle vise seg å utløse helt nye tider på Old Trafford. De nærmeste årene skulle klubben hente inn det ene troféet etter det andre, og innta rollen som landets mesterskapsgrossist nummer 1.
UNITED I LIGA OG CUP:
1990/91 1. div. nr. 6; FAC 5; LC Tapt finale; CWC-vinnere *)
Med FA-cuptrofeet vel i hus, kunne Alex Ferguson, den hardt prøvede mannen fra Govan, rette ryggen. Han hadde overlevd både hets og angivelige trusler om avskjed, og kunne nå stake ut kursen mot neste mål – Ligatroféet. Det hadde ikke funnet veien til Old Trafford siden 1967.
Men før det igjen kunne ryddes plass til «Den hellige gral», skulle Ferguson og mannskapet hans få erfare at det også finnes andre gleder i fotballens verden enn bare å toppe ligatabellen ved sesongslutt.
For eksempel kunne ikke timingen for FA-cuptriumfen i 1990 vært bedre. Etter å ha vært utestengt siden Heysel-tragedien i 1985, ble engelske klubblag – med unntak av Liverpool – igjen ønsket velkommen til å delta i de tre store europacupturneringene. Det var en invitasjon United aktet å gjøre det beste ut av – i Cupvinnercupen.
1990/91: Stygt tilbakeslag på Anfield
Denis Irwin hadde imponert alle med sitt backspill for Oldham, ikke minst i FA-cupens to semifinaler mot United. Nå ble han løst ut fra Boundary Park for å innlede en United-karriere som med tiden skulle strekke seg over tolv sesonger. Med Irwin på plass var Fergusons utvalgte klare for nye utfordringer.
Sesongpremieren fant sted på Wembley, hvor FA-cupvinnerne spilte 1-1 mot ligamester Liverpool i Charity Shield. Den første testen var bestått og de to rivalene fikk beholde troféet i seks måneder hver.
Men så, etter det som ble en middelmådig ligainnledning, møttes de to nevnte rivalerne igjen, denne gang på Anfield en drøy måned senere. Det ble en kamp som ga både manager Ferguson og spillerne hans, en kalddusj og alvorlig tankevekker. For å si som sant var: United var sjanseløse. Scouserne vant hele 4-0, og ydmykede Mancs måtte umiddelbart tilbake til tegnebrettet.
Tilbake i Europa
Annonse
Da gikk det heldigvis bedre i Cupvinnercupen. Tre dager etter sjokkopplevelsen på Merseyside, la Clayton Blackmore og Neil Webb grunnlaget mot ungarske Pécsi Munkas. Brian McClair fulgte opp i Pécs og sendte United trygt videre med 3-0 sammenlagt.
Seieren over magyarene ble belønnet med en behagelig oppgave i 2. runde, hvor de walisiske cupvinnerne Wrexham som ventet ble mat for trollet. 5-0 sammenlagt talte sitt tydelige språk om det ujevne styrkeforholdet. Franske Montpellier ble deretter trukket ut som motstander i kvartfinalen, men møtene med gallerne lå ennå et stykke frem i tid.
Storform i Ligacupen
I mellomtiden kunne rødtrøyene konsentrere seg om andre ting – som Ligacupen. Her ble det grusom revansje for nederlaget på Anfield, for på Old Trafford ble turneringens mestvinnende klubb banket med overbevisende 3-1. Fire uker senere fikk Arsenal smake samme medisin – bare i dobbel dose – og det på eget gress! Lee Sharpe scoret hattrick da United slo til med 6-2 på Highbury. Jo da, det swinget!
Med skalpen på de to store vel forvart i beltet, fulgte seire over Southampton og Leeds – på hver side av et uventet FA-cupnederlag mot Norwich. Det viktigste var at United var klare for Ligacupfinalen på Wembley.
– Feared by the Blues, loved by the Reds!
Men før man kom så langt skulle en ung, hengslete 17-åring introduseres for Old Trafford-publikummet. Ryan Giggs var navnet; og hadde man ikke hørt om ham før, skulle man i hvert fall få høre om ham siden.
Datoen var 2. mars 1991, motstander var Everton, og tenåringen ble sendt utpå for å erstatte Denis Irwin. Bidragene hans hjalp ikke stort akkurat den dagen, for et puslete hjemmelag tapte fortjent ligaoppgjøret med 2-0.
Annonse
RYAN GIGGS, her i Wales’ treningsdrakt, var bare 17 år og 92 dager gammel da han fikk sin debut mot Everton.
Igjen skulle Cupvinnercupen bli turneringen som løftet humøret. Mot Montpellier fant Brian McClair nettmaskene før det var spilt ett minutt av kvartfinaleoppgjøret i Manchester. Dessverre kom de franske gjestene snart à jour da Lee Martin forærte dem et bortemål da han fra kort hold plasserte ballen i nettmaskene bak egen keeper. Kampen endte 1-1 og ga United et vrient utgangspunkt foran returen på den tempererte franske sørkysten. Der holdt imidlertid gjestene hodet kaldt og vant 2-0 etter scoringer av Steve Bruce og Clayton Blackmore.
Da så polske Legia Warszawa ble ekspedert med 3-1 på Old Trafford i klubbenes første semifinaleoppgjør, steg håpet om en lenge etterlengtet europeisk triumf med atskillige grader. 1-1 i den polske hovedstaden holdt i massevis, og dermed kunne Alex Ferguson forberede laget sitt på klubbens første europeiske finale på 23 år. Feyenoord Stadion i Rotterdam kunne plottes inn på reisekartet.
Wembley-nederlag mot Sheffield W.
Suksessen i Europa veide mer enn opp for Ligacupmiséren på Wembley. De rødkledte skuffet kapitalt mot gamlemanageren Ron Atkinsons blåstripete «ugler», som kun trengte en John Sheridan-scoring åtte minutter før pause for å stanse forhåndsfavorittene. Rotterdam-møtet med finalemotstander Barcelona var nesten en måned unna, men United-spillerne så allerede ut til å ha inntatt Cupvinnercupmodus.
Og denne modusen så heller ikke ut til å ta slutt, for i euforien som fulgte forberedelsene til finalen i den hollandske havnebyen, gikk ligainnspurten på halv åtte. Riktignok ble Manchester City beseiret på Old Trafford, og det takket være en scoring som av en eller annen grunn ble kreditert førstelagsdebutanten fra start, den 17 år gamle Ryan Giggs. Faktum er nemlig at unggutten aldri var borti ballen som ble sklidd over målstreken av City-forsvarer Colin Hendry.
«Kan-Kan» fra Donetsk
Siden røk United to ganger i London, først 1-3 for Arsenal og deretter 0-3 for Crystal Palace. I sistnevnte en kamp fikk en 21 år gammel ukrainer sjansen til å overbevise om at han var verdt et kontraktsforslag. Generalprøven bare fire dager før den store Rotterdam-finalen kunne utvilsomt ha vært bedre, men i det minste viste Andrei «Kan-Kan» Kanchelskis, på prøvespill fra Shakhtar Donetsk, at han kunne.
Jubel i Rotterdam
I møte med FC Barcelona på «De Kuip» i Rotterdam måtte United finne seg i å spille rollen som underdogs. Men hvem brydde seg om det? I en lite velspilt, men spennende finale i høljende regn og på humpete underlag, sendte Mark Hughes United i føringen etter 68 minutter. Han stormet igjennom i midten og sørget for å pirke Steve Bruces heading i nettet. Riktignok har Hughes i etterkant innrømmet at ballen hadde passert målstreken og at han bare hjalp den videre. Men igjen – hvem brydde seg? På tavlen sto det uansett Manchester United 1-0 FC Barcelona.
Et kvarter før slutt var samme Hughes frempå igjen, og nå var det ingen tvil. Waliseren ble spilt igjennom av Bryan Robson, før han rundet en utstormende keeper og klinket ballen i mål fra skrå vinkel. Jublende United-fans ble sendt til himmels i det øsende regnværet.
Nå sørget Ronald Koeman for en neglebiteraffære av en avslutning da han satte inn en frisparkredusering ti minutter før slutt, men United holdt unna. Dermed kunne feiringen av klubbens største triumf siden Europacupseieren i 1968, starte for alvor.
Annonse
Rotterdam, 15. mai 1991: Steve Bruce og Lee Sharpe feirer 1-0-ledelse mot Barcelona i cupvinnercupfinalen.
1991/92: En høy, lys en fra Brøndby
Les Sealey hadde gjort en god jobb mellom stengene, men ble likevel ikke ansett som riktig bra nok til rollen som førstekeeper på Old Trafford. Ambisjonene om å vinne ligamesterskapet krevde derfor at en ny burvokter måtte på plass. Mannen ble funnet i Københavner-forstaden Brøndby. Navnet lød Peter Boleslaw Schmeichel, han var dansk landslagsmålvakten og ble hentet over Vesterhavet uten at noen, kanskje med unntak av Alex Ferguson, ante hvilken betydning den blonde giganten skulle få i årene som fulgte.
I Manchester ble det jublet mye mer over Paul Parkers ankomst fra QPR. Som fast inventar på det engelske landslaget og veldokumentert klassespiller, var Parker – i motsetning til Schmeichel, en velkjent figur for britiske fotballfans.
Rusk (i et ellers velsmurt maskineri)
Med de nye forsterkningene var selvtilliten med god grunn på topp i spillergruppen. 30 poeng på 1991-høstens 12 første ligakamper var da heller intet mindre enn mesterskapstakter. Jakten på «Den hellige gral» var godt i gang.
Forsvaret av Cupvinnercuptrofeet derimot, ble lite å skryte av. Et målløst oppgjør mot greske Athinaikos i Athen, etterfulgt av en sliteseier med 2-0 etter ekstraomganger i returen, var illevarslende nok. Og enda verre ble det mot Atlético Madrid i oppfølgeren. Spanjolene sang «¡Adios amigos!» allerede etter 3-0-seieren hjemme på Vicente Calderón, og gjentok verset etter 1-1 på Old Trafford.
Supercupvinnere
Litt europeisk heder ble det allikevel plass til. I den såkalte Supercupen møttes Uniteds regjerende cupvinnercupmestere og serievinnerne fra Beograds Røde Stjerne.
Normalt ville klubbene ha møttes både ute og hjemme, men på grunn av den pågående konflikten i Jugoslavia ble det med kampen på Old Trafford.
Foran bare 22.110(!) fremmøtte brant Steve Bruce et straffespark i første omgang, men uten å bli syndebukk av den grunn. Han ble nemlig reddet av lagkamerat Brian McClair som etter 67 minutter banket inn returen etter et Neil Webb-forsøk i stolpen. Den ene scoringen viste seg nok til å avgjøre Supercupfinalen 1991.
Tidenes nyttårsbombe
I toppen av ligatabellen lå United og Leeds side om side. I det første av tre innbyrdesoppgjør på 18 dager, delte de to rivalene poengene etter 1-1 i romjulskampen på Elland Road, og snart ventet det altså ytterligere to møter. Det skyldtes at de ved en skjebnens ironi hadde trukket hverandre ut som motstandere i begge de to hjemlige cupene.
Annonse
Men aller først skulle det feires nyttår. Det måtte gjøres med måte, for allerede dagen etter den store kvelden måtte alt være klart til besøk fra middelhavsfarerne Queens Park Rangers.
Blant eksperter flest og fotballfans i sin alminnelighet, hersket det en klar formening om at London-klubben var sjanseløs mot Alex Fergusons tittelaspiranter. QPR ville rett og slett bli sendt hjem igjen som slakt. At de tvert imot skulle forlate Old Trafford som slaktere, var det ikke en sjel som forutså.
Men «the Hoops» gikk hen og detonerte tidenes nyttårsbombe. Fem minutter etter kampstart ledet de 2-0, og skuddredde United-spillere kom seg aldri av sjokket. Da 90 grufulle minutter var unnagjort, sto det sjokkerende nok 1-4 på den beskjedne lille resultattavlen på Scoreboard End.
Cupsuksess mot Leeds
Heldigvis våknet spillerne opp av nyttårskomaet i tide til å rekke cupmøtene med Leeds på Elland Road. I kraft av sin hjemmefordel var nok de helhvite ørsmå favoritter i begge cupene, men også her ble forhåndstipsene gjort til skamme. United gikk like godt hen og vant begge oppgjørene, og sørget for å skaffe seg et viktig psykologisk overtak foran sesongens avgjørende måneder.
Sviktende form
Dessverre viste ligaformen seg å ikke lenger være like solid som den hadde vært gjennom høstmånedene. Joda, og til tross for sjokknederlaget mot QPR, var laget fortsatt vanskelig å beseire. Litt for mange uavgjorte oppgjør kostet imidlertid dyrebare poeng.
Southampton bidro også til å knekke en liten bit av selvtilliten da de imot alle odds gikk hen og vant 4. rundeomkampen i FA-cupen på Old Trafford. Etter henholdsvis 0-0 og 2-2 gikk omkampen til straffekonkurranse. Der viste Soton-spillerne seg mest treffsikre og seiret 4-2.
I Ligacupen fulgte det semifinale over to kamper mot Middlesbrough, som holdt United til 0-0 hjemme på Ayresome Park. Resultatet var et aldri så lite skremmeskudd for forhåndsfavorittene, men de fikk det ikke stort enklere i returkampen på Old Trafford av den grunn. Som i FA-cupen måtte det nok en gang ekstraomganger til, denne gang etter 1-1, men ved dette tilfellet var det gjestene som til slutt måtte slippe taket etter Giggs-scoring i det 106. minutt. United var i Ligacupfinalen for andre år på rad.
Mestere – endelig!
Mellom tvillingtårnene på Wembley stilte finalemotstander Nottingham Forest med et uhyre sterkt mannskap, deriblant den engelske landslagsstopperen Des Walker, en viss ung og drivende midtbanemann ved navn Roy Keane og angrepsstjernen Teddy Sheringham. Ingen av dem klarte likevel å hindre United i å få en drømmeåpning. Allerede etter 14 minutter smalt Brian McClair inn et strålende mål, vel verdig en finalevinner, og – viktigere enn alt – Brian Cloughs «skogvoktere» klarte aldri å svare.
Dermed kunne United juble over triumf også i Ligacupen. For en klubb sultefôret på trofeer, var dette det tredje troféet på like mange sesonger. At enda større ting var på gang, var det få som tvilte på, men var formen sterk nok til å sikre seg ligatrofeet i samme slengen? Innspurten var i full gang og Leeds ledet med to poeng. United hadde imidlertid to kamper til gode. Så joda, det så fortsatt lyst ut.
DUELL: Paul Ince og Nottinghams Roy Keane barker sammen i ligacupfinalen i 1992. Året etter ble de lagkamerater.
Alt rakner…
Vendepunktet kom mot Nottingham Forest på Old Trafford åtte dager senere. Gjestene var ute etter revansje for nederlaget i Ligacupfinalen, og fikk det på verst mulig tidspunkt. 2-1-seieren var et hardt slag i fjeset for Alex Fergusons menn. Enda mer alvorlig ble situasjonen to dager senere da West Ham vant 1-0 i London. Nå gjensto det bare to kamper – borte mot Liverpool og hjemme mot Tottenham. Nervene lå tykt utenpå de røde trøyene. At Leeds deretter, i timene forut for skjebnekampen på Anfield, gikk seirende ut av Yorkshire-derbyet mot Sheffield United, gjorde sitt til ytterligere å forverre situasjonen.
Nå var det bare teori som kunne hindre ligatroféet i å havne på Elland Road. Leeds hadde nå sikret seg en ledelse på fire poeng, så under alle omstendigheter var United nå avhengige av å gjøre sin del av jobben ved å beseire Liverpool.
Isteden ble det en ny baksmell. Scouserne vant fortjent 2-0, og vi var så langt nede at vi til og med trodde på The Kops hånende, tonedøve versjon av «You’ll never win the league!» Stort dypere enn det går det vel ikke an å synke..? At Tottenham deretter ble senket 3-1 i sesongens siste kamp var og ble irrelevant og, i denne sammenhengen, kun en parentes.
1992/93: Den store revansjen
Ville United klare å reise seg etter skuffelsen fra ligaavslutningen? Det var det store eksistensielle spørsmålet foran den nystartede Premier League-sesongen i august 1992. Hele sommeren hadde det versert rykter om at en ny superspiss var på vei, men tiden gikk og intet skjedde. I hvert fall ikke før Cambridges Dion Dublin ble presentert den 7. august. Dion Dublin? Hvem i all verden var det? Superspiss? Nyheten jekket ned selv de største optimistene.
Elendig sesongstart
De ble heller ikke jekket opp igjen av sesonginnledningen. Det ble innledet med 2-1-tap mot Sheffield United på Bramall Lane. Peter Schmeichel slapp inn det som ble Premier League-historiens første scoring allerede etter fem minutter, før elendigheten fortsatte med 0-3 mot Everton på Old Trafford. Det gikk mot ytterligere forverring av situasjonen da Ipswich tok ledelsen samme sted tre dager senere, inntil Denis Irwin utliknet få sekunder senere og i det minste reddet det ene poenget.
Heller ikke mot Southampton i ligarunde 4 så det ut til å gå veien da kampuret på The Dell tikket mot 90 minutter og stillingen fortsatt var 0-0.
Betød dette virkelig at United allerede var i ferd med å bli hektet av mesterskapslasset? Idet alt så som mørkest ut dukket imidlertid nyervervelsen Dion Dublin opp på bakerste stolpe. Derfra sørget han for å bli dagens store helt ved å feie ballen over målstreken. Omsider, på fjerde forsøk, hadde ligafavorittene klart å vinne en fotballkamp!
DION DUBLIN satte United på vinnersporet. Få uker senere brakk han beinet.
Beinbrudd og måltørke
Etter endelig å ha sikret seg trepoengeren på The Dell, fulgte fire strake seire. Spørsmålet var til hvilken pris? I sin tredje kamp fra start, mot Crystal Palace på Old Trafford, var nemlig den nye spissen Dion Dublin uheldig og pådro seg et stygt beinbrudd. Mannen som var blitt hentet til klubben for å skyte United til topps, ville etter alt å dømme bli ute resten av sesongen.
I UEFA-cupens 1. runde ble det levert to skuffende 0-0-forestillinger mot Moskva-klubben Torpedo. Det måtte straffekonkurranse til for å kåre vinneren, og med den var UEFA-cupeventyret over. Kampene mot det russiske laget hadde med all tydelighet vist hvor fotballskoene trykket. Det sto rett og slett skremmende dårlig til foran motstandernes mål. Laget manglet brikken som a) kunne score og b) kunne bre selvtillit rundt seg. Men hvor i all verden fantes en slik spiller? Mens jakten pågikk spilte United 0-0 mot Blackburn og tapte tre strake kamper med 1-0. En av disse var mot Aston Villa i Ligacupen, og innebar at det nå gjensto bare to muligheter til å vinne et trofé for fjerde sesong på rad. Det var FA-cupen og ligaen gjensto fortsatt, men i sistnevnte turnering, den viktigste av dem alle, så det allerede ytterst mørkt ut.
Kongens ankomst!
15 kamper inn i sesongen, og syv strake ligakamper uten seier, lå United helt nede på 10. plass. Aller øverst tronet overraskelseslaget Norwich, med Arsenal hakk i hæl. Ingenting tydet på at ligagullet ville finne veien til Manchester denne gangen heller.
Men så, 21. november, kunne United-fansen omsider igjen strekke armene i været i seiersrus. 3-0 over naboklubben Oldham var en sårt tiltrengt opptur, men skulle likevel vise seg for småtterier i forhold til nyheten som ble sluppet fem dager senere! Da kunngjorde Alex Ferguson at jakten på en ny angrepsspiller var over – mannen var funnet! En forbløffet fotballverden ble deretter introdusert for Uniteds siste erobring: Den franske rebellen Eric Cantona fra Leeds! Det er ikke å ta for hardt i å påstå at han skulle komme til å snu opp ned på hele klubbkulturen i Manchester United.
27. nov. 1992, og United presenterer sin siste signing – Eric Cantona fra Leeds. Fotokreditt22: Action ImagesAction Images
Lykken snur…
To dager etter overgangen satt Cantona på tribunen da United slo Arsenal 1-0 på Highbury. Halvannen uke senere, i Manchester-derbyet mot City den 6. desember, ble franskmannen så sendt på banen i United-drakt for første gang i obligatorisk kamp. Han erstattet Ryan Giggs i pausen og hjalp laget til 2-1-seier over naboene. Samtidig markerte dette seier nummer tre på rappen. Rødtrøyene var igang.
Lagene i toppen fikk svetteperler i pannen, og med god grunn. Allerede ved årsskiftet hadde United kjørt seg helt opp i ryggen på Norwich som fremdeles toppet. Nå lå Alex Fergusons lag side om side med Aston Villa, og det var denne trioen det skulle dreie seg om utover våren.
I FA-cupen gikk Sheffield U. seirende ut av 5. rundeoppgjøret på Bramall Lane, men det resultatet var kanskje det beste som kunne skje. Nå kunne United helt og holdent konsentrere energien på kampen om ligamesterskapet.
…men så brer tvilen seg
Seire over Middlesbrough og Liverpool styrket troen på at dette virkelig var Uniteds år. Men pluteselig fulgte det fire kamper uten seier, og dermed oppsto det igjen tvil rundt lagets evne til å stå distansen ut. Skulle Manchester United atter en gang rote bort ligatittelen mot slutten av sesongen?
Fantastisk sesongavslutning
Norwich på Carrow Road skulle bli en nøkkelkamp, kanskje den viktigste av dem alle i sesongavslutningen. For her feide United all tvil til side. Tre fenomenale kontringsmål i løpet av åtte minutter i første omgang, løftet kampmoralen og knekket hjemmelaget fullstendig. At ex-Red Mark Robins reduserte etter pause, hjalp ikke kanarifuglene det minste. Fem dager senere, på selveste påskeaften, fulgte så det endelige vendepunktet for Alex Fergusons stormtropper. Før kampen sto Aston Villa med 67 poeng, United med 66, mens Norwich på tredje hadde 65 poeng.
Det så ikke bra ut da Sheffield W. tok ledelsen på straffespark etter 64 minutter. Likevel var dette dagen da ingenting kunne gå galt. Det drøyde og drøyde, men så, fire minutter før slutt, utliknet midtstopper Steve Bruce med et velplassert hodestøt. Old Trafford eksploderte, for ett poeng var gull verdt.
Men det skulle komme mer: Nesten syv minutter på overtid dukket Brucie opp igjen med et nytt hodestøt som fant veien til nettmaskene bak Wednesdays engelske landslagskeeper, Chris Woods. Og nå gikk hele stadion av hengslene! 0-1 var snudd til 2-1! Samtidig kom meldingen om at Villa bare hadde klart 0-0 mot Coventry. Med bare fem kamper igjen av sesongen hadde United inntatt tabelltoppen!
CHAMPIONS!!!
To dager etter mirakelet på påskeaften fulgte Denis Irwin opp foran et hav av rødt, hvitt og svart på Highfield Road. På vakkert vis banket han inn frisparket som sikret 1-0-seier og tre nye poeng, nå over et tappert kjempende Coventry. Deretter fulgte 3-0 over Chelsea og 2-0 over Crystal Palace, samtidig som Villa tapte ytterligere terreng ved å bli nedsablet av Blackburn. Norwich var nå blitt hektet helt av; så kampen om tittelen sto utelukkende mellom United og Villa. Den endelige avgjørelsen falt søndag 2. mai. Da tapte Aston Villa sensasjonelt 1-0 mot nedrykkskandidatene fra Oldham. Det betød at Manchester United var ligamestere – og det uten å ha sparket en ball!
3. mai 1993: CHAMPIONS! Et jublende Old Trafford feirer Uniteds første ligamesterskap på 26 år.
Dagen etter, foran et hjemmepublikum i vanvittig festhumør, vartet de nybakte Premier League-vinnerne opp med fotball som sømmet seg anledningen. Ok, litt daffe etter champagnen hjemme hos Steve Bruce kvelden før, lot de gjestfritt Blackburn ta ledelsen, men bare for en kort, stakket stund. Ryan Giggs utliknet med et vidunderfrispark før pause, og deretter slapp alle seg løs i et fyrverkeri av en 2. omgang.
Paul Ince ordnet 2-1, mens Gary Pallister – av alle – rundet av festforestillingen ved å score sitt første mål for sesongen ved å dundre inn et frispark i kampens aller siste minutt.
Etter en ventetid på 26 lange år sto Manchester United igjen på toppen av eliteserietabellen, nå som historiens første vinner av Premier League!
