Ernest MANGNALL (manager)

Den første av de store

I løpet av tre sesonger tok den tidligere Burnley-manageren United fra 2. til 1. divisjon, og kronet siden sitt verk med to liga- og ett FA-cupmesterskap.

I de 25 årene som var gått siden klubben ble stiftet i 1878, hadde alle forhold rundt laget – som trening og laguttak – blitt ivaretatt av den daglige lederen, «Club Secretary», i samråd med medlemmer av klubbstyret.
Men med den nye stillingsbenevnelsen «Club Secretary», markerte klubben at den ønsket en endring av denne praksisen. Ernest Magnall ble tildelt et utvidet ansvarsområde i forhold til sin forgjenger, James West, og fikk det hele og fulle ansvaret for den fotballmessige driften av Manchester United.

Skepsis til den nye sjefen

Ansettelsen av Mangnall avstedkom en del hevede øyenbryn. Han hadde nemlig ikke kunnet vise til synderlig suksess hos sin forrige arbeidsgiver, hvor han hadde hatt ansvaret siden januar 1900. Burnley var 1. divisjonsklubb da Mangnall overtok, men han maktet ikke å holde skuten flytende. Før han ble hentet til United og Bank Street måtte han resignert konstatere at Burnley sank helt til bunns i 2. divisjon. Likevel, sett på bakgrunn av at klubben fra Turf Moor hadde svært lite penger, var det urettferdig å dømme Mangnall på grunnlag av resultatene alene.

Friske penger klare til bruk

Den nyansatte møtte en helt annen verden da han kom til United. Riktignok var ikke tilværelsen rosenrød her heller. Klubben var inne i sin tiende sesong blant de nestbeste, og ikke så veldig mye mer enn et middelmådig 2. divisjonsinnslag. Men det var mye mer penger på Bank Street enn på Turf Moor.

Året før hadde noen forretningsmenn sprøytet inn friske driftsmidler i en klubb som ellers ville ha blitt slått konkurs. Samtidig endret de navnet fra Newton Heath til Manchester United. Den styrtrike bryggerieieren John H. Davies tok over styringen, og ved å koble hans penger sammen med en usvikelig tro på Ernest J. Mangnall, ble det skapt fornyet interesse rundt Manchester-klubben.

1. divisjon – Here we come!

Den nye sportslige lederen visste hva han ville. At United var å regne som fast 2. divisjonsinventar, ønsket Mangnall straks å få gjort noe med.

Han brakte derfor inn en rekke nye spillere, kvittet seg med gamle, og snudde opp ned på laguttaket. Bare åtte av de 33 som var blitt benyttet den foregående sesongen under James West, fikk fornyet tillit.

Og forandringene ga resultater. Sportslig gikk det snart rette veien, og tredjeplassen ved sesongslutt var Uniteds beste plassering på syv år.

Samtidig kunne kassereren glede seg over markert økning i publikumsinntektene. Tilskuertallene på hjemmebanen Bank Street steg med nærmere 60 prosent, fra et gjennomsnitt på i overkant av 11.200 i 1902/03 til bortimot 18.000 i 1903/04.
Under Mangnalls faste ledelse styrte United med stø og sikker kurs mot målet – 1. divisjon.

Det lyktes ikke helt året etter heller, men en ny tredjeplass bar bud om nyvunnet stabilitet. På tredje forsøk ble det endelig full klaff. Bristol City toppet riktignok tabellen ved sesongslutt, men United kapret andreplassen med god margin til Chelsea, og rykket opp sammen med Bristol-klubben.

Enkel filosofi

Ernest Mangnall var en godlynt, men kompromissløs personlighet. Viljen til å vinne overskygget alt annet, og stakkars den som sto i veien for hans planer. Fotballfilosofien var enkel: Trening med ball burde begrenses! Treningsøktene skulle først og fremst bidra til å fremme spillernes fysiske styrke.

– Ballen bør bare benyttes én gang i uken, uttalte Mangnall ved flere anledninger.

Fotballen han fremelsket var basert på korteste og raskeste vei til motstandernes mål.

Samtidig var United-manageren en god menneskekjenner og dyktig til å motivere spillerne. Han viste god teft for unge talenter og en fin evne til å utvikle dem. Kjente spillere som Richard «Dick» Duckworth og Alex Bell (sistnevnte ble siden landslagsspiller for Skottland), fikk sjansen til berømmelse først og fremst takket være Ernest Mangnall.

Men den fremtidsrettede gentlemannen visste også når tiden var inne til å hente forsterkninger utenfra. Etter datidens standard brukte han mye penger, men han brukte dem fornuftig.

Målvakten Harry Moger fra Southampton og senterhalfen Charlie Roberts fra Grimsby Town var blant hans første store kjøp. Roberts, som kostet United 400 pund, ble etter hvert klubbkaptein og den første United-spiller som representerte England. Moger, på sin side, skulle med tiden spille mer enn 250 kamper for klubben.

Kapret suspenderte City-spillere

Mangnall foretok mange smarte innkjøp i løpet av sin regjeringstid på Bank Street – og senere på Old Trafford. Men sitt livs største kupp foretok han i 1906. Han hadde nettopp styrt United tilbake til 1. divisjon etter tolv sesonger i underetasjen, da han foretok en aldri så liten genistrek.

Som alle andre var han klar over at Manchester City året før var blitt dømt for ulovlige pengeutbetalinger til spillerne sine. Fem ledere ble tvunget til å trekke seg, mens sytten spillere ble fradømt retten til noensinne mer å spille for klubben. De ble også suspendert fra all fotball frem til 31. desember 1906.

Den mest kjente av dem, Billy Meredith , fikk siden tilleggsstraff og ble suspendert helt frem til 30. april 1908, beskyldt for bestikkelser og forsøk på å skaffe seg penger fra City mens han var under suspensjon.

Allerede i mai 1906, mens Meredith fremdeles hadde to år igjen å sone av straffen, slo Ernest Mangnall til. Han betalte 500 pund til Manchester City og overtalte «Den walisiske trollmannen» til å bli med til Bank Street. Senere ble Meredith tilleggsstraff redusert, slik at han kunne gjenoppta fotballkarrieren på samme tidspunkt som sine tidligere City-kamerater. Dette var gode nyheter også for Mangnall, som imidlertid ikke var tilfreds med bare denne ene spillerfangsten. Han bestemte seg derfor for å foreta en nytt raid på spillermarkedet. Denne gang enda kløktigere enn sist:

Spillerauksjon

I november 1906 inviterte Manchester City representanter fra interesserte klubber til et møte på et av byens hoteller. Foranledningen var selvsagt at det nærmet seg D-dag for alle klubbens suspenderte spillere. Den 1. januar ville de igjen være spilleklare, og nå ønsket City rett og slett å auksjonere dem bort!

United-manageren var imidlertid ikke interessert i å konkurrere om forsterkninger med klubber mye rikere enn hans egen. Derfor inviterte han isteden spillere som han selv ønsket seg, til et møte i forkant av Citys «superaften». Dette førte selvsagt til stort oppstyr da det senere kom for en dag, men da var det for sent for de lyseblå å foreta seg noe. Magnall hadde nemlig lyktes 100 prosent med taktikken sin. For en relativt billig penge sikret han seg venstreback Herbert Burgess, pluss de to angriperne, Jimmy Bannister og storscoreren Sandy Turnbull.
Over natten var nyopprykkede Manchester United blitt forvandlet fra en 1. divisjonsklubb med håp om å overleve, til en klubb å regne med i det aller øverste sjiktet.

Dette var typisk for Ernest Mangnall, som allerede fra før av var kjent for sin evne til å sikre seg de rette spillerne til nøyaktig rett tid.

Den første gullalder

Sesongen var altså halvveis før de nye spillerne kunne trekke den røde trøyen over hodet. Likevel endte United sin første sesong tilbake i toppdivisjonen på en hederlig åttendeplass, i tillegg til å nå kvartfinalen i FA-cupen. Men dette var bare begynnelsen. Nå var tiden etterhvert blitt moden for å starte pokalsamlingen. De neste fire sesongene skulle bli de beste klubben hadde opplevd.

Allerede ved neste korsvei, i 1908, loste Mangnall United helt til topps. Manchester Uniteds første ligamesterskap var en verdig markering av klubbens 30-årsjubileum, og et bevis på at Mangnalls innkjøpspolitikk virkelig hadde slått til og båret frukter.
Mangnall hadde lyktes i sin streben etter å få til den rette blandingen av ungdom og rutine, artister og grovarbeidere.

Likevel gikk det ikke like bra året etter, selv om den skuffende 13. plassen fort ble glemt da Bristol City ble slått 1-0 i FA-cupfinalen på Crystal Palace i London. To mesterskap på like mange sesonger var en nesten uhørt uttelling for en klubb som aldri hadde vunnet noe annet enn bymesterskapet i Manchester, pluss noen kretsmesterskap.

I 1911 gjentok Mangnalls mannskap suksessen fra tre år tidligere, ved å gå seirende ut av kampen om ligapokalen. Aston Villa ledet med ett poeng da det gjensto én kamp å spille, og Birmingham-klubben var da også storfavoritter mot middelhavsfarerne fra Liverpool. Svært få levnet United sjansen på sesongens siste spilledag.

Men United gjorde jobben ved å knuse Sunderland hele 5-1, samtidig som at meldingen omsider nådde frem om at Liverpool overraskende hadde vunnet 3-1 over Aston Villa. Dermed brøt jubelen igjen løs i Manchester.

Slutten på en æra

Manchester Uniteds første storhetstid gikk likevel ugjenkallelig mot slutten. Flere av klubbens mest toneangivende spillere var begynt å trekke på årene og laget begynte etter hvert å gå i oppløsning. Ligamesterskapet ble etterfulgt av en skuffende 13. plass året etter – nøyaktig som ved oppfølgersesongen til det første mesterskapet i 1908. I september meddelte til alt overmål suksessmanager Ernest Mangnall offentligheten om at han ville trekke seg for å ta over tilsvarende jobb i — Manchester City!

Løfter om stor lønnsøkning ble antydet som årsak til Mangnalls beslutning om å forlate United, men kanskje så han også hvilken vei det bar for sin gamle klubb.

7. september 1912, gjorde Mangnall unna sin siste oppgave som United-manager. Da ledet han rødtrøyene i ligamøtet med nettopp Manchester City hjemme på Bank Street. Nå endte kampen riktignok med nederlag 0-1 for rødtrøyene, men vi mistenker likevel at Mangnall ikke ergret seg så veldig mye over akkurat det resultatet.