TRIPPELEN er komplett! Jublende Champions League-vinnere på Camp Nou.
Tre liga- og to FA-cuptroféer; og alt dette på bare fire sesonger! Det var fasiten da status ble gjort opp etter dobbeltriumfen i 1995/96-sesongen. Anført av sin talisman, Eric Cantona, hadde Manchester United så definitivt overtatt den engelske fotballtronen.
Men hva nå? Hvor skulle veien gå videre? Kunne dominansen fortsette? Hva mer var det å bevise? Ville spillerne klare å bevare sulten på nye mesterskap?
Vel, så lenge Alex Ferguson satt i managerstolen var det i hvert fall ingen grunn til å betvile det siste. Nå siktet den skotske magikeren mot et nytt mål — Champions League-tittelen! Nesten 30 år var passert siden klubben sist hadde vunnet det gjeveste av UEFAs klubbtroféer, så nå var tiden inne for et nytt og helhjertet forsøk.
Likevel, om Ferguson skulle lykkes med sitt ambisiøse mål, var han klar på at laget hans – til tross for dobbelttriumfen foregående sesong, først måtte tilføres nye, friske krefter. Forventningene var enorme blant fansen denne sommeren, en sommer hele fotball-England sto på hodet. Landet var åsted for det pågående EM-sluttspillet, og Three Lions’ «Football’s Coming Home» ljomet ut fra hvert eneste høyttaleranlegg fra Lands End i sørvest til Berwick Bridges i nordøst.
United-fans, fortsatt i seiersrus etter vårens bravader på Old Trafford, var imidlertid først og fremst opptatt av å diskutere hvilke EM-stjerner som ville finne veien til Sir Matt Busby Way så snart mesterskapet var over.
1996/97: Storfisken glapp
Den snaut 26 år gamle England-spissen Alan Shearer var på alles lepper. Ja, det var nærmest blitt en allmenn sannhet at Blackburn-spissen ville bytte blåhvitt ut med Uniteds berømte røde trøye. I så fall ville et allerede tilnærmet komplett lag bli bortimot uovervinnelige. Følgelig kom det som et aldri så lite sjokk da den fryktede målscoreren isteden lot seg overtale til å skrive under for sine barndomshelter fra Newcastle. Det gjorde han for rekordsummen £15 millioner.
Og United? Joda. Selv om manager Ferguson måtte se førstevalget sitt sprelle ut av håven i siste, avgjørende øyeblikk, lyktes han med å hale andre om bord. Noen ville kanskje si en hel stim. Totalfangsten – fem mann – var uvanlig stor til den skotske manageren å være. United-fans som sto på bredden og fulgte med, var likevel alt annet enn imponert. For hvem var disse spillerne?
Annonse
– Utter shit
Kunnskapen om den 22 år gamle nederlenderen Jordi Cruyff, begrenset seg til etternavnet. Og landsmannen hans, Raimond van der Gouw, en 33 år gammel keeper? Hva skulle vel United med ham? Uansett ville han jo være sjanseløs mot Peter Schmeichel, verdens beste i sin posisjon.
Tsjekkiske Karel Poborsky hadde riktignok lobbet inn vidundermålet som senket Portugal under EM, men bortsett fra det …? For ikke å snakke om de to nordmennene. Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær … Hvem i all verden var det for noen, og hva kunne vel de utrette for verdens største fotballklubb?
Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær … Hvem i all verden var det for noen, og hva kunne vel de utrette for verdens største fotballklubb?
Skuffede United-fans, sommeren 1996
På et av klubbens tidligste og uoffisielle nettforum, kunne en selvutnevnt «ekspert» informativt fastslå at begge to var «utter shit».Alex Ferguson måtte tåle mye kritikk for en sommerhandel som blant mange skuffede fans ble oppfattet som satsing på kvantitet fremfor kvalitet.
Wembley-suksess og verdensberømmelse
Likevel, og til tross for at EMs største navn hadde glippet, fikk Fergusons lag en strålende start på sesongen. Den ble innledet med det tradisjonelle Charity Shield-oppgjøret på Wembley, hvor 4-0-seieren over et på forhånd revansjesugent Newcastle var klar beskjed om at forrige sesongs dobbeltvinnere ikke ville la seg pille på nesen denne sesongen heller. I ligaåpningen helgen etter, fulgte så laget opp med 3-0 over Wimbledon på Selhurst Park.
Sistnevnte kamp skulle bli David Beckhams definitive gjennombrudd som verdensstjerne. På stillingen 2-0, og med poengene allerede halvveis av gårde til Manchester, bestemte Uniteds ferske nummer 10 seg for å sette et skikkelig punktum på en solfylt ettermiddag i Sør-London.
Oppgjøret var inne i siste spilleminutt idet han løftet blikket og så Dons-keeper Neil Sullivan befinne seg farlig langt ute fra eget mål. Dermed aktiverte Becks sin ultrapresise høyrefot og lappet til læret. Resten er historien om den desperate målvakten som løp og løp, men som hjelpeløs og sjanseløs måtte konstatere at ballen ubønnhørlig dalte ned i nettmaskene fra 54 meter lenger ute.
Annonse
«The baby-faced assassin» presenterer seg
Etter den fine starten endte de tre neste kampene skuffende nok med poengdeling. I den ene av dem, hjemmemøtet med Blackburn, stiftet United-fansen for første gang bekjentskap med den 23 år gamle nykommeren Ole Gunnar Solskjær. Blackburn ledet 2-1 idet nordmannen ble sendt utpå, men måtte snart se ledelsen glippe.
Det tok nemlig bare seks minutter før «the baby-faced assassin» tegnet seg på scoringslisten for sin nye klubb. Det var Solskjærs første nettkjenning i en debutsesong som til slutt ble kronet med tittelen som klubbens toppscorer med 19 fulltreffere — og hans første av i alt seks ligatroféer.
Ole Gunnar Solskjær med pangdebut på United-karrieren. Her feirer han en av sine to scoringer i 2-0-seieren over Tottenham på Old Trafford den 29. september 1996.
Champions League og Svart oktober
I mellomtiden var gruppene til klubbens store satsningsområde, Champions League, klare. Resultatet av trekningen ble dobbeltmøter med Juventus, Rapid Wien og Fenerbahçe, noe som i det minste innebar en svært så overkommelig oppgave. Det mente i det minste majoriteten av klubbens tilhengere. Og overkommelig skulle det bli, selv med tre 0-1-tap, hvorav to ble forårsaket av den italienske storklubben. Det tredje kom høyst overraskende mot Fenerbahçe, og var rødtrøyenes første hjemmenederlag noensinne i en europeisk turnering.
ENDELIG – Manchester Uniteds storhetstid er over!
ABU-brigaden (Anyone But United), i forhastet jubelrus
Resultatet markerte også slutten på en måned som var blitt innledet som Rød oktober, men endte opp som Svart oktober. Etter 1-0 over Liverpool på Old Trafford og 2-0 over Fenerbahçe i Istanbul, kunne ingen ha forutsett 0-5 mot Newcastle på St. James’ Park, 3-6 for Southampton på The Dell og 0-1 i returmøtet med Fenerbahçe. Sistnevnte nederlag var for øvrig Uniteds første europacuptap på eget gress.
Deretter ble den miserable sekvensen gjort enda mer smertefull da Chelsea kom på besøk og helte ytterligere salt i et gapende sår. Da var oktober riktignok blitt til november, men det spilte mindre rolle. ABU-brigadens latterliggjøring av dobbeltmesterne ville ingen ende ta. Budskapet derfra var tindrende klart: «ENDELIG — Manchester Uniteds storhetstid er over!»Men, som så ofte før, og enda oftere siden: selv Lex Luthor var mer troverdig enn disse skadefro spåmennene.
Nyttårsfeiring på andreplass
Selv om United ikke bestandig briljerte spillemessig, ble det også servert store, minnerike stunder. Ja, ta bare Eric Cantonas målfeiring etter 5-0-scoringen mot Sunderland og overkjørselen av Nottingham Forest (4-0) på et iskaldt City Ground på 2. juledag. At Liverpool tronet på toppen av Premier League-tabellen var det ingen som tok særlig alvorlig. Sammen med Arsenal og Newcastle så scouserne likevel ut som Uniteds hardeste utfordrere til ligatittelen. En måned etter nyttår stirret imidlertid alle de tre konkurrentene på United-skutens akterende, og det måtte de finne seg i å gjøre resten av sesongen.
Ut av FA-cupen, men håp i CL
Da gikk det ikke fullt så bra i hjemlig cupspill. I Ligacupen var Leicester blitt for sterke i 4. runde, og nå sørget Wimbledon for likedan på samme stadium i FA-cupen. I Europa derimot, syntes ingenting å stoppe Alex Fergusons gutter.Porto, for eksempel, ankom breddfulle av selvtillit til det første kvartfinalemøtet i Champions League. De hadde tatt hele 16 av 18 mulige poeng i gruppespillet og ble ansett som en alvorlig trussel foran kampen på Old Trafford. Isteden skulle den berømte arenaen bli åsted for en av United-fansens største europacupkvelder.
Annonse
I en blendende forestilling, iscenesatt av Alex Ferguson og utført av hans trofaste disipler, ble gjestene rett og slett gjort til statister og knust 4-0. Semifinalebillettene var i praksis i boks allerede, og betydningen av returkampen i Portugal redusert til en formalitet. Oppgjøret på Estadio das Antas endte 0-0, og huskes først og fremst for Porto-politiets brutale og provoserende fremferd. Den innbefattet bruk av gummikuler mot tilreisende fans.
Bittert nederlag
United var nå bare 180 minutter unna selveste Champions League-finalen. Først måtte imidlertid Borussia Dortmund elimineres, noe som skulle vise seg atskillig lettere sagt enn gjort.Både spille- og sjansemessig viste rødtrøyene seg riktignok som klart bedre enn sine motstandere, både i Tyskland og hjemme på Old Trafford. Likevel endte det hele i skuffelse.
Anført av midtstopperkjempen Jürgen Kohler, klarte nemlig det tyske betongforsvaret på mirakuløst vis å mure United-angriperne ute. Og, når Borussia selv klarte å utnytte bakrommene ved to anledninger, en gang i hver kamp, var United ute av Champions League. Senere gikk det tyske storlaget hen og vant 3-1 over Juventus i finalen.
PL-vinnere igjen — og kongen abdiserer
Premier League-kronen kunne derimot ingen av konkurrentene rokke ved. Til tross for bare 75 poeng på 38 kamper ble United igjen suverene ligamestere, denne gang syv poeng foran trekløveret Newcastle, Arsenal og Liverpool. Det ble feiret med 2-0 over West Ham hjemme på Old Trafford.
Det ingen ante noe om der og da, var at kaptein Eric Cantona hadde vært i aksjon for siste gang i obligatorisk sammenheng.
11. mai 1997: ERIC CANTONA, i midten, flankert av Jordi Cruyff og Nicky Butt, feirer nok et PL-trofé.
– Jeg legger opp!
En uke etter å ha løftet ligatroféet for fjerde gang på fem sesonger, spilte United-kapteinen i testimonialkampen for David Busst, Coventry-forsvareren som året før hadde pådratt seg seg en karriereødeleggende skade på Old Trafford.Umiddelbart etter inntektskampen, sendte det franske geniet ut den rystende meldingen om at han hadde bestemt seg for å legge opp, og det med umiddelbar virkning.
Da det første sjokket hadde lagt seg, dukket det uunngåelige spørsmålet opp: hva ville Eric Cantonas beslutning få å si for Manchester United? Kunne klubben fortsatt vinne troféer uten sin store ledestjerne og kaptein?
1997/98: En mellomsesong
Vel, en ting var helt klart; Manchester United kunne ikke gå til en ny sesong uten å ha fått på plass en mann som kunne erstatte den enigmatiske franskmannen, i det minste et stykke på vei.
Annonse
Det ble spekulert i en rekke navn, men til manges fortvilelse landet klubben til slutt på den 31 år gamle Tottenham-spissen Teddy Sheringham. Skeptikerne mente at han var utdatert, for gammel og treg, mens de mer optimistisk innstilte valgte å fremheve londonerens utvilsomme smartness og visse likheter i spillestil med mannen han skulle erstatte.
Teddy Sheringham.
Sheringhams debut-bom
Sesongen ble som så ofte før innledet på Wembley, hvor ligamesterne møtte FA-cupmesterne fra Chelsea til Charity Shield en uke før ligaåpningen.Sheringham fikk sin debut, og United vant til slutt 4-2 på straffer etter at Ronny Johnsen, med sin første scoring for klubben, hadde utliknet Chelseas ledermål ved ex-Red Mark Hughes, og sørget for 1-1 ved ordinær tid.
En uke senere var United tilbake i London, nå for å møte Sheringhams gamle lagkamerater i Tottenham til ligapremiere på White Hart Lane. United vant 2-0, men kampen huskes best for Teddy Sheringhams straffemiss på stillingen 0-0. Han satte ballen i stolpen, og fulgte opp ved å blåse returen både over og utenfor. Ingen heldig ligadebut mot gamleklubben der altså, men Sheringham sørget senere for assist til Nicky Butts åpningsmål. Bare ett minutt senere ble så sluttresultatet fastsatt til 2-0 gjennom et selvmål.
Enter Berg
Dagen etter den vellykkede ligapremieren dukket det opp en ny mann på Old Trafford. Blackburns norske forsvarsspiller Henning Berg skrev under etter at klubbene var blitt enige om en overgangssum på £5 millioner. Alex Ferguson hadde fulgt Berg i nærmere ti år, og nå fikk han det omsider som han ville.
I likhet med Sheringham skulle Berg spille en viktig rolle i de kommende sesongene. Det samme kan ikke sies om hans landsmann Erik Nevland, som tidligere på sommeren var blitt hentet over Nordsjøen fra Viking. Det var en overgang som kom i stand etter at Stavanger-gutten tidligere på året hadde levert noen overbevisende forestillinger under prøvespill på The Cliff. Etter seks kamper, hvorav to fra start, ett mål og påfølgende utlån til henholdsvis Viking og IFK Gøteborg, ble han etter halvannet år solgt tilbake til moderklubben.
Keane på godt og Keane på fryktelig vondt
I mellomtiden rullet United-toget videre. Eric Cantona var borte, men under lagets nye kaptein, Roy Keane, så ingenting ut til å kunne stoppe Alex Fergusons seiersmaskin. I hvert fall ikke i sesonginnledningen. 1997/98 ble skutt igang med fem seire og tre uavgjorte, og United seilte allerede opp som storfavoritter til nok en Premier League-triumf.
Men så, mot erkerivalene Leeds på Elland Road i ligarunde 9, gikk det fryktelig galt. Et mislykket taklingsforsøk på Alf-Inge Håland resulterte i at kaptein Keane ble liggende igjen på gresset og vri seg i smerte. Med avrevet korsbånd i det ene kneet var den ferske kapteinens sesong over allerede før den var kommet skikkelig igang.
At Håland pepret Keane med ukvemsord og beskyldte ham for å spille skadet, gjorde ikke saken bedre for den iltre iren. Opplevelsen var heller ikke noe han kom til å glemme. Det skulle nordmannen få merke i en brutal og overlagt hevnaksjon, men først tre og et halvt år senere.
ROY KEANE, her i aksjon mot Chelsea sesongen før han ble skadet.
Hva nå, uten sjefsinnpiskeren på midten?
Som om ikke Keanes alvorlige skade var galt nok, endte kampen til slutt med 1-0 og sesongens første nederlag. Og, med kapteinen ute på ubestemt tid, var det kanskje grunn til å frykte at oppgjøret på Elland Road markerte et vendepunkt i Manchester Uniteds sesong …?
Faktisk var det lite som tydet på det. Eneste blemme på høstsesongen for øvrig, skulle vise seg å bli 0-2-nederlaget i Ligacupen, mot Ipswich på Portman Road. Ellers ble det holdt stø kurs, selv ute i Europa.
Med fem seire på seks kamper i Champions Leagues gruppespill, var det aldri fare for avansementet til kvartfinalen. Der ventet Monaco, men først langt ut på nyåret.
Imens ladet Alex Fergusons mannskap opp med en rekke målrike og underholdende kamper. I løpet av en uke ble for eksempel Barnsley og Sheffield Wednesday sendt hjem fra Old Trafford med henholdsvis 0-7 og 1-6 i reisetasken. Senere ble Wimbledon senket med 5-2 i London og Blackburn med 4-0 på Old Trafford.
Men rosinen i pølsen? Det var selvsagt 3-1-seieren over Liverpool på Anfield. Attpå til kom den midt i en periode med seks strake trepoengere. At årets siste kamp, bortemøtet med Coventry på Highfield Road, derimot endte med 3-2-seier til det himmelblå hjemmelaget, kom derfor som en aldri så liten bombe.
ANDY COLE – tomålsscorer i 3-1-seieren på Anfield.
Suverene i PL, overlegne i FA-cupen — enn så lenge …
Premier League-tabellen ved årsskiftet var uansett hyggelig lesning. Den viste i klartekst at United toppet med 46 poeng på 21 kamper, foran Blackburn (41 p) og Chelsea (39 p). Deretter fulgte Liverpool (37 p), Leeds (35 p) og Arsenal på sjetteplass med 34 poeng. Dette kunne vel ikke gå galt?
På Stamford Bridge, fire dager ut i det nye året, ble optimismen ytterligere styrket i løpet av FA-cupoppgjøret mot Chelseas regjerende cupmestere. Der forstummet hjemmelagets tilhengere fullstendig da gjestene fra Manchester like godt slo til med tre mål før pause og deretter plusset på med ytterligere to før 2. omgang var halvspilt. 5-0 ville vært en særdeles ydmykende cupsorti for vertene, så et medlidende United-lag pakket sammen sakene og lot takknemlige londonere få slippe til med tre reduseringsmål i kampens sluttminutter.
Seks dager etter ble massakren fulgt opp med sesongens andre 2-0-seier over Tottenham. Forspranget på ligatabellen var nå øket til syv poeng, og United virket å ha full kontroll i toppen. Absolutt ingenting tydet på annet enn at rødtrøyene var på vei mot sin femte Premier League-pokal på seks sesonger.
Men var cruisekontrollen blitt satt inn for tidlig?
Helt ut av det blå begynte resultatene å gå imot. Southampton vant 1-0 på The Dell, Leicester med samme sifre på Old Trafford, og Bolton knep det ene poenget uken etter. Plutselig gikk det ikke på skinner lenger; heller ikke i FA-cupen, hvor Barnsley tilkjempet seg omkamp på Old Trafford i 5. runde og deretter gikk hen og sjokkerte med seier på eget gress.
Samtidig hadde klubbene bak United på tabellen begynt å røre på seg. Ved utgangen av februar, og med en ledelse som nå var kommet opp i elleve poeng, virket situasjonen allikevel forholdsvis betryggende. Formlaget Arsenal hadde imidlertid klatret til tredjeplass og lå nå tolv poeng bak. Mer alarmerende var det at de også hadde hele tre kamper til gode på ligalederne. Med andre ord – londonerne kunne fort komme til å utgjøre en trussel.
Skjebnen bytter hender
Nettopp de to møttes til det som ble omtalt som ligafinalen da Arsenal kom på besøk den 14. mars. United hadde fortsatt initiativet, men avstanden hadde nå krympet til ni poeng, samtidig som Arsène Wengers mannskap fortsatt kunne fortsatt se frem mot tre hengekamper. Som om ikke det var skremmende nok, hadde Arsenal bare ett nederlag på sine siste 18 kamper i alle turneringer, mens United bare hadde tatt ett poeng på sine to siste. Det var derfor ingen tvil om hvem av dem som var i flyten.
De tidligere så suverene ligalederne vaklet. De måtte for alt i verden unngå å tape dette innbyrdesoppgjøret.
Men så var det nettopp det som skjedde. Elleve minutter før slutt, på stillingen 0-0, stakk gjestenes nederlandske lynving Marc Overmars igjennom og plasserte ballen kaldt og rolig forbi Peter Schmeichel.Selv om ligaledelsen fortsatt var intakt, hadde skjebnen skiftet hender. Det gikk mot en ytterst spennende innspurt.
DET SKJEBNESVANGRE ØYEBLIKKET: Marc Overmars setter ballen forbi Peter Schmeichel.
Finaledrøm i knas
I Monaco hadde United måttet nøye seg med 0-0 da Champions League ble sparket igang igjen med kvartfinale. Det var et resultat Alex Ferguson uttrykte tilfredshet med, men som han skulle forbanne to uker senere.
Bare fire dager etter Marc Overmars’ sjokkscoring for Arsenal, ble Fergusons mannskap påført nok et sjokk. Allerede før Champions League-returen mot Monaco hadde rukket å bli seks minutter gammel, sendte gjestenes David Trezeguet avgårde en kanonkule som løftet nettmaskene bak United-keeper Raimond van der Gouw.
Riktignok ga Ole Gunnar Solskjær alle røde nytt håp med sitt utligningsmål åtte minutter ut i andre omgang, men det skulle vise seg å bli med håpet. Nervøse United-spillere maktet ikke å finne flere åpninger, og dermed ble monegassernes bortemål utslagsgivende. Drømmen om en europacupfinale på Olympiastadion i München, 40 år etter flytragedien i samme by, og 30 år etter Wembley-triumfen mot Benfica, var ubønnhørlig knust.
Thriller-innspurt og rødt til 2OLEGEND
Knust var derimot ikke drømmen om en ny ligatittel. Alex Fergusons mannskap hadde fortsatt muligheten til å holde Arsenal unna, men var samtidig avhengig av en sterk sesongavslutning – og hjelp.
Seire over Wimbledon og Blackburn holdt liv i håpet, og det samme gjorde poengdeling mot Liverpool på Old Trafford. Hjemmemøtet med Newcastle var også ventet å gå i Uniteds favør, men der holdt det isteden på å gå helt galt. I det 89. spilleminutt, idet det ble presset hardt på for et vinnermål, havnet ballen plutselig hos Newcastle-kaptein Robert Lee. Med halvannen banehalvdel til fri disposisjon og kun Peter Schmeichel foran seg langt der fremme, satte han full fart forover.
Den truende situasjonen ble raskt oppfattet av innbytter Ole Gunnar Solskjær, som la avgårde og tok opp det som kunne virke som en fåfengt jakt på Newcastle-kapteinen. Solskjær var ikke blant de raskeste til beins, men gudskjelov for ham — det var så visst ikke Lee heller. 80-metersjakten endte dermed med at nordmannen i desperasjon og aller siste øyeblikk, klarte å kaste frem en fot, og Lee dundret i bakken. Faren var avverget, men dommer Uriah Rennie hadde selvsagt ikke annet å gjøre enn å trekke opp det røde kortet.
Rasende Ferguson
Mens syndebukken tuslet avgårde mot garderoben, opplevde han det uvanlige i å bli tiljublet av ekstatiske fans. De satte pris på at han med sin inngripen hadde ofret seg for laget og reddet Uniteds tittelsjanser. I garderoben etterpå fikk han imidlertid så ørene flagret av sin manager. Alex Ferguson ville ikke vite noe av slik oppførsel; i hvert fall var det dette inntrykket han etterlot. Allikevel har vi våre mistanker om at skotten, innerst inne, var minst like euforisk som hjemmefansen.
Det ene poenget mot Newcastle ble etterfulgt av tre overbevisende seire og 8-0 i målforskjell. Det gikk ut over Crystal Palace (3-0), Leeds (3-0) og helt til slutt Barnsley (2-0) i sesongavslutningen. Sytten poeng på de syv siste rundene viste seg likevel å ikke være nok. Arsenal var ustoppelige og klarte å kaste seg det nødvendige poenget foran. Dermed måtte Manchester United denne sesongen ta til takke med en uvant andreplass.
1998/99: Den historiske trippelgevinsten
Sommeren 1998 ble det skrevet både mye og langt om at Ole Gunnar Solskjær syntes å være på vei til Tottenham. Faktum er til og med at et bud fra londonerne ble akseptert av United-ledelsen. Solskjær selv var imidlertid ikke interessert, og med uforbeholden støtte fra Alex Ferguson kunne han derfor fortsette sin karriere på Old Trafford. Og takk for det.
En annen som omsider var klar til å fortsette – og til å gjenoppta karrieren, var Roy Keane. Kapteinen var omsider blitt erklært frisk igjen etter korsbåndskaden på Elland Road tidlig den foregående sesongen.
Derimot var tiden inne til å ta farvel med gamle travere som Brian McClair og Gary Pallister. Førstnevnte dro hjem til Skottland, hvor han vederlagsfritt sluttet seg til North Lanarkshire-klubben Motherwell, mens «Pally» returnerte til sin gamle arbeidsgiver Middlesbrough for en overgangssum på £2.5 millioner. Beløpet var faktisk £200.000 høyere enn det United hadde betalt for ham ni år tidligere.
Trio med drømmedebut
Mens gamle helter dro sin vei, dukket det også denne sommeren opp noen ferske fjes på Old Trafford. Den svenske vingen Jesper Blomqvist kom fra italienske Parma for £4.4 millioner, mens PSVs nederlandske stopperkoloss Jaap Stam ble verdens dyreste forsvarsspiller til en pris av £10.75 millioner. Senere, nærmere bestemt fem dager etter ligastarten, dukket så spissen Dwight Yorke opp fra Aston Villa, i en overgang som kostet United £12.6 millioner.
Sammen skulle denne trioen få oppleve en debutsesong de – selv ikke i sine villeste drømmer, kunne ha forestilt seg. Akkurat det var det imidlertid lite som bar bud om da 1997/98-sesongens «runners up» møtte Arsenals dobbeltvinnere til kamp om The Charity Shield på Wembley den 9. august.
Med dette oppgjøret bekreftet London-klubben sine intensjoner om ikke å hvile på sine nyvunnede laurbær. Med en overbevisende forestilling og 3-0-seier over et statisk United, styrket Arsenal nakkegrepet og det psykologiske overtaket på sin hardeste rival.
Polsk kvalifiseringsmotstand
For United var forestillingen på Wembley en alt annet enn ideell opptakt foran Champions League-kvalifiseringen mot LKS Lodz tre dager senere. De polske ligamesterne var ukjente for det store publikum, men representerte like fullt hinderet som måtte forseres om Manchester United igjen skulle få sjansen til å kjempe om europeisk heder utover i sesongen. Lodz måtte derfor tas på største alvor.
Og United klarte heldigvis å legge Wembley-skuffelsen bak seg. Med 2-0, etter scoringer av Giggs og Cole, ble det lagt et solid fundament foran returmøtet i Polen to uker senere. Der cruiset laget inn til en målløs affære, og plassen i gruppespillet var sikret. Dernest gjensto det bare å vente på trekningen.
Og hvilken trekning det viste seg å bli! FC Barcelona, FC Bayern München og – danske Brøndby IF! Sistnevnte klubb burde være overkommelige, men de to første …? Her var det bare å glede – eller grue – seg …
Trøbbel for Beckham
I mellomtiden var ligaspillet kommet igang, og det med heller skuffende utfall. 2-2 hjemme mot Leicester var under pari, og 0-0 mot West Ham var heller ikke et resultat å glede seg over, selv om kampen ble spilt i London.Oppgjøret på Upton Park huskes nok best for hetsen av David Beckham. Den unge United-spilleren var blitt utvist i sommerens landskamp mot Argentina, og nå ble han holdt personlig ansvarlig for Englands sedvanlige utilstrekkeligheter i mesterskap, denne gang under VM-sluttspillet Frankrike. Hetsen skulle forfølge Beckham gjennom det meste av sesongen, men selv tok han – i motsetning til mobberne – situasjonen med bemerkelsesverdig ro og verdighet.
DAVID BECKHAM fikk et alt annet enn hyggelig gjensyn med engelske motstanderfans etter utvisningen i Frankrike.
Arsenal-fobi
4-1-seieren over Charlton i ligarunde tre, skulle bli starten på en solid høstsesong. Arsenal fortsatte imidlertid å være en torn i øyet. Som om ikke 0-3 på Wembley hadde vært nok, måtte United tåle samme sifre imot da lagene møttes på Highbury. Men siden Arsène Wengers lag slett ikke hadde vært like overbevisende mot alle, begynte man å lure på om United rett og slett hadde utviklet en slags Gunners-fobi?
Bortsett fra nederlaget i Nord-London – og 1-3 for Arsenals naboer, Tottenham, i Ligacupen, tapte Alex Fergusons lag bare en kamp til før nyttår. Selv var ikke sjefen tilstede, han var dratt til Skottland for å overvære en begravelse, da Bryan Robsons Middlesbrough benyttet anledningen til å vinne 3-2 på Old Trafford. Det var Teeside-klubbens første seier på hellig grunn siden 1933.
Samtidig skulle dette vise seg å bli Uniteds siste nederlag for sesongen – alle turneringer medregnet!
Året ebbet deretter ut med 3-0 over Nottingham på Old Trafford, 0-0 mot Chelsea på Stamford Bridge og tredjeplass på Premier League-tabellen. Øverst tronet Aston Villa og de helblå fra London, men det mest foruroligende var likevel at Arsenal fulgte hakk i hæl på United; ja, de hadde attpå til samme poengsum, fire poeng bak lederlaget.
Målrikt gruppespill
Gruppespillet i Champions League hadde for øvrig gått stort sett etter oppskriften, med to underholdende 3-3-oppgjør mot Barcelona som høydepunkter.Nedsablingen av Brøndby (6-2 og 5-0) bidro videre til å gjøre United til gruppespillets mestscorende lag, mens 2-2 og 1-1 mot gruppevinnerne Bayern München bekreftet avansementet. Barcelona, hvis hjemmearena var blitt utpekt som åsted for finalen i mai, måtte derimot konstatere at de, sammen med Brøndby, var ute.
Kilde: Wikipedia
Comeback-kongene presenterer seg
Inngangen til det nye året ble et signal på hvordan sesongen skulle utvikle seg. Åtte strake seire i liga og cup var nok til å få United-fansen til å danse i gatene. Rekken ble innledet med revansje mot Middlesbrough, som ble sendt hjem med 1-3 i FA-cupens 3. runde, mens West Ham (4-1 hjemme) og Leicester (6-2 borte) ble ekspedert i ligaen.
Deretter fulgte selve rosinen i pølsen – 4. rundekampen i FA-cupen mot Liverpool. Det var et oppgjør som lenge så ut til å ville ende i fiasko, men som til slutt utløste euforiske gledesscener.
Etter at purunge Michael Owen hadde headet scouserne i grytidlig ledelse, virket United lenge ute av stand til å svare; ja, så lenge at resignasjonen så smått var begynt å bre seg. Men så, bare to minutter før ordinær tid, fant Andy Cole spissmakker Dwight Yorke inne foran mål, og dermed sto det 1-1.
Det gikk mot Og deretter, før noen hadde rukket å trekke pusten etter utlikningen, dukket Ole Gunnar Solskjær opp i Liverpool-feltet. Han nølte ikke med å fyre løs da sjansen bød seg, og plutselig var 0-1 snudd til 2-1. Det var nordmannens første overtidsmål, men, skulle det senere vise seg, slett ikke det siste for sesongen.
Fire mål — fra benken!
To uker senere, etter at Dwight Yorke hadde sørget for to knepne 1-0-seire over Charlton (B) og Derby (H), markerte Solskjær seg på ny. Ikke med avgjørende overtidsscoring denne gang, men derimot ved å score fire mål på tolv minutter — fra innbytterbenken!
Datoen var 6. februar, og åstedet City Ground i Nottingham, og de tre poengene var allerede så godt som inne på konto da Solskjær entret banen etter 72 minutter. United ledet 4-1 over Ron Atkinsons «skogvoktere», men det var ikke nok for det norske avslutterfenomenet. Det tok ham i underkant av åtte minutter å åpne sitt private scoringsshow, og deretter handlet alt om den da 25 år gamle kristiansunderen. Innen dommer Paul Alcock blåste av det ujevne oppgjøret, hadde Solskjær egenhendig sørget for å fastsette sluttresultatet til 8-1!
OLE GUNNAR SOLSKJÆR gratuleres etter en av sine fire fulltreffere på City Ground.
Koker pasta på Inter og Juve
Selvsikkerheten som hadde sneket seg inn i dette United-laget ble ikke noe mindre av fremgangene i Champions League. Først ble Internazionale fra Milano ekspedert i kvartfinalen etter 2-0 hjemme og 1-1 på Giuseppe Meazza, og deretter led deres landsmenn fra Juventus tilsvarende skjebne i en episk semifinale.
Men det skule bli en lang, hard og dramatisk vei til den endelige triumfen over Carlo Ancelottis «gamle dame». Det er ikke til å stikke under en stol at United var heldige som slapp unna det første møtet med 1-1 hjemme på Old Trafford, hvor Juventus, anført av sin midtbanegeneral Zinedine Zidane, dominerte i lange perioder. De tok også ledelsen ved Antonio Conte og så for det meste ut til å ha god kontroll. Idet kampuret tikket inn på overtid og United presset på for en utlikning, glapp det imidlertid i gjestenes bakre rekker. Det ga Ryan Giggs sjansen til å banke ballen opp i nettaket bak keeper Angelo Peruzzi. Plutselig sto det 1-1 foran det avgjørende returmøtet på Stadio Delle Alpi.
Allikevel, med et potensielt avgjørende bortemål var det italienske mesterlaget fortsatt favoritter til å nå finalen i Barcelona.
Grufull åpning
I Torino ble ikke favorittstempelet noe mindre av at hjemmelagets Filippo Inzaghi markerte seg med to scoringer før kampen var tolv minutter gammel. Nå sto det 3-1 sammenlagt, og Uniteds vei mot europacupfinalen var i ferd med å viskes ut.
Her var det imidlertid snakk om et lag som ikke på noen måte var vant til å møte overmenn. Derfor var spillerne heller ikke nå beredt til å strekke armene i været og overgi seg.Lagets kaptein og store leder, Roy Keane, gikk foran i krigen og headet inn et reduseringsmål etter 24 minutter. Deretter pådro samme mann seg et gult kort som betød at han ville miste en eventuell finale. Like etterpå stupheadet Dwight Yorke inn 2-2-målet som snudde opp ned på situasjonen. To bortemål og 3-3 sammenlagt betød at det nå var United som hadde tatt plass i førersetet.
DWIGHT YORKE (ytterst til høyre) løper jublende avgårde etter å ha satt inn 2-2-målet på Stadio Delle Alpi.
Den endelige spikeren
Etter pause ble Juventus mer og mer desperate i sin jakt på en tredje scoring. United beholdt imidlertid både roen og initiativet. Et gult kort på innbytter Paul Scholes var eneste blemme på en overbevisende forestilling, og førte til at han, i likhet med Keane, ville måtte se en eventuell finale fra sidelinjen.
Fem minutter før slutt forsvant siste rest av tvil da Andy Cole fastsatte sluttresultatet etter strålende forarbeid av Yorke. Juve 2-3 United.Barcelona, here we come!
Annullering, utvisning, straffespark og — Giggs-magi
Midt innimellom de to kampene mot Juventus, og med minst like mye drama, hadde United også brukt tiden til å spille seg frem til FA-cupfinalen.
Arsenal, Uniteds største rival i kampen om ligamesterskapet, var blitt trukket ut som motstander i semifinalen, og viste igjen at de ikke var klar til å gi ved dørene. I en jevnspilt kamp på Villa Park, ble en Roy Keane-fulltreffer kontroversielt nok annullert for offside, en avgjørelse som medførte omkamp for å kåre en finalist. Det skulle virkelig bli en omkamp for historiebøkene. Ikke fordi en senere regelendring gjorde dette til historiens siste semifinaleomkamp, men på grunn av dramaturgien.
United-ledelse før pause ble utliknet midtveis ut i andre omgang, og da Roy Keane like etter ble sendt i dusjen med to gule kort, så det hele ut til å tippe Arsenals vei. Det inntrykket ble ytterligere styrket da Phil Neville – på overtid – klippet ned London-klubbens Ray Parlour. Dommer David Elleray pekte ubønnhørlig på straffemerket. Nå var det bare å stålsette seg.
Schmeichel v Bergkamp
Alt lå til rette for at den nederlandske spisstjernen Dennis Bergkamp ville bli tomålsscorer og sende Arsenal til Wembley. Det så alt annet enn lyst ut.Mellom United-stengene sto det imidlertid en svær danske, og han hadde helt andre planer. Med et tigersprang kastet han seg mot venstre og føyset Bergkamps forsøk i sikkerhet.
Avgjørelsen
For andre gang på tre dager måtte det altså ekstraomganger til i et forsøk på å skille Englands to beste klubber. Og endelig skulle det lykkes!
Vieira, oo-ooh, Vieira, oo-ooh, He gave Giggsy the ball, and Arsenal won f**k all
Fire minutter ut i 2. ekstraomgang, spilte Arsenals Patrick Vieira en tverrsoverpasning han fortsatt – to tiår senere – blir minnet om med jevne mellomrom.
Ryan Giggs, som befant seg dypt inne på egen halvdel, stakk imellom, plukket ballen med seg og satte full fart fremover. Vel inne på Arsenals halvdel lurte han av den ene etter den andre, og da han først hadde nådd helt inn i 16-metersfeltet avsluttet han raidet ved å blåse ballen over hodet på keeper David Seaman og opp i nettaket.
Det var magisk, det var storslagent, og det var den perfekte måte å avgjøre en semifinale i FA-cupen. Uniteds ti mann, mot Arsenals elleve, var klare for sin femte FA-cupfinale på ti år.
YEBLIKKET — Med en liggende Tony Adams som hjelpeløs tilskuer, avgjør RYAN GIGGS FA-cupens semifinale.
All fokus på ligaen
Nå, med ikke bare én, men to finaler på horisonten, kunne United omsider konsentrere seg om én oppgave: å gjenerobre Premier League-tronen.
2-1-seieren over Aston Villa den 1. mai løftet rødtrøyene opp og to poeng forbi nærmeste utfordrer Arsenal. Men fortsatt gjensto det fire vanskelige kamper, så ingenting var på noen måte avgjort.
At Paul Ince, den tidligere United-helten, utliknet til 2-2 på Anfield, var derfor både uheldig og alt annet enn oppskriftsmessig. Det var heller ikke Denis Irwins marsjordre, for den betød at han mistet retten til å ta del i den kommende FA-cupfinalen.
Med Arsenal 1-0-nederlag for Leeds i nest siste runde, fikk United sjansen til å dra tre poeng ifra da nedrykkstruede Blackburn tok imot på Ewood Park. Men som på Anfield: også her måtte laget nøye seg med det ene poenget. Dermed var det klart at kampen om ligamesterskapet først ville bli avgjort i aller siste runde.
Ti vidunderlige dager i mai
Premissene var klare som blekk: Dersom Arsenal gjorde jobben mot Aston Villa, noe det var liten grunn til å betvile, ville United være avhengige av seier over Tottenham hjemme på Old Trafford.
Det gikk derfor en alvorlig støkk gjennom forsamlingen da Les Ferdinand sendte Spurs i ledelsen etter 24 minutter. Var United virkelig i ferd med å ryke på målstreken? Heldigvis ga David Beckham folk pusten tilbake ved å gjenopprette balansen med sitt utligningsmål like før pause. Fortsatt var det imidlertid behov for et vinnermål for å sikre mesterskapet.
Det uvanlige var at selv Tottenham-fansen håpet på United-seier denne dagen. De så det som det beste av to onder, ettersom de for alt i verden ville unngå å oppleve at rivalene fra Nord-London stakk avgårde med mesterskapet – i så fall for andre år på rad.
Dermed fikk alle tilstedeværende det nøyaktig slik de ønsket da Andy Cole dukket opp fra benken i pausen og kun brukte to minutter på å trikse United i ledelsen. 2-1 holdt seg kampen ut og dermed hjalp det ikke Arsenal det minste å vinne 1-0 over Aston Villa.
One down, two to go …
Jubel på Wembley
United var store favoritter foran FA-cupfinalen mot Newcastle. På en solrik dag på nasjonalarenaen i Nord-London, var det heller aldri noen tvil om utfallet, selv om kaptein Roy Keane måtte kaste inn håndkleet etter bare ni minutter. Erstatteren hans, Teddy Sheringham, brukte bare to minutter på å skyte United i ledelsen, og deretter fulgte Paul Scholes opp med spikeren et knapt kvarter ut i andre omgang. United 2-0 Newcastle.
Two down, one to go …
Wembley 1999. FA-cupfinale.
Mirakelet i Barcelona
I løpet av en uke hadde to store troféer funnet veien til Old Trafford. Nå gjensto det bare å sørge for at også det aller største, Champions League-troféet, inntok samme adresse. For å klare det måtte de tyske mesterne fra Bayern München beseires på Camp Nou i Barcelona.
Det skulle bli nok en høydramatisk kamp med Manchester United – og denne gang med en nordmann i avgjørende hovedrolle.
Som så ofte før måtte United tåle å få et tidlig baklengsmål i fleisen. Denne gang etter bare seks minutters spill da frisparket til Bayerns fryktede Mario Basler lurte seg gjennom muren og tok Peter Schmeichel på feil fot.
Målet kom som en real kalddusj, men United ristet snart sjokket av seg og holdt godt følge med tyskerne frem til pause. Inntrykket var at dette laget burde det være gode muligheter til å slå.
Det ville være en overdrivelse å hevde at denne troen forble like urokkelig utover i andreomgangen. Både sjanse- og spillemessig var tyskerne det beste laget, men til Uniteds store fordel ville det være synd å si at laget fra Bavaria hadde marginene på sin side.
På sidelinjen sto Alex Ferguson og funderte på hva han burde foreta seg for å snu tidevannsstrømmen. Halvveis ut i omgangen kastet han innpå Teddy Sheringham, og deretter, ti minutter før slutt, Ole Gunnar Solskjær. Nettopp disse to innbytterne skulle etter hvert bli avgjørende for utfallet av en finale som, idet 90 minutter ble passert og tre minutters tilleggstid kom opp på tavlen til fjerdedommeren, fortsatt ble ledet an av Bayern München.
Fruktbare overtidsminutter
Da begynte det plutselig å skje noe. United fikk corner fra venstre, og keeper Peter Schmeichel benyttet anledningen til å storme over hele banen for å bidra ti kaos og virvar i Bayern-feltet. Det klarte han til gangs. Idet ballen ble slått inn foran mål, gikk han i været i duell med halve det tyske forsvaret. Ballen havnet etter hvert hos Giggs, og deretter hos Sheringham, som på første touch fyrte løs og så ballen bore seg inn i keeper Oliver Kahns høyre hjørne.
1-1! Fullstendig kaos i United-leiren, både på banen og på tribunene. Ekstraomganger! Eller hva …? Nei da! De som trodde at tiden nå var gunstig til å lette på balæretrykket, skulle bitter få angre seg.
For mens disse stakkarene sto i kø der ute foran den hvite skålen, gjorde David Beckham seg klar til en ny corner. Fra samme side som sist, slo han igjen ballen inn foran mål, denne gang mot Sheringham, som gikk til værs og viderebefordret til — innbytterkollega Solskjær stakk tåen frem, og i neste øyeblikk løftet nettaket seg bak en fortvilet Kahn.
Bayern-spillerne sank utmattet og utslått til gresset. 1-0-ledelsen to minutter tidligere var blitt snudd til 1-2. Manchester United var historiske trippelvinnere og igjen konger av europeisk fotball!
I can't believe it, I can't believe it – football, bloody hell!
