NÄ i ettertid er det kanskje vanskelig Ä fatte, men like fullt er det et faktum at bÄde Wolverhampton Wanderers og Aston Villa en gang i tiden veide «Big Ron» Atkinson og fant ham for lett. Som spiller var nok ikke den unge scouseren skapt til Ä sette fyr pÄ engelsk toppfotball. PÄ lavere nivÄ var det imidlertid plass til ham. I mange Är var «The Tank» en drivende kraft pÄ midtbanen hos Oxford United, hvor han spilte over 500 kamper.
Men det var fÞrst og fremst som manager at Ron Atkinson skulle gjÞre seg bemerket. Fra han i 1971 pÄtok seg oppgaven som spillende manager i non-leagueklubben Kettering Town, pekte pilen oppover. 4. divisjonsklubben Cambridge United fattet interesse for ham, og i lÞpet av tre sesonger fÞrte han klubben fra universitetsbyen opp en divisjon. Atkinson skaffet seg ry som en svÊrt lovende manager, og flere av de stÞrre klubbene fulgte ham nÞye. Til tross for at han var helt uten erfaring pÄ dette nivÄet tok West Bromwich Albion i januar 1978 sjansen pÄ Ä ansette ham. Der oppnÄdde Atkinson resultater som snart gjorde ham til en av Englands meste ettertraktede fotballmanagere.
Annonse
United-ledelsens tredjevalg
Sannsynligvis var Ron Atkinson bare et tredjevalg da United-ledelsen sommeren 1981 jaktet pÄ Dave Sextons etterfÞlger. Southamptons Lawrie McMenemy var den fÞrste som ble forespurt, men takket nei, og ifÞlge ryktene gjorde Ipswich-manager Bobby Robson det samme. Dermed ble blikket rettet mot The Hawthorns i Birmingham, hvor det i lÞpet av bare et par Är hadde skjedd store ting. Med offensiv spillestil og en interessant blanding av gammelt og ungt, hadde WBA utviklet seg til Ä bli et av de mest spennende klubblagene pÄ de britiske Þyer. HovedÊren for dette tilfalt Ron Atkinson. PÄ et minimum av tid hadde han klart Ä forvandle et lag med «middelhavsfarere» til Ä bli engelske UEFA-cuprepresentanter.
ForstÄelig nok vakte det alvorlig irritasjon pÄ The Hawthorns at United kastet agnet sitt ut like foran nesen pÄ suksessmanageren. Klubben fra Birminghams utkant fÞlte at den hadde noe stort pÄ gang, og ville absolutt ikke gi slipp pÄ sin mirakeldoktor. Men Atkinson selv var ikke til Ä stoppe. Han vasket ut kontoret og tok med seg rubbel og bit pÄ flyttelasset nordover, ja til og med sin assistent Mick Brown og treneren, Brian Whitehouse. Akkurat det trekket bidro ikke til Ä mildne hans forsmÄdde, tidligere arbeidsgiver som ble sittende ribbet tilbake.
Elsket rampelyset
Ron Atkinson var pĂ„ mange mĂ„ter en «light-utgave» av Uniteds tidligere manager, Tommy Docherty â og da snakker vi ikke om vekten. BĂ„de fotballfaglig og menneskelig hadde de to mange fellestrekk. Begge var proppfulle av selvtillit og besatt en naturlig medietekke. De elsket rampelyset og var det naturlige midtpunktet i enhver forsamling. Den 9. juni 1981, den dagen han ble ansatt som Uniteds manager, uttalte Atkinson at «jeg kan ikke hjelpe for Ă„ fĂžle at jeg og United er skapt for hverandre». Det var nesten som Ă„ hĂžre Docherty. Den stĂžrste forskjellen mellom de to var kanskje at Atkinson hadde mer dannelse. Han var aldri redd for Ă„ si sin mening, men i motsetning til sin skotske forgjenger passet han som oftest pĂ„ Ă„ ikke sĂ„re noen.
Penger er til for Ă„ brukes
Forholdet mellom United og West Bromwich Albion ble ikke bedre da Atkinson uttalte at hans fÞrste mÄl var Ä hente deres stÞrste stjerne, Bryan Robson, til Old Trafford. Birmingham-klubben nektet til Ä begynne med Ä diskutere saken; Robson var ganske enkelt ikke til salgs. Men da de etter hvert lekket ut signaler som at «alt har sin pris», oppfattet Old Trafford uttalelsen som en invitt. Det kom i gang samtaler, men partene sto lenge milevis fra hverandre og overgangsforhandlingene dro ut.
Atkinson hadde imidlertid flere prosjekter pĂ„ gang. I pĂ„vente av at partene skulle komme pĂ„ gli i Robson-saken, stakk han selv en tur innom Highbury. Visitten resulterte i at Arsenals stjernespiss Frank Stapleton kastet kanonen vegg imellom til fordel for den rĂžde djevelen. Dermed hadde Atkinson tettet hullet etter Joe Jordan, som var dratt i utlendighet til AC Milan. OgsĂ„ Evertons forsvarsspiller John Gidman ble hentet til Old Trafford, i en handel som innbefattet at waliseren Mickey Thomas dro motsatt vei. I mellomtiden begynte West Brom-ledelsen Ă„ mĂžrne. Remi Moses, Bryan Robsons midtbanekollega pĂ„ The Hawthorns, fikk innvilget Ăžnsket om Ă„ fĂžlge etter sin gamle sjef til Manchester. Det begynte med andre ord Ă„ flaske seg for Atkinson, som storkoste seg i sin nye jobb. Han hadde fĂ„tt vide fullmakter, masse penger â og de satt lĂžst. Likevel, han manglet fortsatt den brikken han Ăžnsket seg mest av alt.
Annonse
Rekordsum lĂžste floken
Isfronten mellom de to klubbene smeltet fullstendig da rekordsummen 1.5 millioner pund ble lagt pÄ bordet foran West Brom-ledelsen. Dermed var Bryan Robson blitt Uniteds eiendom.
«Rent gull,» lÞd Atkinsons karakteristikk av «Robbo» da han ble bedt om Ä forsvare det store pengeutlegget.
Selv om Ron Atkinson elsket Ă„ bruke penger pĂ„ spillerkjĂžp, hentet han ogsĂ„ opp spillere fra egne juniorrekker. Spillere som Norman Whiteside og Mark Hughes fikk sjansen under Big Ron. Men han var heller ikke redd for Ă„ hente ukjente spillere utenfra, som Paul McGrath fra irske St. Patrickâs og Peter Beardsley(!) fra canadiske Vancouver Whitecaps. Han fikset ogsĂ„ Arnoldus Johannus Hyacinthus (av uforstĂ„elige grunner forkortet til bare Arnold) MĂŒhren, gratis fra Ipswich. Uniteds fĂžrste hollender hadde et venstrebein som etter sigende var sĂ„ fĂžlsomt at det kunne Ă„pne en hermetikkboks.
SESONGENE UNDER ATKINSON:
1981/82
Etter en godt gjennomfÞrt fÞrstesesong med Ron Atkinson som sjef, endte United som nummer tre, ni poeng etter Liverpool og ett bak Ipswich. Tredjeplassen betydde ogsÄ at United var tilbake i Europa, kvalifisert for UEFA-cupen.
1982/83
Annonse
Dette var sesongen da Ron Atkinson fÞrte United til to Wembley-finaler etter Ä ha overlistet Arsenal bÄde i Ligacupens og FA-cupens semifinaler.
Uten Robson tapte United 2-1 for Liverpool etter ekstraomganger, i en kamp som kanskje huskes best for Bruce Grobbelars overfall pÄ Gordon McQueen.
Sesongen startet der den forrige ble avsluttet â pĂ„ Wembley. Liverpool ble knust 2-0 i Charity Shield etter scoringer av Bryan Robson. I FA-cupen sĂžrget 3. divisjonsklubben Bournemouth for tiĂ„rets bombe da de i 3. runde vant fortjent 2-0 over tittelforsvarerne. I Cupvinnercupens kvartfinaleomkamp mot Barcelona pĂ„ Old Trafford, ble Bryan Robson den store helten. Han scoret to mĂ„l da United snudde 0-2 fra det fĂžrste oppgjĂžret pĂ„ Nou Camp til sammenlagttriumf 3-2. I semifinalen mĂ„tte imidlertid et skadeskutt United se seg knepent slĂ„tt av Juventus. I ligaen ble det fjerdeplass bak Liverpool, Southampton og Spurs.
1984/85
Med Rons tre storinnkjĂžp fĂžr sesongstart herjet som vanlig optimismen i Manchester. Jesper Olsen, Alan Brazil og Gordon Strachan klarte imidlertid ikke Ă„ lĂžfte laget de nĂždvendige millimeterne og sesongen endte med nok en fjerdeplass. I UEFA-cupen ble det full stopp i kvartfinalen mot Videoton, da ungarerne vant straffekonkurransen etter at begge lag hadde vunnet 1-0 hver sin gang.
United fikk en eventyrlig start pÄ sesongen. Ti strake seire i sesonginnledningen var ny klubbrekord, og bookmakerne stoppet alle veddemÄl pÄ United som ligamester. 19 Är etter forrige triumf, var endelig turen igjen kommet til Manchester United.
Men sÄ ble Bryan Robson skadet. Det hjalp heller ikke at midtbanemakkeren Gordon Strachan allerede hadde vÊrt borte i flere uker. Formkurven pekte rakt nedover, og kritikernes karakteristikk av United som et enmannslag, ble i stor grad underbygget av Atkinson selv som stÞtt og stadig prÞvde Ä berolige med sitt favorittutsagn: «Bare vent til Robbo er tilbake!»
Annonse
NÄ begynte manageren virkelig Ä fÞle presset. Foran den andre og avgjÞrende halvdel av sesongen Äpnet han lommeboken pÄ vid gap. I lÞpet av bare et par mÄneder hentet han inn sekstetten Colin Gibson, hans navnebror Terry Gibson, Chris Turner, Peter Davenport, John SivebÊk og Mark Higgins. Sistnevnte var tidligere Everton-spiller som var blitt erklÊrt idrettsinvalid, men da United-manageren Äpnet dÞrene for alt som kunne krype og gÄ, betalte Higgins tilbake forsikringssummen han for lengst hadde mottatt.
PanikkjĂžp eller ei, Atkinsons mannskap klarte ikke Ă„ gjenfinne formen som hadde sendt laget til topps tidligere i sesongen. Og da Robbo kom tilbake i slutten av april, var det for sent. Fjerdeplassen Ă„ret fĂžr hadde vĂŠrt akseptabel, men denne gang var samme plassering slett ikke godt nok.
1986/87
Klubbens toppscorer, Mark Hughes, var borte, solgt til Barcelona, og nedturen fortsatte. Men Atkinson kastet ikke inn hÄndkledet. I alle fall utad hadde han fremdeles klokkertro pÄ at vendepunktet ville komme: «Bare vent til Robbo er tilbake!» Denne gangen var kapteinen ute etter en skulderoperasjon.
Robson var klar igjen til mĂžtet med Southampton den 13. september, og United vant 5-1! Atkinson smilte igjen â men altfor tidlig. Seieren viste seg nemlig Ă„ bare vĂŠre en «one-off», en engangsforeteelse. Uken etter var det «business as usual». Selv ikke Bryan Robson klarte Ă„ bremse utforkjĂžringen. Og nĂ„ hadde ikke Atkinson flere kort i ermet.
United lÄ som nummer 19 pÄ ligatabellen, og Robson ble skadet igjen. Det kulminerte pÄ The Dell i Southampton. Etter 0-0 i Ligacupens 3. runde pÄ Old Trafford, tapte United omkampen med hele 4-1. Nok var nok. Dagen etter ble Ron Atkinson kalt inn pÄ teppet til styreformann Martin Edwards. Da han gikk ut igjen var han ikke lenger manager for Manchester United.
Tilbake som spĂžkelse
Ved to store anledninger fikk Big Ron hevn for oppsigelsen i november 1986. I 1991 var han pÄ Wembley i spissen for 2. divisjonsklubben Sheffield Wednesday, som overraskende beseiret storfavoritt United med 1-0 i Ligacupfinalen.
Tre Ă„r senere gjentok Atkinson bragden, denne gang ved Ă„ fĂžre Aston Villa til topps i samme turnering. Det skjedde med overbevisende 3-1 over et trippeljagende United-mannskap (som dermed mĂ„tte nĂžye seg med The Double â seier i liga og FA-cup).
