– Umulig å ikke glede seg

Glem for et øyeblikk alt som ligger bak oss, og tenk fremover.

Det gjør Ryan Giggs, og i løpet av en halvtime fredag klarte han egentlig å spre mer positivitet enn det har vært i United på nesten ett år. Giggs sa alle de rette tingene, og han virket ærlig da han sa det. Han så ut som en manager. Som en ordentlig United-manager.

Supporterklubbens rapporter tyder på at det har vært en god uke på Carrington. Uansett hva man synes om det så har managerskiftet skapt entusiasme og ny tro, sies det. Noe som har vært fraværende i lang, lang tid.

Det ble bare forsterket etter å ha hørt Ryan Giggs snakke med pressen og MUTV.

Han nevnte Paul Scholes og Nicky Butt, og at grunnen til at han hentet dem inn blant annet var fordi de elsker klubben, og at han vet at de vil gi alt for å få suksess til United. Han snakket om at fansen fortjente å få noen gode opplevelser på Old Trafford, og at tre hjemmekamper nå gir United muligheten til å oppfylle det ønsket.

Han ga noe ekstra også. Han fortalte at spillerne hadde hengt opp et skilt med «Gaffer» over plassen hans i garderoben, og spøkte om at han hadde gitt seg selv en ny femårskontrakt.

Det var rett og slett en pressekonferanse til å bli glad av, og for å være brutalt ærlig – når var vi noen gang det med den forrige manageren? 

Så holder det selvsagt ikke med prat.

Det vet Ryan Giggs også.

Selv med David Moyes ved roret ville vi forventet å slå Norwich med et par mål, og det samme presset ligger også på Giggs. Selv om det er vanskelig å kreve for mye etter bare noen dager, så forventes det også at United fremstår som et nytt lag lørdag. Spesielt offensivt og i innstillingen. 

Selv er jeg mest spent på hvordan disse fire ukene ender. Så lenge vi ikke får Jürgen Klopp ser jeg styrker og svakheter ved alle andre alternativer. Det samme gjør jeg med Ryan Giggs, men jeg klarer ikke å bli kvitt den romantiske tanken om at gamlegutta skal lykkes.

Norwich, Sunderland og Hull skal slås på hjemmebane, og selv om Southampton på sitt beste er veldig gode så er det lov å håpe på 12 poeng av 12 mulige på slutten av sesongen.

Og hva da? 

Så prøver jeg kanskje å lure meg selv litt med at om spillerne aksepterer Giggsy – så er kanskje det det aller viktigste. David Moyes ble aldri akseptert, men om spillergruppa kan leve med Giggsy, Scholes, Butt og Neville – slik vi fans kan – så kunne det vært en herlig drøm.

Selv om det nok forblir en drøm i noen år til – uansett hva som skjer.

Akkurat nå handler det imidlertid om nåtid. Om Norwich. Om Giggsy og et United som har første sjanse til å legge noen vonde måneder bak seg. Jeg håper bare så inderlig at dette lykkes.

Jeg synes faktisk vi som supportere fortjener det.

Og jeg unner Giggsy det.

Så får vi diskutere alt det andre når disse ukene er ferdige.

Nå vil jeg nemlig suge litt på den karamellen Giggs ga meg fredag morgen.