Roy KEANE

Midtbane
Fullt navn: Roy Maurice Keane
Født: 10. aug. 1971, i Cork, Irland
Nasjonalitet: Irsk
Høyde: 178 cm
Fra: Nottingham, 19. juli 1993; £3.75 mill.
Debut: CS, 7. aug. 1993, Arsenal (n) 1-1
Siste kamp: PL, 18. sep. 2005; Liverpool (b) 0-0
Ligavinner: 1994, 96, 97, 99, 2000, 01, 03
FA-cupvinner: 1994, 96, 99, 2004
Champions League-vinner: 1999
Interkontinentalcup-vinner: 1999
Løst fra kontrakten: 18. nov. 2005
Til: Celtic, 1. jan. 2006
Før United: Cobh Ramblers, Nottingham
Landskamper/mål: Rep. Irland 67/9

Kontroversielle Roy Keane var i en årrekke synonym med selve motoren på Uniteds midtbane. Siden han i 1997 overtok kapteinsvervet etter Eric Cantona, og frem til han høsten 2005 forlot Old Trafford etter en alvorlig disputt med Sir Alex Ferguson, var Keane lagets ubestridte leder. Han drev Uniteds midtbane i 12 sesonger, og anses som en av klubbens største spillere gjennom alle tider.

Den knallharde iren ble hentet til United fra Nottingham Forest for rekordsummen £3,75 millioner sommeren 1993. 22-åringen ble ansett som den perfekte erstatter for en aldrende Bryan Robson, en vurdering som snart skulle vise seg å være «spot on».

Som Robson hadde Keane et imponerende overblikk, han var pasningssikker, kreativ og offensiv av legning. Og han var tøff, virkelig tøff. I likhet med sin 14 år eldre læremester var han også fullstendig ensporet i sin jakt på suksess; kompromissløs overfor seg selv, sine medspillere og – ikke minst – sine motstandere.
Et hissig gemytt og en rekke til dels hodeløse taklinger gjorde ham lite populær blant motstandernes supportere. United-fans derimot, kunne aldri få nok av ham.

ROY KEANE i velkjent positur. Her lekser han opp for en tilsynelatende vettskremt Alan Shearer.

Røk korsbåndet

Det var først fra 1997/98-sesongen – etter at Eric Cantona hadde lagt opp, at Roy Keane ble tildelt vervet som Uniteds klubbkaptein. Hans første sesong med bind på overarmen, skulle imidlertid snart bli spolert. Bare en måned etter ligastarten, under et håpløst taklingsforsøk på Leeds’ Alf-Inge Haaland, satte Keanes knotter seg fast i gresset. Resultatet ble at korsbåndet i kneet røk, og operasjonsbordet ble neste stopp.
Først syv måneder senere, i april 1998, var Keane tilbake i full trening, mens comebacket først ble gjennomført på turnéen til Norge og Danmark i juli/august samme år.

Heldigvis ble 1998/99-sesongen et solid bevis på at kneskaden ikke fikk ytterligere konsekvenser for Roy Keane. Iren var nå tilbake i strålende form; ja, mange vil hevde at han var enda bedre enn før, og det i Manchester Uniteds beste sesong noensinne.

Som øyrikets suverent beste midtbanespiller, ble han et helt naturlig valg som årets spiller i England 1999/2000.

I desember 1999 undertegnet United-kapteinen en kontrakt som gjorde ham til Englands høyest gasjerte fotballspiller. Ukelønnen lød på 50.000 pund, men for sikkerhets skyld knuste han denne i 2002, ved å foreta et nytt lønnshopp til 80.000 pund!

Halvproff i hjembyen

Roy Maurice Keane ble tidlig ansett som «for liten og sped» til å kunne lykkes som fotballspiller. Det var i hvert fall begrunnelsen da han som 14-åring ble utelatt fra det irske skolelandslaget. Allerede den gang var imidlertid den unge iren i besittelse av en kolossal arbeidsmoral og nektet dermed å la seg affisere av advarslene.

Isteden jobbet han hardere og mer intenst enn noensinne, og ble, som 18-åring i 1989,  belønnet med sin første kontrakt. Halvprofesjonelle Cobh Ramblers, i hjembyen Cork, var klubben som ga ham sjansen, og derfra gikk det fort for den ambisiøse unggutten.

«Skogvokter» i England

Nottingham Forest bet seg raskt merke i hissigproppen, og var først ute av interesserte storklubber. De foreslo prøvespill på den andre siden av Irskesjøen, et tilbud som var så forlokkende at Keane takket ja.
«Skogvokternes» berømte manager, Brian Clough, lot seg umiddelbart overbevise av den besøkende, og sørget snart for at partene raskt kom til enighet om en avtale.

Ja, Clough var så sikker på at han nå hadde fått tak i rette mann, at han ikke så noen grunn til å vente med å kaste ham ut på dypt vann.

Allerede i 1990/91-sesongens andre ligarunde, på bortebane mot Liverpool, satte Clough Keane opp fra start. Det var et trekk han heller ikke skulle angre på. Selv om hjemmelaget vant oppgjøret med 2-0, hadde Clough sett nok til å la seg overbevise om at den irske nykommeren var en mann for fremtiden på Forests midtbane. Dermed gikk det heller ikke lange tiden før den inntil da ukjente iren ble et vel ansett og fast innslag i Forests førsteellever.

To tapte cupfinaler

Med Keane på midtbanen ble lagets resultater i ligaspillet omtrent som forventet. Mens sesongen endte med en nokså forutsigbar åttendeplass, skapte innsatsen i FA-cupen både feber og store, fete overskrifter.
Ikke siden Luton ble beseiret 2-1 på Wembley i 1959, hadde folket i Robin Hoods hjemby sett laget sitt spille FA-cupfinale. Det ble det imidlertid endring på nå, 32 år senere. Nottingham Forest var klare for en ny Wembley-fest, blant annet takket være nykommer Keanes tre scoringer underveis.

Dessverre skulle motstander mellom tvillingtårnene i Nord-London, Tottenham Hotspur, vise seg en liten anelse for sterke. Etter en avgjørende 2-1-scoring tidlig i første ekstraomgang, var det derfor londonerne som, til Keanes store skuffelse, kunne løfte det ettertraktede troféet.

Allerede et knapt år senere, skulle imidlertid Keane få nok en finalesjanse i Forest-trøyen. Denne gang bød muligheten seg i Ligacupen, hvor det i semifinalens dobbeltoppgjør vanket revansje mot Tottenham, fjorårets Nemesis.
Fullt så bra gikk det ikke i selve finalen. Tvert imot resulterte den i enda et nederlag for Keane & co., denne gang mot Manchester United, som etter et knapt kvarter i første omgang scoret finalens eneste mål.
For andre gang på elleve måneder, måtte Keane altså forlate Wembley med nederlag, og denne gang mot klubben som skulle bli hans fremtidige arbeidsgiver.

ROY KEANE (i rødt) i kamp med Uniteds Paul Ince, under Ligacupfinalen i 1992. Steve Bruce (nede til høyre) følger nøye med.

Jaktet på av storklubbene

Enda et finalederlag til tross; flere av landets toppklubber hadde nå satt Roy Keane øverst på sine respektive ønskelister. Kanskje lot disse seg ytterligere oppmuntre av Nottingham Forests grusomme formdipp i 1992/93-sesongen. Laget slet voldsomt, i den grad at de ganske snart ble den helt store nedrykksfavoritten.
I denne situasjonen var Roy Keane forutseende nok til å få fremforhandlet en endring i kontrakten, en klausul som ga ham muligheten til å forlate klubben ved et eventuelt nedrykk.

Enighet med Blackburn

Og nedrykk ble det så det sang etter. I Premier Leagues første sesong var ikke en gang tilstrekkelig med lagets irske midtbanemotor til å redde Nottingham Forest fra undergangen. Langt derifra, for laget endte helt sist, og dermed var Roy Keane fri til å finne seg en ny arbeidsgiver.

Lenge så det ut til at Blackburn Rovers og manager Kenny Dalglish skulle få tilslaget og sikre seg Keanes tjenester. Klubben ble også enig med Forest om en overgangssum på £4 millioner, og Keane fulgte interessert opp. Han gikk med på å dra til Ewood Park, og inngikk en muntlig avtale med Dalglish.

Men det nærmet seg helg, så Blackburn ble enig med Keane om å vente til mandagen for å fullføre overgangen. Den avtalen skulle vise seg skjebnesvanger for den nyrike klubben fra landlige Lancashire-heier.

Redningen

En viss Alex Ferguson, manager for Premier League-vinnerne fra Manchester United, hadde nemlig fått nyss om planene. Han ringte sporenstreks til Keane og tilbød ham muligheten til heller å spille fotball på et fullsatt Old Trafford fremfor på et gammelt og slitt  stadion langt ute i hutaheiti.

Heretter hadde verken Kenny Dalglish eller hans Blackburn Rovers en eneste sjanse. Keane var — bokstavelig talt — solgt.

 

Oh, Keano’s f***ing magic, he wears a magic hat,
And when he saw Old Trafford he said, «I fancy that»
He didn’t sign for Arsenal or Blackburn ’cause they’re sh*te
He signed for Man United ’cause they’re f***ing dynamite.

 

Mesterskapsgrossist

Med Roy Keanes inntreden hos Alex Fergusons Manchester United, ventet en 12 år lang periode med ligamesterskap i fleng, FA-cupmedaljer — og en vinnermedalje i Champions League som han selv mente han ikke hadde fortjent. Årsaken til det var at han hadde gått glipp av Barcelona-finalen mot Bayern München i 1999. Det skjedde som følge av det gule kortet han pådro seg mot Juventus i den avgjørende semifinalen i Torino fem uker tidligere.

At Keane kanskje hadde vært lagets viktigste brikke på Stadio delle Alpi, ble av ham selv ansett som irrelevant i denne forbindelse. Faktum er imidlertid at det var Keane som scoret det viktige reduseringsmålet før han — selv etter å ha mottatt det skjebnesvangre kortet — kjempet en uselvisk og heroisk kamp for sine lagkameraters finalesjanse. Det kan derfor argumenteres med at United, uten Roy Keane i Torino, kanskje ikke hadde klart å spille seg frem til Barcelona-finalen i det hele tatt. Da ville heller ikke den berømte «trippeltriumfen» sett dagens lys.

21. apr. 1999: ROY KEANE (t.h.) header inn Uniteds første mål i den avgjørende semifinalen mot Juventus på Stadio delle Alpi.

Forlater United

Roy Keanes United-karriere tok slutt under en mørk sky den 18. november 2005. Etter en alvorlig disputt med manager Sir Alex Ferguson, og et halvt år før kontraktens utløp, ble partene enige om å terminere forholdet. Keane forlot Old Trafford og satte snart kursen for skotske Celtic, klubben han hadde fulgt som ung hjemme i Irland.

Testimonial

Oppholdet i Glasgow skulle imidlertid bli kortvarig. Bare et halvår etter å ha skrevet under for «The Bhoys», tok han til seg legenes anbefaling om å gi opp karrieren som profesjonell fotballspiller. På dette tidspunktet hadde han heldigvis rukket å returnere til Old Trafford sammen med sine Celtic-kamerater — og tusenvis av valfartende Celtic-fans — for et siste farvel med gamle tilhengere. Roy Keanes testimonialkamp, der han spilte én omgang for hvert av lagene, ble en enorm suksess for et fullstappet Old Trafford, for United- så vel som for Celtic-fans.

Old Trafford, 9. mai 2006: Sammen med sine barn takker ROY KEANE for seg og vinker farvel til gamle tilhengere.

Managerkarriere

Med en lang og suksessrik spillerkarriere bak seg, gjorde Keane det mange, deriblant Sir Alex Ferguson, hadde tippet at han ville gjøre; han forsøkte seg som klubbmanager. Det ble slett ingen dans på roser.

Championship-klubben Sunderland ble hans første arbeidsplass, og den ferske manageren fikk en «flying start» for klubben som inntil han overtok, hadde tapt sine fire første kamper fra sesongstart og lå helt nederst på tabellen. Det skulle imidlertid snart endre seg.

Keane handlet umiddelbart inn en rekke spillere, deriblant sine tidligere lagkamerater fra United, Dwight Yorke og Liam Miller, og Sunderland begynte sakte, men sikkert, å klatre oppover tabellen. Ja, ved sesongslutt hadde laget klart kunststykket å spille seg helt til topps på tabellen og rykke opp til Premier League. Roy Keane hadde fått en drømmedebut på manageryrket.

Dessverre skulle det heretter bli sparsommelig med oppturer.

Misfornøyd spillergruppe

Sesong nummer to ble alt annet enn minneverdig, selv om Keane fortsatte med å hente inn tidligere United-spillere. Kieran Richardson, Danny Higginbotham og Phil Bardsley var blant de nye fjesene, og Sunderland beholdt riktignok sin plassen i eliten. Imidlertid klarte de ikke å imponere så veldig mange. 15. plassen, bare tre poeng foran nedrykksklare Reading, ga tvert imot pessimistene vann på møllen.

Og så gikk alt over styr i 2008/09-sesongen. Mens spillerne kranglet og uttrykte mishag med sjefens diktatoriske lederstil, og laget befant seg faretruende nær nedrykksstreken, tok Roy Keane konsekvensen og sa opp jobben. Det var en beskjed spillerne skal ha mottatt i gledesrus.

I april 2009 kom så meldingen om at Roy Keane var blitt utnevnt til ny manager i Ipswich Town. Det skulle vise seg å bli nok en nedtur for iren. Knappe to år etter ansettelsen, og mislykkede forsøk på å spille seg opp og ut av Championship, fikk den tidligere Sunderland-manageren sparken.

Til nå (mai 2020) er Ipswich-jobben Keanes siste som manager. Derimot har han vært innom både Aston Villa og det irske landslaget som assistent. Samme rolle hadde han også i sin gamle klubb, Nottingham Forest, fra januar til juni 2019.

——————————————————————

 

Oppsummering 2005/06: Roy Keanes United-karriere endte på Anfield i Liverpool. Helt på tampen av ligaoppgjøret mot Liverpool den 18. september, forlot han banen med det som etter nærmere undersøkelser viste seg å være et brudd i foten. To måneder senere, mens alle ventet på hans comeback, kom isteden meldingen om at Roy Keane hadde forlatt United — for godt. I den offisielle kunngjøringen fra klubben, ble det oppgitt at partene — klubb og spiller — var blitt enige om å heve kontrakten.
Terningkast:

Oppsummering 2004/05: Hvis United spiller med tre sentrale midtbanespillere for å avlaste Keane, sier det alt om kapteinens utvikling. Selv om han fortsatt er en god spiller, har han ikke lenger den kraften han hadde før. Fortsatt klarer han å løfte seg i enkeltkamper, men det er helt klart at Keanes tid på fotballbanen går mot slutten.
Fremtidsutsikter: Gir seg om ett år? Terningkast: 3.

Oppsummering 2003/04: Spilte 28 ligakamper, men kom aldri helt i toppslag, og manager Ferguson har i etterkant innrømmet at det var feil å hvile Keane i noen kamper. Kapteinen er imidlertid ikke like sterk fysisk som før, men er fortsatt svært viktig mentalt for laget.
Terningkast: 3

Oppsummering 2001/02: Keano ble sendt hjem fra VM etter en krangel med landslagstreneren, noe som har gjort at kritiske røster ville frata ham kapteinsbindet på klubblaget. At United sendte sitt eget fly for å hente ham viser hvor viktig kapteinen er for klubben. Bør være ekstra sulten neste år etter en troféløs sesong.
Terningkast: 4

Oppsummering 2000/01: En av de få som spilte seg opp etter jul, etter en middels start. Ikke like dominerende som forrige sesong, og har ikke alltid klart å være midtbanemotoren som tar ansvar, går i bresjen og drar i gang de andre i like stor grad som før. Dette var savnet da laget slet i en del viktige kamper. Men fortsatt veldig pasningssikker og takler så det lukter svidd. Bare spør Alf Inge Håland!
Terningkast: 4

Oppsummering 1999/2000: Ett år forsinket ble han kåret til årets spiller av journalister og medspillere. Fullt fortjent. Vel betydde Bryan Robson mye for United på 1980-tallet, men Keanes rolle i dagens United er kanskje enda viktigere. En drivkraft med overblikk, utrolig arbeidskapasitet, sterke taklinger og i år svært målfarlig. En komplett spiller? Som midtbanedirigent kommer Roy Keane veldig nær.
Terningkast: 6

Oppsummering 1998/99: Om Stam er konge, er Keano El Presidente. Et comeback man knapt har sett maken til. Et arbeidsjern som ikke er redd for å gi alt, flink til å sette i gang spillet og organisere laget. Kort sagt, en god kaptein. Har vært flinkere til å unngå dumme advarsler denne sesongen, og har ikke vist noen tegn til tretthet i innspurten.
Terningkast: 5

Sesong Totalt Liga FA LC EC Andre
1993/94 50-4-8 34-3-5 6-0-1 6-0-1 3-0-2 1-0-0
1994/95 34-3-3 23-2-2 6-1-0 1-0-0 4-0-1 0-0-0
1995/96 38-1-6 29-0-6 7-0-0 0-1-0 2-0-0 0-0-0
1996/97 33-0-3 21-0-2 3-0-0 2-0-0 6-0-0 1-0-1
1997/98 11-0-2 9-0-2 0-0-0 0-0-0 1-0-0 1-0-0
1998/99 53-2-5 33-2-2 7-0-0 0-0-0 12-0-3 1-0-0
1999/00 44-1-12 28-1-5 0-0-0 0-0-0 16-0-7 4-0-1
2000/01 44-0-3 28-0-2 2-0-0 0-0-0 13-0-1 1-0-0
2001/02 42-1-4 28-0-3 2-0-0 0-0-0 11-1-1 1-0-0
2002/03 30-2-0 19-2-0 3-0-0 2-0-0 6-0-0 0-0-0
2003/04 34-4-3 25-3-3 4-1-0 0-0-0 4-0-0 1-0-0
2004/05 40-3-2 28-3-1 4-0-1 1-0-0 6-0-0 1-0-0
2005/06 5-1-0 4-1-0 0-0-0 0-0-0 1-0-0 0-0-0
Totalt 458-22-51 309-17-33 44-2-2 12-2-0 81-1-14 12-0-2

Tilbake til spilleroversikten