Tony DUNNE

Irske Tony Dunne var 19 år gammel da han i 1960 ankom Old Trafford fra Dublin-klubben Shelbourne. Overgangen var da blitt forsinket for at den unge forsvarsspilleren skulle få anledning til å spille i den irske cupfinalen, en kamp som sikret ham en vinnermedalje.

Den nye mannen hadde allerede spilt både amatør- og A-landskamper for Irland, men likevel klarte United å hente ham til spottprisen £5.000. Det skulle som forventet vise seg som svært vel anvendte penger.

Gammeldags, men effektiv

Dunne, som var like god enten han spilte på høyre- eller venstresiden i forsvaret, var bare 168 cm høy, men tettbygget og hurtig. Han skulle være lynrask den vingen som skulle klare å forsere Tony Dunne.
Han var en back av den gamle skolen, den typen som overlot alle offensive plikter til andre. Selv konsentrerte han seg om å tette igjen alle hull og å støtte oppunder sine forsvarskolleger.

Han var en effektiv forsvarer som aldri foretok seg noe han ikke var sikker på å mestre. Mottoet var «Safety first», og så snart han fikk ballen i beina, plukket han derfor ut noen å sende den videre til. Som regel ble det Paddy Crerand eller Bobby Charlton, to spillere med ro og overblikk, og som var istand til å foreta seg det geniale.

Europacuphelt

Tony Dunne skulle med tiden bli en svært dekorert spiller. Han mottok sin første vinnermedalje i 1963, etter 3-1-seieren over Leicester i FA-cupfinalen, og fulgte opp med ligamesterskapene i 1965 og 1967. Selve rosinen i Dunne-pølsen var nok likevel Europacuptriumfen på Wembley i 1968.

Nei fra «the Doc»

I 13 sesonger kjempet Tony Dunne det Rødes sak, og det, etter sigende, uten å spille en eneste dårlig kamp. Som alle andre hadde han sine mindre gode dager, men aldri dårlige. Denne stabiliteten gjorde ham til sin tids «Mr. Dependable» og ga ham hele 535 obligatoriske kamper frem til 1973.

På det tidspunktet var det kommet nye koster inn i ledelsen. Wilf McGuinnes hadde avløst Sir Matt Busby, før Busby igjen kom inn som en midlertidig løsning inntil Frank O’Farrell tok over styringen i 1971. Alle disse tre managerne hadde en forkjærlighet for Tony Dunne.

Gratis til Bolton

Men så fikk O’Farrell sparken like før jul i 1972 og ble etterfulgt av skotske Tommy Docherty, som ønsket å bygge opp sitt eget lag. Da gjorde han det ganske snart klart at han ikke hadde bruk for den irske backen. Dunne var riktignok blitt 32 år gammel, men han var fortsatt klubbens beste back. Meldingen om at han var blitt innvilget «free transfer» ble derfor møtt med undring fra mange hold.

Sommeren 1973 forlot Dunne Manchester United til fordel for Bolton Wanderers, som ble ledet av ex-Red Ian Greaves. Og der, på Burnden Park, beviste Dunne for alle at Docherty neppe hadde gjort sitt klokeste valg ved å la ham gå.
I ytterligere seks sesonger forble Dunne et førstevalg i Bolton, før han som 38-åring avsluttet spillerkarrieren med noen sommermåneders spill i NASL-klubben Detroit Express.

I tillegg til sin lange klubbkarriere, kunne han da se tilbake på 33 landskamper for Irland.

Trenerjobb i Norge

Etter spillerkarrieren var Dunne i en periode assisterende manager i sin gamle klubb, Bolton Wanderers. Deretter, i 1982, dro han til Norge, hvor han overtok trenerjobben i Steinkjer etter sin tidligere United-kamerat, Bill Foulkes.

I mange år drev Tony Dunne en golfbane i Altrincham, få kilometer sørvest for Manchester.

Den gamle United-backen døde den 8. juni 2020, nær 79 år gammel.

Personlige utmerkelser:

• 1969: Årets spiller i Irland