Wilf McGUINNESS (manager)

Med alle odds imot

Wilfred McGuinness ble født til å være leder. Allerede som svært ung fikk han bruk for disse egenskapene på fotballbanen. Enten han spilte for skolelag, kretslag, eller endog representerte England på skoleguttlandslaget, ble han nesten bestandig valgt til lagets kaptein. Det var de samme egenskapene som senere skaffet ham jobb som manager for Englands største klubb.

I april 1969, da den bare 31 år gamle Wilf McGuinness ble utpekt som manager Sir Matt Busbys etterfølger, var det flere som løftet på øyenbrynene. Kronprinsen var jo yngre enn flere av spillerne han skulle lede. McGuinness var helt uerfaren som manager, men fikk oppgaven med å videreføre arven fra en legende. Kritikerne mente at det var både urettferdig og uklokt å legge en slik bør på McGuinness’ unge skuldre. Sett i ettertid er det da også fristende å gi dem rett.

Busby Babe

Wilf McGuinness var ingen nykommer da han ble ansatt som sportslig ansvarlig for Manchester United. Han kom til klubben allerede som 15-åring, i januar 1953, med et brennende ønske om å bli profesjonell fotballspiller. Her sanket han vinnermedaljer i juniorcupen tre år på rappen, og fikk sin ligadebut sytten dager før sin 18-årsdag. Men egentlig var ikke McGuinness noe utpreget fotballtalent. Han var imidlertid utstyrt med en voldsom vilje, og vilje kan som kjent kompensere for de fleste utilstrekkeligheter. På fotballbanen måtte han først og fremst konkurrere med Duncan Edwards om en plass på laget, og da sier det seg selv at unge Wilf fikk problemer med spilletiden. Han måtte bare være tålmodig.

Landslaget kaller

McGuinness var ikke med da mange av hans lagkamerater og beste venner ble utslettet på rullebanen i München i 1958. Livet måtte uansett gå videre, og i 1958/59-sesongen slo den energiske midtbanemotoren omsider til for fullt. Selv landslagssjef Walter Winterbottom, med fortid som United-spiller, lot seg imponere. Dermed var veien kort til landslagsspill for England.

Brakk beinet

Dessverre skulle fremgangen få en brå slutt. I en reservelagskamp mot Stoke City i desember 1959 møtte 22 år gamle McGuinness sin skjebne som fotballspiller. I tilsynelatende hverdagslig kamp om ballen, pådro den ferske landslagsspilleren seg et komplisert benbrudd, så alvorlig at fotballkarrieren måtte innstilles for godt. Legenes dom var naturligvis et hardt slag for den unge mannen, som imidlertid nektet å gi opp fotballen. Da United ga ham muligheten til en ny karriere ved å tilby ham treneransvaret for klubbens ungdomslag, grep han derfor sjansen med begjær.

Wilf McGuinness’ spillerprofil

U-trener for England

Og McGuinness’ arbeid med klubbens yngre høstet mange lovord. Ryktet om den lovende treneren nådde også landslagsledelsen, som bestemte seg for å kikke nærmere på metodene hans. Dette førte i sin tur til at McGuinness, bare 25 år gammel, ble ansatt som trener for Englands ungdomslandslag. Parallelt med landslagsjobben fortsatte han sitt daglige virke på Old Trafford – helt frem til den 8. juni 1969.

Ikke helt manager

Det var den dagen han offisielt overtok ansvaret for Uniteds førstelag etter Sir Matt Busby, som flyttet lenger bort i gangen og tok tittelen General Manager. Men til tross for utnevnelsen ble McGuinness i realiteten plassert i managerstolen på nåde og med begrenset ansvar, som en slags læregutt. Han ble ikke en gang titulert som «manager», men måtte nøye seg med «Team Coach» – sjefstrener. Det kan umulig ha vært noen enkel overgang for 31-åringen, for at «den gamle» fulgte nøye med bak gardinene er det ingen tvil om.

Problemfylt åpning

Og den nye «sjefen» fikk en verst tenkelig start på sin nye karriere. Poengdeling med Crystal Palace ble etterfulgt av tre strake nederlag. Sesongen var bare tre uker gammel, men McGuinness begynte allerede å føle presset. Midtstopper Ian Ure ble hentet fra Arsenal for å tette igjen hullene bak, men egentlig var det Sir Matt som sto bak avgjørelsen om å kjøpe inn den skotske veteranen. Slik situasjonen hadde utviklet seg var McGuinness imidlertid bare lettet over å få litt bistand. Kjøpet av Ure skulle for øvrig vise seg å bli det eneste i løpet av McGuinness’ regjeringstid.

Ian Ures inntreden gjorde susen, og bidro til at United gikk ubeseiret gjennom de neste ti kampene. Riktignok ble det ikke full pott før i syvende ligarunde, da Sunderland ble beseiret med 3-1, men denne gevinsten skulle vise seg som et lite vendepunkt for den ferske sjefstreneren. Resultatmessig fikk laget, om ikke en kraftig, så i hvert fall en oppsving det gikk an å leve med. Bortsett fra stygge 0-4 for Manchester City på Maine Road i november, var der mye å glede seg over. I FA-cupen leverte laget bedre innsats enn på mange år. McGuinness’ menn nådde semifinalen, men måtte etter to målløse oppgjør mot Leeds gi tapt 0-1 i 2. omkamp. I ligaen endte rødtrøyene på 8. plass – opp tre posisjoner fra året før.

Forfremmelse og lønnspålegg

At klubbledelsen var fornøyd med innsatsen ble synliggjort ved at Wilf McGuinness ble belønnet med «opprykk». Han ble formelt utnevnt til «Team Manager», overlatt fullt ansvar for spillergruppen. Han ble også bevilget en årslønn på 4.000 pund(!). Akkurat som den gang da han storspilte på Uniteds midtbane og ble belønnet med 2 landskamper for England, så fremtiden lys ut for Wilf McGuinness.

Men han skulle snart få erfare at manageryrket er enda mer uforutsigbart enn en spillerkarriere. Som året før var sesongstarten svak. Så langt var alt ved det gamle.

Det store problemet var at, i motsetning til året før, viste ikke resultatene ut over høsten noen tegn til bedring.

Degradert og ydmyket

Tålmodigheten hos de høye herrer på Old Trafford ble nå satt på alvorlig prøve, og 2. juledag 1970 var den brukt helt opp.

4-4 mot Derby på Baseball Ground var den siste dråpen i en serie som hadde resultert i 1-4 mot Manchester City, 1-3 mot Arsenal, og utslått av 3. divisjonsklubben Aston Villa (1-1 og 1-2) over to kamper i Ligacupens semifinale. Dette var langt mer enn klubbledelsen kunne tåle. Det var rett og slett ingen vei utenom; Wilf McGuinness måtte rydde kontoret. Isteden tok Sir Matt Busby igjen over styringen, denne gang på midlertidig basis inntil en ny manager ble funnet. Det skulle i praksis vise seg å bli for resten av sesongen.

Farvel til Old Trafford

Som om ikke oppsigelsen hadde vært ydmykende nok for Wilf McGuinness, ble det ikke bedre av at han «som plaster på såret» ble degradert til trener for reservelaget. En allerede bitter pille var blitt enda vanskeligere å svelge, og to måneder senere valgte McGuinness å forlate Old Trafford. Han pakken kofferten og dro til Hellas for å starte på nytt.

I retrospekt: Dårlig timet ansettelse

Svaret på hvorfor Wilf McGuinness ikke lyktes som manager for Manchester United, er naturligvis sammensatt. Likevel hadde nok kritikerne mye rett i sine innvendinger allerede ved ansettelsen. Delvis var det nok summen av deres argumenter som førte til manglende respekt fra de eldste i spillergruppen. Disse så på McGuinness mer som en jypling enn som sjef.

I tillegg kunne nok tidspunktet for ansettelsen knapt ha vært dårligere timet. Flere av klubbens berømte spillere hadde sett sine beste dager, og et generasjonsskifte var på gang. Også Sir Matt må bære en stor del av ansvaret for fadesen. Ved å blande seg inn der han kanskje burde ha holdt seg borte, bidro han ikke til mye arbeidsro for sin etterfølger. Men, i utgangspunktet var nok hele oppgaven for overveldende for den unge, urutinerte sjefen – akkurat slik skeptikerne hadde advart mot.

Wilf McGuinness om da han fikk sparken: