2016-18 : Ny manager, nye trofeer og så mageplask

José Mourinho, United-manager.

Forrige kapittel: 2013-16: Tre managere, tre tunge år

David Moyes hadde mislyktes og Louis van Gaal hadde mislyktes.

Det var et voldsomt fall for Manchester United. Noe måtte gjøres, og tre år etter at det ble rapportert at han nærmest gråt over ikke å bli Sir Alex Fergusons erstatter, ble Jose Mourinho hentet som redningsmann.

Den pragmatiske portugiseren var verdens mestvinnende fotball-manager av de som fortsatt holdt det gående på aller øverste nivå; men kunne han få orden på United?

Ja, skulle det vise seg, i alle fall helt i starten, selv om hans pragmatiske spillestil og generelle fremtoning ikke var det alle United-fans ønsket seg på Old Trafford.

UNITED I LIGA OG CUP:

2016/17: PL nr. 6; FAC KvF; LC-vinnere; EL-vinnere

2017/18: PL nr. 2; FAC-finale; LC KvF; CL 1/8-finale; Supercup-finale

2018/19: Mourinho sparket i midten av desember

2016/17-sesongen

Jose Mourinho

Han kom fra ligagull med Porto, Inter, Real Madrid og 2 x Chelsea, og med de to førstnevnte hadde han også vunnet Champions League. Han var det nærmeste man kunne komme en trofégarantist.

Han brukte heller ikke lang tid på å finne de nye spillerne, de som skulle bidra til at United tok et steg tilbake mot toppen.

Eric Bailly var den uventede - den få kjente, Henrikh Mkhitaryan var Bundesligas beste og skulle bli boksåpneren, Zlatan Ibrahimovic var vinneren som fortsatt leverte tross høy alder, mens Paul Pogba ankom som verdens dyreste fotballspiller.

Det begynte også bra.

United slo Leicester i Community Shield, etter et sent seiersmål av nettopp Zlatan. Tre strake seirer i ligaen dempet heller ikke forventningene, men to kjappe tap, mot City og Watford, ødela litt av moroa.

Senere skulle en ekstremt frustrerende hjemmeform ødelegge. United tapte riktignok bare én hjemmekamp, men de vant heller ikke mer enn åtte av dem. 10 (!!) endte med poengdeling, og i den ene, mot Burnley, hjelp heller ikke 37 avslutninger – det meste Opta noensinne hadde registrert av United i en enkeltkamp.

Mourinho under Uniteds sjansesløsing mot Burnley.

Til slutt, etter et par stygge skader på Zlatan og Marcos Rojo i april, mente Mourinho at det ikke gikk an å kjempe både i ligaen og i Europa. Han ofret ligaen, siden han visste at seier i Europa League ville gi Champions League-plass.

Han satset alt.

Men lyktes.

Det endte med en skuffende 6. plass i ligaen, 24 poeng bak ligavinner Chelsea, men det var akseptabelt for de fleste siden han likevel innkasserte to trofeer i sesongens siste måneder.

Først ble Ligacupen vunnet, blant annet etter å ha slått ut Manchester City på veien til finalen, en finale der Southampton ble slått 3-2, etter nok en gang et sent Zlatan-mål på Wembley. 

Mourinho omtalte senere øyeblikket som den deiligste scoringen i hans første United-sesong.

Zlatan i ligacupfinalen.
United feirer ligacuptittelen.

I Europa League avanserte United kontrollert til knockout-spillet, etter feilfri hjemmeform, og med Mourinho ved roret var det ingen feilskjær i knockout-spillet.

I tur og orden ble St. Etienne, Rostov, Anderlecht og Celta Vigo slått, selv om det ikke var uten spenning. United trengte ekstraomganger for å slå ut Anderlecht, og slapp med skrekken da en gigantsjanse for Celta Vigo, helt på tampen, var nær ved å drepe drømmen om en første Europa League-finale.

Mot Ajax, i finalen på Stockholms Friends Arena, var imidlertid United utilnærmelige.

Paul Pogba gjorde tidlig 1-0, United fikk den kontrollen de ønsket og etter Henrikh Mkhitaryans tidlige 2-0-mål etter pausen, var det ingen vei tilbake for et Amsterdam-lag som etter dette ikke var i nærheten av å bryte gjennom Uniteds solide forsvarsmur.

Dermed endte sesongen med triumf – en viktig triumf bare noen dager etter et grusomt terrorangrep i Manchester.

Med seieren hadde United omsider også vunnet samtlige europeiske trofeer som vinnes kunne.

Mourinho feirer etter Europa League-finaleseieren mot Ajax.
United feirer etter Europa League-finaleseieren mot Ajax.
United med støtte til de terrorrammede i Manchester etter finaleseieren mot Ajax i Europa League.

FA-cupexiten, etter et tidlig rødt kort til Ander Herrera og påfølgende 1-0-tap, ble dermed også bare en parantes.

Men ligaformen måtte forbedres.

Hjemmeformen måtte forbedres.

Spillet, spesielt mot de største rivalene, måtte forbedres.

Det var nok å jobbe med.

2017/18-sesongen:

Det så ut som om prosjekt Mourinho skulle fortsette inn i noe som om ikke så lenge kunne vare i evigheten.

Zlatan ble med videre på en ny ettårskontrakt, Romele Lukaku ble hentet for å score målene, svenske Victor Lindelöf var et stort talent fra Benfica og Nemanja Matic var riktignok på hell, men han skulle være den stabilisatoren på midten som United hadde manglet.

NIER: Lukaku ble hentet til United av José Mourinho og leverte bra med scoringer i portugiserens periode i klubben.

Da skulle man vel kunne leve med at Wayne Rooneys flotte United-karriere var over på sommeren.

Etter de investeringene skjøt United også ut av startblokkene. Romelu Lukaku scoret både i Supercup-finalen mot Real Madrid rett før sesongstarten, og fortsatte med to mål i ligaåpningen mot West Ham og ytterligere ett da Swansea ble slått uka etter. Etter tre runder hadde United full pott og 10-0 i målforskjell, og det ble 19 av 21 poeng innledningsvis. United og City hadde lagt de andre bak seg.

Så var og ble City utilnærmelige denne sesongen. De gikk 22 kamper ubeseiret, og vant til slutt ligagullet med 19 poengs margin ned til United.

Moutinhos lag fullførte imidlertid til ganske så pene 81 poeng, blant annet etter også å ha satset på Alexis Sanchez i bytte med Mkhitaryan i januar. Chileneren ble imidlertid aldri en suksess i United, selv om 2017/18-sesongen endte bra i Premier League.

Det kom imidlertid tegn underveis på at alt ikke var bra, og at tittelhungrige Mourinho ikke var helt fornøyd.

Et ganske så sterkt United-lag tapte mot Bristol City i ligacupen, røk for Sevilla allerede i 8. delsfinalen av Champions League og tapte, tross ganske så stor spillemessig dominanse FA-cupfinalen mot Chelsea.

Mot Sevilla benket Mourinho Paul Pogba, United var fryktelig svake og etter Champions League-tapet lirte en gretten United-manager av seg følgende frase i pressekonferansen:

– Dette er ikke noe nytt for klubben.

– Jeg synes heller ikke at prestasjonen var dårlig, sa sjefen, selv om det var følelsene til de fleste United-supporterne som så kampen.

Det begynte å murre, og til tross for en sterk 81-poengssesong i ligaen så var det tydelig at det var sprekker i fundamentet. Som dessverre skulle bli veldig synlig veldig fort i neste sesong.

2018/19-sesongen - først med Mourinho:

Etter 81 poeng i serien ville jo alle ha mer. Ikke minst José Mourinho. Han bare måtte ha en ny midtstopper, men Glazers leverte verken Toby Alderweireld eller Harry Maguire, noe portugiseren senere brukt både som forklaring og unnskyldning overfor journalistene. Han fikk heller aldri Ivan Perisic, som han selv mente ville være den perfekte innleggsfoten, blant annet for Lukaku.

Samtidig hadde altså ikke Alexis Sanchez fungert, og forholdet til Paul Pogba var til en viss grad allerede ødelagt.

En sommer med bare Fred, Diogo Dalot og Lee Grant inn var ikke det Mourinho - eller så mange andre - hadde drømt om, og Mourinho fremstod lei allerede under sommerturneen i USA.

United slo Leicester i ligaåpningen, men gikk på to strake tap og slapp inn seks mål mot Brighton og Tottenham i de to neste kampene.

Etter 0-3-tapet hjemme mot Spurs så eksploderte det litt på pressekonferansen etter kampen.

Mourinho virket da mer opptatt av sitt eget rykte enn av noe annet, men United snublet bare videre, så vidt på øvre halvdel av tabellen og uten særlig entusiasme. 

Historiene om hva som foregikk i kulissene ble også bare dårligere, og etter at United var sjanseløse i et 3-1-tap borte mot Liverpool 16. desember så hadde sjefene fått nok. Portugiseren måtte gå.

United sa at de ville ansette en midlertidig manager ut sesongen.  Hvem skulle det bli?

Hopp videre: 2018-2022: Først rekordstart og fremgang med Solskjær ...

1878-99: Den tunge starten
1900-09: Nytt navn og første trofeer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé - og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1955-59: Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1965-69: Europa erobres
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1974-77: Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende ...
1983-86: Oppkjøpstrusler, avskjed og første skandinav
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til dobbel-Dobbel
1996-99: Europa erobres på ny
1999-2003: Tre, to, én, null ... men så gull!
2003-06: Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen - i England og Europa
2009-13: Jubel og fortvilelse - Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016-18: Ny sjef, nye trofeer og så mageplask
2018-22: Først rekordstart og fremgang med Solskjær ...
2021-22: Så et grusomt år - tross Ronaldo-returen
2022-: Trofé, finaler og fremgang på første forsøk med Ten Hag

Powered by Labrador CMS