Ett år, store steg i riktig retning

Eller sagt på engelsk: What a difference a year makes!

Jeg kan personlig ikke forstå om ikke enhver United-supporter elsker det de ser akkurat nå.

Det betyr ikke at alt er perfekt.

Det er det langt ifra.

Som kollektiv så varierer vi fortsatt for mye i enkeltkamper. En del enkeltspillere varierer også mye, og derfor er det forståelig for meg at det er en del som ikke helt klarer å tro at dette United-laget virkelig skal stå distansen helt ut, at de skal kunne kjempe om ligagull.

Men det er noen perspektiver som ligger i bunn som jeg mener det er helt umulig ikke å gi en enorm honnør for, som sier en del om hvor store steg i riktig retning dette United-laget har tatt i 2020.

Stor fremgang poengmessig

Noe handler om rene fakta.

Utgangspunktet er at vi i de sju første årene etter Sir Alex i snitt har vært Premier Leagues femte beste lag.

For ett år siden, da 2019 ble til 2020, lå vi 24 poeng bak ligalederen. Det var 10 poeng opp til 3. plass og 11 poeng opp til 2. plass da 2019 ble til 2020.

For to år siden på samme tidspunkt lå vi 19 poeng bak ligalederen.

For tre år siden lå vi 15 poeng bak.

For fire år siden lå vi 13 poeng bak.

Nå ligger vi to poeng bak ligaledelse, på 2. plass, etter at vi ble nummer tre i forrige sesong.

Ja, vi har bare spilt 15 kamper denne sesongen, men vi må helt tilbake til Sir Alex Ferguson for å finne forrige gang vi var så nær ligaledelse når nyttårsrakettene skytes i været.

Forrige sesong hadde vi 21 poeng etter like mange kamper. Vi ligger altså ni poeng foran det skjemaet.

Holder vi dette gående  som til nå i hele inneværende sesong så ender vi på 76 poeng – en fremgang på 10 poeng fra forrige sesong.

Vi snakker heller ikke bare om at det er levert i en periode på disse 15 kampene.

Vi har nå levert på et klart høyere nivå enn før i de siste 29 kampene – over en elleve måneders periode hvor det har vært spilt kamper i ni av de elleve månedene.

Da Bruno ankom United i slutten av januar  – etter 24 ligakamper forrige sesong – så lå United 36 poeng bak ligaleder Liverpool. Avstanden opp til Manchester City var 17 poeng.

De siste ti månedene – på de siste 29 ligakampene – har United bare åtte poeng mindre enn Liverpool og ett mindre enn City.

United har tapt tre av sine 29 siste kamper i ligaen. Det er kun AC Milan og Bayern München som har færre tap i Europas fem største ligaer.

United har imidlertid tatt åtte poeng mer enn Chelsea. Vi har tatt 16 poeng mer enn Arsenal, og 12 poeng mer enn Tottenham, for å nevne tre andre rivaler.

I skrivende stund, rett etter seieren mot Wolverhampton, viser Premier Leagues formtabell også at vi har vært i en helt egen klasse de siste to månedene, etter at vi altså var best i ligaen den siste tredelen av forrige sesong igjen.

PL-tabellen siden 8. ligarunde 2020/21:

1. Manchester United 23 poeng (9 kamper)
2. Liverpool 16 poeng (8 kamper)
3. Everton 16 poeng (8 kamper)
4. Manchester City 15 poeng (8 kamper)
5. West Ham 15 poeng (9 kamper)
6. Burnley 15 poeng (9 kamper)
7. Aston Villa 14 poeng (8 kamper)
8. Chelsea 14 poeng (9 kamper)
9. Leicester 14 poeng (9 kamper)
10. Southampton 13 poeng (9 kamper)
11. Leeds 13 poeng (9 kamper)

Mye større bredde

I januar i år reiste vi til Liverpool med et bittelite håp om å slå dem – og gjorde det med Brandon Williams, Andreas Pereira og Daniel James fra start. Diogo Dalot var også blant dem som ble sendt utpå i løpet av en kamp hvor vi faktisk skapte trøbbel for ligalederne utover i 2. omgang.

Nå er bredden og kvalitetene i troppen en helt annen, og om snaue tre uker reiser vi til Anfield forhåpentligvis med Marcus Rashford og Bruno Fernandes i stedet for James og Pereira fra start.

Da er det faktisk lov til å håpe mer enn bare bittelitt.

Så fikk vi ikke Erling Braut Haaland i januar. Vi fikk heller ikke Jude Bellingham eller Jadon Sancho, men det ble likevel gjort en del fornuftige investeringer som så langt ser ut til å ha gjort laget og troppen bedre.

Noe av det ser vi nå.

Vi gjorde seks endringer på laget fra Leicester-kampen til Wolves-kampen, etter at vi gjorde åtte endringer fra Everton-kampen til Leicester-kampen og ni endringer fra Leeds- til Aston Villa-kampen.

Vi har altså brukt kvaliteten vi nå har i bredden vår til å skaffe en del av disse gode resultatene.

Jeg mener det er umulig ikke å gi stor ros til Ole Gunnar Solskjær og trenerteamet for det.

Jo da, Phil Jones og Marcos Rojo er alltid skadet, men ellers ser trenerteamet ut til å ha håndtert spillergruppa på aller beste vis. Luke Shaw har manglet noen kamper, Cavani røk ut i et par uker, men vi har sjelden manglet mer enn én eller to av de nordmannen normalt velger blant.

De av dere med bare litt hukommelse husker nok hvor ofte United har slitt med enorme skadeproblemer.

Derfor har Solskjær også endret litt på støtteapparatet sitt, og akkurat nå, i en sesong som er vanskeligere enn noensinne, ser de ut til å høste fruktene av det. Noen skader er flaks og uflaks, men mye handler også om restituere riktig, hvile nok og ta individuelle hensyn i det daglige treningsarbeidet.

Det skal Solskjær, trenerteamet og spillerne sammen ha ros for.

Det er også bare fem-seks måneder siden jeg og mange bekymret oss over bredden i stallen. Det føltes som om hver eneste gang Solskjær ikke stilte med «De Gea – Wan-Bissaka, Lindelöf, Maguire, Shaw – Matic, Pogba – Greenwood, Fernandes, Rashford – Martial» så ble vi merkbart dårligere.

Nå kan vi sette innpå Dean Henderson, Eric Bailly, Alex Telles, Axel Tuanzebe, Scott McTominay, Fred og Edinson Cavani og faktisk diskutere om flere av disse er bedre enn de andre 11.

I tillegg har vi Donny van de Beek som et alternativ, mens Juan Mata og Daniel James også har levert brukbart eller godt i flere av kampene de har fått sjansen.

Vi har gått fra en 11er i juli til å ha 18, 19, 20 eller også 21 alternativer som alle kan gjøre en god jobb hvis de brukes i rette kamper.

Mot Wolverhampton var det Bailly og Matic blant utespillerne som imponerte meg mest – to spillere en del hadde avskrevet (Matic) eller gitt opp (Bailly grunnet skadeproblemer).

Det forteller meg igjen at jobben som er gjort på treningsfeltet med hele troppen ser ut til å ha vært meget, meget god. Mer ros er på sin plass for det.

Store øyeblikk og noen nedturer

Det har også vært et år med mange nydelige United-øyeblikk.

Vi var klart best da vi slo City på hjemmebane i mars, den foreløpig siste kampen med 75 000 tilskuere på plass, etter at vi hadde satt Chelsea på plass på Stamford Bridge et par uker før.

Vi herjet i store deler av juni og juli, og å vinne sent, som mot Wolverhampton, Brighton (etter at dommeren hadde blåst av!) og Southampton er også helt magisk.

PSG og Lepzig ble slått på imponerende vis i høst, selv om Champions League endte med exit og stor skuffelse.

Skuffelser har også vært en del av sesongen, det vet vi alle etter tre semifinaletap.

Vi tapte fortjent i FA-cupsemifinalen mot Chelsea, og vi var ikke gode nok i hver 16-meter i Europa League-semifinalen mot Sevilla.

Vi så heller ikke bra ut de første ukene av ligaen denne sesongen, da vi helt manglet en ordentlig preseason i beina og tapte både 1-3 mot Palace og så 1-6 mot Tottenham, og Champions League-exit etter den gode starten på gruppespillet var en voldsomt nedtur.

Glimrende borte, bedring hjemme

Ingen har imidlertid vært bedre i England  de siste par månedene.

Den gode våren er allerede nevnt, da vi avsluttet sesongen med 14 kamper uten tap i Premier League, og radet opp en rekke på 19 kamper uten tap i alle turneringer.

Nå står vi med ni kamper uten tap i ligaen.

Vi har også levert bedre enn noen har sett på en evighet i ligaen på bortebane. Det er nå ti seirer og én uavgjort på de siste 11 borte, og vi har scoret to eller flere mål i alle de 11 kampene.

Det er 61 år siden vi gjorde det samme sist.

På hjemmebane har resultatene ikke vært like bra.

Palace-kampen i ligainnledningen husker alle, og så kom Spurs-kampen like etter. Deretter ble det poengdeling mot Chelsea, et ekstremt irriterende tap mot Arsenal, seier mot WBA, så uavgjort mot City før vi har slått Leeds og Wolverhampton.

Hvis du legger godviljen til, som jeg gjerne gjør, så har de første kampene, blant annet mot Palace og Tottenham, sin naturlige forklaring med et manglende grunnlag etter en umulig sommer.

Etterpå har vi så spilt mot Chelsea, Arsenal, City, WBA, Leeds og Wolverhampton.

Selv om Arsenal har skuffet stort denne sesongen og var et ekstremt frustrerende tap på alle måter, så er de tre første direkte rivaler, det er vanskelige kamper.

Det er også åpenbart at vi har høyere forventninger enn 2 x 0-0 og 0-1 i de tre kampene. Etter gode resultater mot de beste tidligere så var det skuffende totalt sett.

Vi har imidlertid slått de tre lagene vi skal slå hjemme de siste tre månedene – WBA, Leeds og Wolverhampton.

Hvis trenden fortsetter så er det grunn til å glede seg til hjemmekampene de neste fire månedene. I tur og orden videre så møter vi nemlig Aston Villa, Sheffield United, Southampton, Everton, Newcastle, West Ham, Brighton og Burnley i våre åtte neste Premier League-kamper på Old Trafford.

Det er lov til å både håpe og tro.

Bedret mentalitet

Vi har tatt åtte ekstra poeng på grunn av sluttspurter denne sesongen, og jeg elsker det.

LES OGSÅ: Sluttspurtene har gitt åtte ekstrapoeng

Så er nok vi alle enige om at prestasjonen mot Wolverhampton ikke var den beste, men det å vinne på dårlige dager er ekstremt viktig.  Av og til handler det om å komme seg over mållinja og så gå videre til neste kamp. Av og til kan man si at resultatet er det eneste som betyr noe.

Sånn er det for alle de beste lagene, det vi vi United-supportere alt om etter Sir Alex Fergusons regjeringstid. Fantastisk kamper kombinert med kynisme og resultater også på dårlige dager.

Hadde vi vunnet denne kampen i fjor?

Nei, vi hadde ikke det og vi gjorde ikke det. I fjor spilte vi 0-0 hjemme mot Wolves og 1-1 borte, selv om vi i bortekampen var det klart beste laget, og selv om Bruno var på plass i hjemmekampen.

Det sier noe om kvalitetene og ikke minst mentaliteten: En cultural reboot som så langt har båret frukter, for å bruke det noe utslitte begrepet en gang til.

De andre hater dette

Fotball handler også om følelser, og jeg elsker at i det sekundet vi skrek til TVen når Marcus Rashford scoret tirsdag kveld så gikk rullegardina ned for alle Liverpool-supportere, alle Chelsea-supportere, alle City-supportere og mange andre lags supportere.

Mens vi nøt hvert eneste sekund, hver eneste reprise slo de i stedet av sine Tver i skuffelse eller irritasjon.

Mer følelser: Min mening er at fotballen vi nå spiller er på et helt annet nivå enn den var under både David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho.

Jeg spør også: Hvilke lag er vi helt sikre på er bedre enn oss i Premier League nå?

Du skal få svare på det selv, men da Ole Gunnar Solskjær overtok United så visste jeg at vi var sjanseløse mot de beste.

Snakk om å snu tingene på hodet i løpet av to år – etter å ha sett klubben i vårt hjerte i mye større trøbbel i drøye fem og et halvt år før han kom inn.

#Oleout?

De som ikke kjenner hva som foregår på innsiden av United har flere ganger snakket om at Solskjær er nær ved å få sparken, men min informasjon er at det ikke har vært i nærheten.

Noen liker å bruke setningen «at Woodward gir sin støtte til Solskjær pleier å være et tegn på at han snart ryker», men hvis du ikke tror meg – les hva jeg har skrevet om utvikling i denne saken.

Selvsagt vil resultater være avgjørende, men du mister ikke jobben etter to tap på tre ligakamper etter at du har vært best av alle og gått ubeseiret gjennom de siste 14 kampene av sesongen før.

Legg så til at min informasjon hele tiden har vært at Solskjær og Ed Woodward skal ha et meget godt forhold. De snakker bra sammen, de fungerer bra sammen, både når de snakker fotball og når de snakker helt privat.

Woodwards forhold til Solskjær skal være klart bedre enn det han hadde til nordmannens forgjengere.

Igjen, ja, resultater avgjør det meste, men når du og sjefen har et godt forhold, når sjefen skjønner hva du forsøker å få til, vet planene dine både på kort og lengre sikt, hva du forsøker å oppnå og så faktisk begynner å se resultater – da river han ikke bort det på grunn av hva som skjer over et par kamper eller noen få uker.

Med mindre det skulle komme en meget overraskende (for meg) kollaps så er min spådom at Ole Gunnar Solskjær får en ny langtidskontrakt i løpet av de neste månedene, uansett om United da kjemper om gullet eller ikke.

Jeg synes også han har fortjent det. Det har vært nok positivt til at den nye kontrakten vil være velfortjent. Nordmannen har også skapt fremgangen i 2020 til tross for et enormt kjør fra visse deler av media.

I møtet med pressen fremstår han akkurat som det jeg ønsker fra en United-manager.

Jeg elsker at han forsvarer spillerne utad, og sparer eventuell utskjelling til Carrington. Jeg elsker også at han oppfører seg med respekt, nesten uansett hva som kastes mot ham.

Trøbbel i paradis?

Så er jeg selv blant dem som har snakket om at det er andre lag som har en klarere offensiv struktur enn United, og at de vil tjene på det i det lange løp, mens United er sårbare når én eller to av de mest offensive spillerne har en dårlig dag på jobben.

Samtidig begynner det argumentet å slå sprekker når vi har holdt det nivået vi har over så mange måneder og kamper, selv om vi innimellom der også har manglet Rashford, manglet Martial, manglet Greenwood og ikke hatt Cavani.

Det skal også sies at Uniteds resultater denne sesongen har kommet uten at Greenwood og Martial har vært i nærheten av like gode som de var i juni og juli.

Det gjenstår imidlertid å se hva som skjer når vi eventuelt mangler Bruno Fernandes. I den ene Premier League-kampen han stod over, mot West Ham, så lå vi under ved pause og måtte kaste ham (og Rashford) innpå for å snu kampen.

I den ene Champions League-kampen han var på benken fra start av ledet vi imidlertid mot Leipzig da han kom innpå.

Hvordan går det hvis han skulle forsvinne ut med skade? Vanskelig å si. En fullstendig kollaps? Tvilsomt. At vi blir dårligere? Absolutt.

Men sånn er det jo med bestemann i de fleste lag.

Jeg rister personlig på hodet av vinklingene til de mest kritiske engelske United-journalistene. Først brukte de høsten til å male bildet av hvor udugelig Solskjær var. Så, når det var umulig å ta United på resultatene eller utviklingen, forsøkte de seg på «hvor ville United vært uten Bruno?»

Hvis Solskjær vinner så handler det hos noen om «det er fordi han har så gode spillere», mens de samme tidligere har fastslått at «Mourinho hadde trøbbel fordi spillerne ikke er gode nok».

Shaw, Lindelöf, Fred, McTominay og Martial er alle blant dem som har blitt trukket frem på den måten.

Men ja, hvor ville United vært uten Bruno? Hvor ville Tottenham vært uten Kane? Hvordan gjør PSG det i Champions League uten Neymar? Er Liverpool like gode uten Van Dijk, Barcelona uten Messi – og hva skjedde den dagen Ronaldo dro fra Real Madrid?

Samtidig er det også noen spillere som rett og slett er mindre skadet enn andre. Bruno Fernandes virker å være en av dem.

Han var på banen i 50 klubbkamper forrige sesong, og 56 i de to sesongene før det. La oss håpe det fortsetter.

Legg til at den positive utviklingen har skjedd i en sesong hvor United nesten ikke har kunnet trene ordentlig.

Det har vært kamp, restitusjon og kamp igjen, noe som har ført til veldig mange treningsøkter hvor det kun har vært halve troppen som har kunnet trene ordentlig sammen.

Det gjør ikke fremgangen mindre imponerende.

Vi slet en stund også med å komme i gang i kampene, men akkurat nå ser det ut som om Solskjær, trenerteamet og gutta har løst det.

Vi bommet med utførelsen av taktikken mot Leizpig, men som jeg har vist til tidligere så har United vunnet mer enn de har tapt på formasjonsendringene.

LES OGSÅ: En taktisk lek som skader oss? Feil!

Personlig føler jeg også at noen alternativer måter å sette opp laget på er en styrke og ikke en svakhet.

Det er likevel åpenbart art vi har noen utfordringer rent spillemessig. Det ser fortsatt tidvis ikke bra ut når vi forsøker å spille oss ut bakfra mot gode, høytpressende lag. Jeg synes presspillet vårt har blitt bedre, men det kan bli enda bedre og vi ser av og til litt for rådville ut når vi møter dyptliggende, godt organiserte lag.

Det er også åpenbart at vi har slitt med balansen mellom forsvar og angrep i en stor del av denne sesongen.

Selv om mine rapporter er at Paul Pogba gir alt for United, så er ikke hans situasjon ideell, heller – at alle vet at han ikke er her for å bli. Mason Greenwood har hatt enklere perioder i sitt liv tidligere, vi har litt for lite bredde på høyrebacken, og mange lurer veldig på hva planen er for Donny van de Beek.

Selv synes jeg egentlig at disse siste linjene bare gjør alt enda mer interessant.

Gi størsteparten av denne gjengen en litt mer ordentlig ferie til sommeren. Gi dem en litt mer normal preseason. Gi dem noen uker hvor de faktisk har tid til å trene sammen, kanskje også en liten vinterpause hvor de får to uker uten en eneste kamp.

Gi så troppen én eller to kvalitetsspillere til: Kanskje en Haaland, kanskje en Sancho eller en Grealish eller en Camavinga eller en Declan Rice eller en Upamecano eller en Pau Torres eller noe annet fra høyt, høyt nivå.

Hva tror du egentlig skjer da?

Blir det dårligere fordi Solskjær egentlig ikke har peiling, og dette er et luftslott som det bare er å vente på skal fordufte? Eller kan mer kontinuitet, et par veldig gode forsterkninger og mer tid på treningsfeltet kanskje bare gjøre dette enda mer spennende?

Jeg tror det.

Jeg ser mer muligheter enn problemer.

Min største innvending til den reisen vi er inne på er den samme som jeg har nevnt flere ganger før – selve strukturen i United. Jeg likte i alle fall ikke det jeg fikk høre fra Manchester i sommer, om at eierne blandet seg inn i sportslige vurderinger.

Så er det bare tiden som kan vise om Ole Gunnar Solskjær – med det utgangspunktet, med den strukturen vi nå har, klarer å sette sammen et lag og et team rundt seg som er godt nok til å klatre helt til topps, og så utfordre om alle titler og helst ta noen av dem med jevne mellomrom.

Bare tiden kan vise om alt vi har sett fra februar og frem kan holde seg eller helst – bli enda bedre.

Jeg har ingen problemer med å forstå at ikke alle tror på det, jeg er selv veldig usikker hvor høyt nivå vi kan nå, men jeg mener sterkt at man er blind eller har en agenda hvis man ikke ser at United har tatt noen store steg i riktig retning i kalenderåret 2020.