Ny spalte fra Andy Mitten

Andy Mitten om Norge og norske supportere.

Jeg har vært så heldig å få se Manchester United i over 45 land, og når du leser dette er jeg på vei til en kamp i New York. La dette bli en forklaring istedetfor skryt, og tilgi meg for den personlige tonen i denne artikkelen.

Rotterdam ’91 var første gang jeg så United spille utenfor Storbritannia. Jeg var 17, og priviligert over å se de Røde slå Barça og løfte Cupvinnercup-troféet i regnet.

To måneder senere så jeg United i et annet land. Det var ikke Italia, Frankrike eller Spania, men Norge, hvor været var langt bedre enn i Rotterdam da vi ankom Marienlyst i Drammen, som jeg hadde reist til fra Manchester via Dover, Calais, Hamburg, København og Oslo.

Førsteinntrykkene av Norge var positive. Ja, pundet var svakt (akkurat som nå) og en øl kostet like mye som det jeg tjente på tre timers arbeid på deltidsjobben min, hvor jeg serverte mat på et sportssenter, men jeg lot ikke det trekke ned inntrykket. Samtidig ble vi knapt tillatt å kjøpe drikke selv – så bra var vertenes gjestfrihet.

Det som overrasket meg mest var interessen over Manchester United. Jeg visste United var populære – det var derfor de spilte tre oppkjøringskamper i Norge – men det var spesielt å se at lidenskapen eksisterte på ordentlig. Mange fans hadde sammen kunnskap om klubben som de som dro på hver eneste kamp i Manchester, og grunnen til at de støttet United hadde ingenting med suksess å gjøre: United hadde ikke vunnet ligaen siden 1967.

Det var nesten 8000 supportere som så Strømsgodset tape 3-1 mot United den ettermiddagen, og de fleste var Røde. Vi ble behandlet som kjendiser fordi vi hadde reist fra Manchester. En vakker norsk jente fortalte meg at jeg så ut som Lee Sharpe. Hvorfor fortalte ikke jenter i Manchester meg det samme? Jeg tok det som et kompliment, men var for sjenert til å si noe tilbake.

Etter Drammen dro vi til Stavanger for en kamp mot Viking. Mer moro, mer vennlighet, flere rabiate Røde. Deretter kjørte vi nordover til Molde, en tur som tok nesten 24 timer og som inkluderte diverse ferger. Det er fortsatt en av de mest spektakulære reisene jeg noen gang har gjort.

Jeg reiste med noen Røde som man på høflig vis kan beskrive som «karakterer». To av dem tok sjansen på å kle seg nakne. Det var morsomt, men flaut. De lokale synes også det var morsomt, men flaut. Jeg begynte å like nordmenn.

Molde var spektakulært. Jeg spurte en mann om hvor stadion lå, og han fulgte meg personlig opp bakken og til stadion. Senere fant jeg ut at han abonnerte på United We Stand, men ingen av oss visste det på den tiden.

Jeg elsket Norge og returnerte ett år senere for å besøke Trondheim, Kristiansand, Aalesund, Lillehammer, Lillestrøm og Oslo igjen. Norge interesserte meg. Jeg møtte folk fra Tromsø eller Narvik på reisene mine, og begynte å snakke om byene deres. Da Ole Gunnar Solskjær spurte meg om hjelp for å skrive på nettsiden hans for ti år siden, tror jeg han ble satt ut av min interesse for Norge.

Jeg har vært der siden også og husker små detaljer: Noen sa at statsministeren kunne gå i gatene som en normal person. Det vise toleranse og respekt fra et fredelig folk for en Mancunian som meg.

Jeg har møtt mange norske venner som jeg ser på som ekte United-fans. Gutter som Vegard fra Bergen, som reiste med oss til drøssevis av United-kamper. Han ble en av oss. Eller Jan, som sa han studerte i Leeds for å komme nærmere Manchester, og at han ble vant til å bli jaktet på i Leeds sentrum, fordi han hadde som vane å synge Man United-sanger da han var full. Eller mennesker involvert i denne supporterklubben med livslange historier om deres United-sympatier.

Jeg har sett norske Røde som følge United over hele verden – med en dedikasjon kun diehard supportere har. Det finnes ikke ett land med så mange United-fans i forhold til folketall som Norge – det inkluderer England.

Jeg er stolt av å skrive disse spaltene, for dette supporterbladet jeg så for første gang i Drammen for 20 år siden. Da var det litt over 3000 medlemmer i supporterklubben. Nå er det nesten 50 000.

Men tr omeg, jeg skriver disse spaltene på flere rare plasser. Som når jeg venter på å intervjue Xavi Hernandez ved Barças treningssenter. Som journalist bruker man mye tid på å vente på fotballspillere, og jeg brukte tiden min på å skrive. Xavi kom, jeg lukket pc-en halvveis gjennom artikkelen og forklarte til han hvor stor støtte United har i Skandinavia – langt mer enn Barcelona. Han ønsket å vite mer – en fotballsupporter som han er alltid interessert i slike poenger.

Så når jeg ser på TV at en gal feiging har tatt nesten 100 norske liv, gjør det meg både sint, sjokkert og trist. Dere har mange venner, mange mennesker som respekterer verdiene landet deres står for. Og dere har den dypeste sympati fra langt flere mennesker enn dere noen gang kan forestille dere.

Andy Mitten er en velkjent og respektert journalist fra Manchester. Han er blant annet redaktør for fanzinet United We Stand. Mitten skriver en fast spalte for united.no annenhver uke.

Andy Mitten column in English:

I’ve been fortunate to watch Manchester United in over 45 countries and as you read this I’ll be on my way to a game in New York. Let this be an explanation rather than a boast and please forgive the personal tone of this article.

Rotterdam ’91 was the first time that I saw United play outside Great Britain. I was 17 and privileged to see the Reds overcome Barça to lift the Cup Winners’ Cup in the rain.

Two months later I saw United play in a second foreign country. It wasn’t Italy, France or Spain, but Norway, where the weather was far better than Rotterdam as we arrived to the Marienlyst Stadium in Drammen, having journeyed overland from Manchester via Dover, Calais, Hamburg, Copenhagen and Olso.

First impressions of Norway were positive. Yes, the pound was weak (as it is now) and a beer cost the equivalent of three hours work in my part-time job serving food in a sports centre, but I didn’t let that detract too much. Besides, we were hardly allowed to buy a drink, such was the hospitality of the hosts.

What stunned me most was the interest in Manchester United. I knew United were popular – hence playing three pre-season games in Norway – but to witness that passion for real was a buzz. The knowledge of many fans was as deep as those who went to every game in Manchester and it wasn’t like they had chosen to support United because of success: United hadn’t won the league since 1967.

There were nearly 8,000 fans watching Stromsgodset lose 3-1 to United that afternoon and most were Reds. We were treated like minor celebrities because we’d travelled from Manchester. A beautiful Norwegian girl told me that I looked like Lee Sharpe. Why didn’t girls in Manchester say that? I think it was a compliment, but was too shy to say anything back.

From Drammen we went to Stavanger for a game against Viking. More fun, more friendliness, more rabid Reds. Then a drive north to Molde, a journey which took almost 24 hours and included several ferries. It remains one of the most spectacular journeys I’ve made.

I was travelling with some Reds you would politely describe as ‘characters’. Two stripped off for a dare on one ferry. It was funny but embarrassing. The locals found it funny, but embarrassing. I was beginning to like Norwegians.

Molde was spectacular. I asked a man in the street directions to the stadium and he personally walked me there up a hill. I later found out that he subscribed to United We Stand, but neither of us knew it at the time.

I loved Norway and returned a year later to visit Trondheim, Kristiansand, Alesund, Lillehammer, Lillestrom and Oslo again. Norway interested me. I’d meet people from Tromso or Narvik on my travels and discuss their city. When Ole Gunnar Solskjaer asked me to help him write his website a decade ago, I think my interest in Norway spooked him a bit.

I’ve been back since and I remember little details: someone saying that your Prime Minister could walk the streets like a normal person. That signified tolerance and respect from peace loving people to this Mancunian.

I’ve met many Norwegian friends who I class as proper United fans. Lads like Vegard from Bergen who travelled with us to loads of United games. He became one of us. Or Jan, who told us that he was studying in Leeds to be close to Manchester and that he used to get chased around Leeds City Centre because of his habit of singing Man United songs when drunk. Or people involved in this supporters’ club with lifelong tales of their United support.

I’ve seen Norwegian Reds all over the world following United – with the total commitment that only diehard supporters have. There is not a country on earth with as many paid up United fans as a percentage of the population as Norway – and that includes England.

I’m proud that I write these columns and the ones for the supporters’ magazine I first saw that afternoon in Drammen 20 years ago when there were little over 3,000 members of the supporters’ club. Now there are close to 50,000.

I write them in some strange places, believe me. Like waiting to interview Xavi Hernandez at Barça’s training ground. You wait a lot for footballers when you are a journalist and I was using my time to write. Xavi arrived, I closed the computer halfway through the article then explained to him how well United are supported in Scandinavia – far more than Barça. He wanted to know more – a football fan like him was always going to be interested in such a point.

So when I see on television that a crazed coward has taken nearly 100 Norwegian lives, it makes me angry, shocked and saddened. You have many friends, many people who respect the values your country stands for. And you have the deepest sympathy of far more people than you can ever imagine.