FĂžr han kom til Old Trafford sommeren 1971, hadde den forsiktige, lavmĂŠlte og litt distanserte Frank OâFarrell opparbeidet et solid rykte som en erfaren og dyktig manager. Da den tidligere irske landslagsspilleren med over 300 ligakamper for henholdsvis Cork, West Ham og Preston, skrev under for rĂždtrĂžyene, hadde han ikke bare ledet 2. divisjonsklubben Leicester City til FA-cupfinalen i 1969, for nylig hadde han bygget videre pĂ„ suksessen og tatt «revene» tilbake til 1. divisjon.
Men viktigst av alt var metodene hans. De hadde vÊrt minst like imponerende som resultatene, for Leicesters Citys suksess var tuftet pÄ attraktiv og morsom angrepsfotball.
Overtok en fallert storhet
Annonse
Frank OâFarrell var i utgangspunktet innstilt pĂ„ Ă„ fullfĂžre arbeidet med Ă„ bygge opp et storlag pĂ„ Filbert Street, inntil United-ledelsen dukket opp og tilbĂžd ham sjansen til Ă„ ta over etter legenden Sir Matt Busby. For OâFarrells egen del er det i ettertid lett Ă„ si at han burde ha motstĂ„tt fristelsen, for europacupvinnerne fra 1968, som han raskt takket ja til Ă„ lede, var pĂ„ randen av full opplĂžsning.
Bill Foulkes var allerede borte; Paddy Crerand og Nobby Stiles likesÄ. GjenvÊrende spillere, som Bobby Charlton og Denis Law, var pÄ hell, og ingen kunne lenger stole pÄ at George Best ville dukke opp til neste kamp. Piker, vin og og (innimellom) en og annen sang, var dessverre i ferd med Ä Þdelegge det nordirske fotballgeniet.
Hardt presset ovenfra
FRANK OâFARREL (t.v.) presenteres av sin berĂžmte forgjenger, Sir Matt Busby.
Forutsetningene for at Frank OâFarrell skulle lykkes i sin nye jobb var med andre ord ikke de beste. At hans nye arbeidsgiver forlangte umiddelbare resultater, uten Ă„ stille til rĂ„dighet penger til innkjĂžp av forsterkninger, bidro ikke til Ă„ gjĂžre oppgaven lettere. OâFarrells sympatisĂžrer, og dem var det mange av, mente tvert imot at den nytilsatte manageren ble satt under unĂždig hardt press fra klubbledelsen.
Men den fÄmÊlte iren tok imot den knallharde utfordringen uten Ä mukke. NÄr han likevel mÄtte klare seg med de spillerne han allerede disponerte, var det om Ä gjÞre Ä fÄ det beste ut av dem. Det var derfor han fant pÄ Ä flytte angriperne Willie Morgan og Alan Gowling ned fra sine vante posisjoner, for heller Ä gi dem oppgaver som kreative spilleoppleggere. Dette trekket skulle vise seg som en taktisk genistrek.
Overbevisende innledning
Og under OâFarrells ledelse fikk United en strĂ„lende Ă„pning pĂ„ 1971/72 sesongen, faktisk klubbens beste pĂ„ mange Ă„r. Det begynte riktignok med moderate 2-2 borte mot Derby County i ligapremieren, men deretter fulgte tre seire pĂ„ rad mot Arsenal, Chelsea og West Bromwich. United spilte god fotball, og med George Best tilbake i god, gammel form feide laget over det meste.
Bare Everton og Leeds klarte Ă„ sikre seg skalpen pĂ„ OâFarrells menn i lĂžpet av hĂžstmĂ„nedene, uten at United ble vippet av pinnen av den grunn. Ved slutten av Ă„ret var laget vel etablert pĂ„ toppen av ligatabellen. Spillemessig var formen kanskje ikke like god som i sesongens fĂžrste par mĂ„neder, men det ingenting som tydet pĂ„ at fremgangen ville stoppe opp. Frank OâFarrell kunne se nyĂ„ret trygt i mĂžte, i forvissning om at han hadde klart Ă„ snu en negativ trend.
Annonse
Katastrofal formutvikling
Men OâFarrell skulle snart fĂ„ erfare at det kan snu seg fort i fotball. Plutselig begynte alt Ă„ gĂ„ galt. 0-3 for West Ham pĂ„ Upton Park 1. nyttĂ„rsdag skulle vise seg bare Ă„ vĂŠre innledningen og forsmaken pĂ„ en katastrofal vĂ„rsesong. Som ved et trylleslag ble United forvandlet fra en seriĂžs mesterskapsutfordrer til alles klubbers yndlingsmotstander.
Fra Ä ha vÊrt et lag med en selvtillit som nesten boblet over, var United plutselig blitt en kollektiv nervebunt. Laget som nesten hadde glemt hvordan det fÞltes Ä tape, gikk fra nederlag til nederlag. Syv ligatap pÄ rad brakte det seiersvante mannskapet ned pÄ jorden med et brak.
PĂ„ spillerjakt
Noe mĂ„tte gjĂžres. Selv klubbstyret, som fĂžr sesongen steilt hadde motsatt seg spillerkjĂžp, innsĂ„ nĂ„ at OâFarrell var nĂždt til Ă„ hente inn nytt blod.
Aberdeens 23 Är gamle forsvarsspiller Martin Buchan, kÄret til à rets Spiller i Skottland to Är tidligere, kom sÞrover for Ä tette igjen hullene i midtforsvaret, mens Nottingham Forests lynraske og mÄlfarlige venstreving Ian Storey-Moore fikk som oppgave Ä snu den negative utviklingen fremover pÄ banen.
Og de to nyervervelsene ble umiddelbart den vitamininnsprÞytningen laget sÄ sÄrt hadde savnet. Storey-Moore scoret allerede i sin debutkamp da United med 3-0 over Huddersfield sikret seg sin fÞrste ligaseier pÄ over tre mÄneder. Stoke City, som om hÞsten hadde eliminert United fra Ligacupen, gjentok deretter bedriften i FA-cupen, fÞr to nye ligaseire hjalp til med Ä bremse den ville flukten nedover tabellen. Men fremdeles fremsto United som et hÞyst middelmÄdig fotballag. à ttendeplassen ved sesongslutt var en gedigen skuffelse etter en hÞstsesong som hadde lovet sÄ mye.
Mislykkede spillerkjĂžp
Annonse
Selv om den miserable innsatsen etter jul ikke hadde gitt sĂŠrlig grunn til optimisme, ble Ă„pningen pĂ„ Frank OâFarrells andre sesong som United-manager enda dĂ„rligere enn selv de stĂžrste pessimistene hadde spĂ„dd. Dermed sank United helt til bunns pĂ„ tabellen. FĂžrst i den tiende ligarunden kunne OâFarrell bokfĂžre sesongens fĂžrste ligaseier.
To nye angrepsspillere, Wyn Davies fra Manchester City og Ted MacDougall fra 3.-divisjonsklubben Bournemouth, ble hentet inn i hĂ„p om at motgangen kunne snus. Sistnevnte var jaget vilt av alle de beste klubbene pĂ„ Ăžyriket, for i Bournemouth hadde han scoret mĂ„l nĂŠrmest pĂ„ bestilling â men det var i 3. divisjon. Overgangen til toppdivisjonen skulle, ikke uventet, vise seg Ă„ bli hard for 25-Ă„ringen fra Skottland. Verken han eller Davies klarte Ă„ leve opp til forventningene, og Uniteds problemer bare Ăžkte.
Det ble hvisket og tisket i korridorene pĂ„ Old Trafford, og ryktene om Frank OâFarrells nĂŠr forestĂ„ende avgang begynte etter hvert Ă„ sive ut til offentligheten.
Slutt pÄ tÄlmodigheten
Den 16. desember 1972 ledet Frank OâFarrell Manchester United for siste gang. PĂ„ Selhurst Park i London satte Crystal Palace fem baller forbi United-keeper Alex Stepney uten at OâFarrells gutter maktet Ă„ kvittere en eneste gang. Da rant begeret over for et utĂ„lmodig styre.
âWhat a good day for a hanging!â
Tre dager etter Uniteds svarte ettermiddag i London, ble OâFarrell kalt inn pĂ„ teppet til de hĂžye herrer. Han visste godt hva som ventet, og idet han steg ut av bilen, pĂ„ vei til mĂžtet med sine bĂždler, lĂžftet han blikket mot himmelen og utbrĂžt tĂžrt: «What a good day for a hanging!»
PÄ akkurat dette punktet var partene Äpenbart enige, for pÄ det ekstraordinÊrt innkalte mÞtet ble manageren som ventet lÞst fra kontrakten. Begrunnelsen ble oppgitt til «manglende evne til Ä kommunisere med spillere og ledelse».
Landslagssjef for Iran
Etter Frank OâFarrells avskjed med United tok han seg en pause pĂ„ ett Ă„r. Deretter overtok han managerjobben i Cardiff City fĂžr han dro utenlands og i en periode tok ansvar for det iranske landslaget. Der, pĂ„ hjemmebane i Teheran, ledet han i 1974 Iran til topps i Asia-mesterskapet.
Senere sĂžrget den tilbakeholdne iren for Ă„ fĂžre Sjahens rike til OL i Montreal i 1976. Deretter, og fĂžr OL-start, bestemte han seg for Ă„ returnere til England og til sin andre periode som manager for Torquay United. Der forble OâFarrell, bare avbrutt av en rask tur innom De forente arabiske emirater og Sharjah-klubben Al-Shaab, inntil han i 1982, etter sin tredje periode i Torquay, trakk seg tilbake fra alt som hadde med fotball Ă„ gjĂžre.
