Født: 22. mai 1946, i Belfast

Nasjonalitet: Nord-Irland

Høyde: 175 cm

Lærlingkontrakt: 16. aug. 1961

Proffkontrakt: 22. mai 1963

Debut: Div. 1, 14. sep. 1963; WBA (h) 1-0

Siste kamp: Div. 1, 1. jan. 1974; QPR (b) 0-3

Ligavinner: 1965, 67

FA Youth Cup-vinner: 1964

Europacupvinner: 1968

Løst fra kontrakten: 6. juni 1974

Øvrige etter United: Jewish Guild, Dunstable (lån), Stockport, Corc Celtic, LA Aztecs, Fulham, Fort Luderdale, Hibernian, San José Earthquakes, Bournemouth, Brisbane Lions, Tobermore

Landskamper/mål: Nord-Irland 37/9

Død: 25. nov. 2005, i London, 59 år gammel

Et fotballgeni og sportslig forbilde for en hel generasjon av United-fans. «Tidenes beste fotballspiller» (sitat Pelé), fotballens første popidol og superstjerne. George Best var et vidunder av en fotballspiller. Dessverre led han også under laster han ikke klarte å styre.

Sjelden har et navn vært mer treffende i sin beskrivelse. George Best tok seg gladelig en fest eller fem, men ute på fotballbanen var det sjelden noen slinger i valsen. Motstanderbackene derimot, følte seg stadig vekk på druen etter å ha blitt snurret, ikke bare én gang, men både to, tre og fire – gjerne i en og samme finte.

George Best, de samme forsvarsspillernes verste mareritt, ble født i den nordirske hovedstaden Belfast den 22. mai 1946. Der, på markene like ved hjemmet i 16 Burren Way, utviklet han tidlig en ekstrem interesse for lærkulen. All sin fritid bedrev han til å drible og trikse; fortrinnsvis for seg selv. Fotballspillende kamerater var han ikke så interessert i å ha, for da måtte han jo innimellom overlate ballen til dem!

«Jeg tror jeg har funnet et geni!»

Etter hvert som han vokste til, skjønte imidlertid den spede, ballglade gutten at det ikke var noen vei utenom. Skulle han klare å drive interessen sin videre, var han nødt til å melde seg inn i en klubb. Og som sagt, så gjort. Lille Georgie meldte seg for den lokale gutteklubben Cregagh Boys, og det var her han som 15-åring ble oppdaget av United-speideren Bob Bishop.
Bishop var svært imponert over det han fikk se, og sendte straks et telegram til United-manager Matt Busby. Det lød kort og enkelt: «Jeg tror jeg har funnet et geni!» Den antakelsen skulle vise seg som en klokkeklar inner-tier.

Til Manchester og hjem igjen!

Best ble sendt til United, der han først havnet på Old Trafford Cricket Ground, før han etter mye om og men omsider fant fram til fotballarenaen og endelig fikk trent med klubben.
Og unge George imponerte trenerapparatet. Det var bare det at han led av hjemlengsel – og det allerede før den første dagen var omme!

Da rømte han likeså godt tilbake over Irskesjøen og hjem igjen til far Dickie. Der ble han værende helt til Busby klarte å spore ham opp og overtalte Best senior til å sende sønnen tilbake til Manchester. Og heldigvis, Georgie hørte på sin far. Vel tilbake på Old Trafford signerte han lærlingkontrakt.

Debuten

Knappe to år senere, på 17-årsdagen sin, signerte unge Best proffkontrakt. Deretter varte det ikke mange månedene før den langhårede teknikeren var klar for sin førstelagsdebut, mot West Bromwich Albion hjemme på Old Trafford.
Allerede fra første stund imponerte han alle som så ham. Og selv om han måtte vente enda noen måneder på kamp nummer to, var det unge ballgeniet snart på alles lepper – og, ble alle backers verste mareritt.

Etterhvert som han ble litt mindre opptatt av egne prestasjoner og isteden litt mer fokusert på lagspillet, ble Best bare enda mer fryktinngytende. Han hadde alt – oppfinnsomhet, tekniske ferdigheter av en annen verden, to lynraske føtter og like mange svært kompetente skuddbein. I tillegg var han knalltøff. Til stadighet ble han sparket rett ned av frustrerte motspillere, bare for å komme seg enda raskere tilbake på beina enn tiden han hadde brukt på å deise i bakken.

El Beatle

Karrierepilen pekte rett oppover. I 1966 ble han gitt tilnavnet El Beatle etter å ha danset rundt med sidebackene til Benfica i Serievinnercupens kvartfinale på Estádio da Luz. To år senere, da de to klubbene igjen møttes til dyst, denne gangen i selveste finalen i den samme turneringen, fintet Best seg forbi både forsvar og keeper, før han nærmest spaserte ballen i mål til 2-1-ledelse.

United vant til slutt kampen 4-1, og like etter ble «the Belfast Boy» utropt til Europas beste fotballspiller. Dermed fulgte han i fotsporene til sine to rekkekamerater, Denis Law og Bobby Charlton. De to hadde oppnådd samme heder henholdsvis i 1964 og 1966.
Sammen skapte disse tre en uforutsigbar angrepstrio som kanskje er den beste Manchester United noensinne har hatt.

Begynnelsen på slutten