🏴󠁧󠁢󠁥󠁮󠁧󠁿 Dave SEXTON, OBE (manager)

Den grå eminense

Med Dave Sextons ankomst til Old Trafford måtte skandalepressen belage seg på tørketider. I ukevis hadde den boltret seg med historier om hans forgjenger Tommy Dochertys forhold til Mary Brown, men med ansettelsen av den mediesky og grå londoneren signaliserte United-ledelsen at skandalenes tid var over.

Både mannens adferd og fotballfilosofi ga grobunn for oppfattelsen av Dave Sexton som «litt kjedelig». Hvorvidt denne lite smigrende karakteristikken også hadde sammenheng med det faktum at han ble født i Islington, midt i Arsenal-land, er imidlertid en tanke så absurd at den ikke en gang har streifet oss.

OBS: Husk at dette skjedde lenge før Arsene Wenger inntok Nord-London og snudde opp ned på Arsenals image. Når det er sagt, passer det nå godt å bruke resten av dette avsnittet til å smette inn faktaopplysningen om at Dave Sexton i en periode på 1960-tallet var trener i den nevnte London-klubben.

I motsetning til den fargerike mannen han nå etterfulgte, valgte Sexton til å begynne med å innta en «vente-og-se-holdning» i forhold til spillerstallen. Han ville ikke la seg lokke til å åpne pengsekken før alle spillerne hadde fått rikelig anledning til å overbevise om at de var verdt å satse videre på.
Deres første mulighet bød seg under Charity Shield-møtet mot Liverpool på Wembley. Tre måneder etter 2-1-triumfen mot samme motstander i FA-cupfinalen, måtte United denne gang nøye seg med uavgjort etter en målløs kamp. For Sexton var det imidlertid viktig å konstatere at spillerne hans nok en gang hadde klart å stagge sine argeste rivaler.

Lovende åpning, men…

Den nye sjefen fikk i det hele tatt en tilfredsstillende start. Ligasesongen for eksempel, åpnet med tre seire og en uavgjort. Joda, det så bra ut. Men det varte ikke lenge. Lykken snudde, formkurven begynte å peke i gal retning, og ved overgangen til et nytt år måtte Sexton konstatere at det allerede sto et 10-tall i tapskolonnen.

Ikke nok med at det resultatmessige ikke sto i stil til det man var blitt vant til på Old Trafford. Underholdningsaspektet hadde åpenbart ikke lenger like høy prioritet som tilfellet hadde vært under Tommy Docherty.

Docs utadvendte personlighet hadde nemlig gjenspeilet seg i lagets opptreden ute på banen; «alle mann i angrep», og United-fansen elsket det.
Under den mer forsiktige Sexton, en systematiker som aldri foretok seg noe overilt, var publikumsfrieriet nærmest fraværende.

Vellykkede raid på Elland Road

Men Sexton innså i hvert fall at han trengte nytt blod. Motvillig fant han derfor frem sjekkheftet, og den han kvitterte ut var slett ingen hvem som helst.

Leeds-angriperen Joe Jordan var tannløs, men det var bare i munnen. Han var nemlig toppscorer på Elland Road og dermed Leeds-fansens store favoritt. Overgangen skapte ramaskrik i Yorkshire og gledesscener i Manchesters røde kvarterer. Der ble alt som kunne bidra til å ødelegge for de forhatte rivalene fra den gale siden av Penninene, ønsket hjertelig velkommen.

Men United-manageren nøyde seg ikke med Jordan. Noen uker senere dro han derfor tilbake til Elland Road. Nå snappet han opp Gordon McQueen, en midtstopper som var nesten like populær som Jordan. Leeds-fansen raste påny.
For Sexton var disse to innkjøpene gode å vise til da han like etter måtte forsvare salget av Gordon Hill. Kjøper? Tommy Docherty, nå manager i Derby County.

Men heller ikke de to nykommerne klarte å få fart på laget, og United endte sesongen på en skuffende 10. plass.

Cupdrama og ulmende misnøye

Det gikk ikke stort bedre i den påfølgende sesongen. 9. plass og middelhavsfarere for andre år på rad, var ikke bra.
Verken spill eller resultater samsvarte med klubbens mål. Det ulmet kraftig blant Sextons kritikere, som mente at han allerede hadde fått nok sjanser. Hadde det ikke vært for innsatsen i FA-cupen, er det slett ikke usannsynlig at manageren ville ha blitt geleidet til utgangsdøren sommeren 1979.

Sesongen huskes best for to tette og spennende semifinalekamper mot Liverpool og en thriller av en finalekamp mot Arsenal. 2-2 mot Liverpool på Maine Road betydde omkamp på Goodison Park, hvor Jimmy Greenhoffs ene scoring var nok til å sende United til Wembley for tredje gang på fire sesonger.

I finalen mot Arsenal måtte imidlertid United gi tapt etter en dramatisk avslutning. Fem minutter før slutt ledet londonerne 2-0, men to raske scoringer brakte United opp på siden. Sextons menn hadde motstanderne på gaffelen idet kampen gikk mot ekstraomganger. Men så, helt på tampen av ordinær tid, feilberegnet keeper Gary Bailey et overlegg. Alan Sunderland kom ilende til på bakerste stolpe, satte ballen i nettmaskene, og Arsenal vant den dramatiske cupfinalen med 3-2.

Endelig litt fremgang

Nederlaget var selvsagt skuffende, men den gode cupinnsatsen hadde ikke vært tilfeldig. Sesongen etter fortsatte nemlig den sportslige oppturen. Med ankomsten til Chelseas midtbanegeneral Ray Wilkins ble laget tilført bedre balanse. Innsatsen var mer enn respektabel, og bare Liverpool endte sesongen med flere poeng enn United.

Spørsmålet som nå ble stilt lød: «Hva om Jimmy Greenhoff hadde fått være skadefri?» Det politisk korrekte svaret var selvsagt: «Da ville United, og ikke Liverpool, vært ligamestere!»

Joda, hypoteser er alltid gode å støtte seg til når utfallet ikke samsvarer helt med oppskriften. En kneskade var årsaken til at Greenhoff måtte følge sine lagkamerater fra tribuneplass gjennom stort sett hele sesongen.

Penger ut vinduet

Mye var forandret i løpet av de siste tolv månedene. 2. plassen, Uniteds beste ligaplassering siden 1968, resulterte i nye treårskontrakter og en lønnsøkning på 50 prosent både for Sexton og hans assistent, Tommy Cavanagh.
Men manageren innså at han trengte bedre dekning mot skader. Jimmy Greenhoff, for eksempel, var aldrende og i fysisk forfall. Sexton visste godt hvem han ønsket seg som erstatter for den tilårskomne. Han rettet blikket mot City Ground i Nottingham, en manøver han sannsynligvis led søvnløse netter av gjennom resten av livet.

Med kjøpet av den 24 år gamle Garry Birtles ble Dave Sexton den første United-manageren som punget ut over 1 million pund på et spillerkjøp. Regningen lød på 1.250.000, men i dette tilfellet hadde Sexton ingen betenkeligheter.

Nok er nok!

I ettertid skulle imidlertid den ellers så forsiktige United-manageren få massevis av tid til å fundere over handelen. Garry Birtles ble nemlig en flopp, verken mer eller mindre.
Storscoreren fra Nottingham spilte 25 ligakamper i sin første sesong på Old Trafford, og presterte å gå målløs av banen ved samtlige anledninger!

Laget fungerte heller ikke som i den foregående sesongen. Det begynte med at den potensielle pengegeneratoren, UEFA-cupdeltakelsen, kollapset allerede i 1. runde, da polske Widzew Łódź vant på bortemål (0-0 og 1-1).
Deretter knuste Nottingham Forest drømmen om et eventyr i FA-cupen, før sesongen ble avsluttet med en 8.-plass i ligaen. At United faktisk vant sine syv siste ligakamper, hjalp ikke Sexton i det hele tatt. Nok var nok, begeret var fullt både for United-ledelsen og fansen.
Tiden var omme for nok en United-manager.

Dave Sextons spillerkarriere:

Newmarket Town, Chelmsford City, Luton Town, juni 1951; West Ham, april 1952; Leyton Orient, juni 1956; Brighton, oktober 1957; Crystal Palace, mai 1959. La opp i januar 1962 på grunn av meniskproblemer.

 Les også: Dave Sexton er død

Sextons managerkarriere: