Ray WILKINS

Midtbane
Fullt navn: Raymond Colin Wilkins, MBE
Født: 14. sep. 1956, i Hillingdon, Middlesex
Nasjonalitet: Engelsk
Høyde: 173 cm
Fra: Chelsea, aug. 1979; £825.000
Debut: Div. 2, 18. aug. 1979; Southampton (b) 1-1
Siste kamp: Div. 1, 16. mai 1984; Nottingham (b) 0-2
FA-cupvinner: 1983
Til: AC Milan, juni 1984; £1,5 mill.
Øvrige etter United: PSG, Rangers, QPR, Crystal P, Wycombe, Hibernians, Millwall, Leyton Orient
Landskamper/mål: England 84/3
Død: 4. april 2018, 61 år gammel

Elegant, sentral midtbanespiller som ble hentet fra barndomsklubben Chelsea i 1979, og snart overtok kapteinsbindet.

Raymond Colin Wilkins ble født i Hillingdon, Vest-London, fredag 14. september 1956. Han var sønn av Ernest George Wilkins, en tidligere profesjonell fotballspiller som hadde spilt for Brentford, Bradford Park Avenue, Nottingham Forest og Leeds.

Wilkins senior hadde også tre andre sønner som fulgte i hans fotspor, så på den bakgrunn var det ikke annet å vente enn at Ray gjorde det samme. Det tok heller ikke lang tid før alle skjønte at han var et bemerkelsesverdig talent.

Med tiden skulle han representere sitt land på alle nivåer, fra skolelandslaget til 84 kamper for det engelske A-landslaget – mange av dem som kaptein, for «Butch» Wilkins var den fødte ledertype.

Nettopp disse lederegenskapene var det som skaffet ham kapteinsbindet i Chelsea allerede i en alder av bare 18 år. Det var her han innledet sin profesjonelle fotballkarriere, og det var her han med tid og stunder spilte 179 obligatoriske kamper og scoret 30 mål.

United lokker

Sommeren 1979 valgte Wilkins, naturligvis til Chelsea-fansens store sorg, å forlate Stamford Bridge. Mot en overgangssum på £825.000, byttet han ut den helblå drakten med Manchester Uniteds berømte røde trøye og hvite shorts. Samtidig ble han gjenforent med sin gamle Chelsea-sjef, United-manager Dave Sexton.

Nyheten om Wilkins’ ankomst ble tatt imot med gledestårer i Manchester, for selv om han ennå ikke var fylt 23, var den unge londoneren allerede anerkjent som en av sin generasjons mest komplette midtbanespillere.

Samtidig var United inne i en tid der klubben slet hardt med å gjenskape magien fra tidligere suksessperioder. Men nå, med Wilkins på sentral midtbane, ble laget tilført hardt tiltrengt kvalitet, inkludert intelligens og spilleforståelse. I tillegg hadde den nyankomne to strålende pasningsføtter, og han var i stand til å finne åpninger ingen andre så.

Utnevnt til kaptein

Det kom alt annet enn overraskende da Dave Sextons etterfølger i managerstolen, Ron Atkinson, i 1981 utnevnte Ray Wilkins til lagets nye kaptein etter den aldrende Martin Buchan. Det var en rolle Wilkins inntok med glans, på samme måte som han hadde gjort det på det engelske landslaget. Tilfeldighetene ville det likevel sånn at han ikke fikk beholde vervet så veldig lenge. For, med en viss Bryan Robsons ankomst i oktober samme år, var det plutselig to sterke kapteinsemner på Old Trafford. Så da Wilkins brakk kinnbeinet i en ligacupkamp høsten 1982 og ble satt på sidelinjen i fire måneder, ble kapteinsvervet overført til nettopp Robson; ikke bare på klubblaget, men også på det engelske landslaget.

DET finalemålet

Wilkins’ største enkeltstående øyeblikk i United-trøyen kom i det 74. minutt av FA-cupfinalen mot Brighton på Wembley i 1983. Kampen sto og vippet på 1-1 da han mottok en fremoverretet pasning fra sin hollandske lagkamerat Arnold Mühren. Wilkins avanserte noen meter før han skar innover i banen, og fra 18 meter klemte til og skrudde ballen i nydelig bue over keeper Graham Moseley og inn i hans bortre hjørne. Se video av scoringen under her.

Scoringen så ut til å ha sikret United FA-cupen, inntil en sen scoring av Gary Stevens sikret Brighton ekstraomganger og etter hvert omkamp. Da var imidlertid løpet kjørt for «måkene» fra sydkysten. I forsøk nummer to ble de vingeklippet av Wilkins & co., og nedsablet med 4-0.

Tre måneder senere var Wilkins og United tilbake på Wembley, da for å spille om Charity Shield-troféet mot ligavinner Liverpool. Og igjen endte det med triumf, denne gang etter en overbevisende 2-0-seier.

– Ciao, Old Trafford!

Kampen markerte innledningen på Ray Wilkins’ siste sesong i den røde trøyen. Sommeren 1984, etter 197 obligatoriske kamper for United, 194 av dem fra start, og ti mål, pakket han sakene sine og dro til Italia etter å ha skrevet under på en treårskontrakt med AC Milan.

I 1987 fulgte en kort periode i Paris Saint-Germain, før han ble hentet til skotske Rangers, hvor han etter hvert vant to ligamesterskap og sikret seg én ligacup-tittel. turen gikk tilbake til De britiske øyer.  først i skotske Rangers og siden i en rekke klubber sør for grenselkillet, deriblant QPR og Crystal Palace. Wilkins avsluttet spillerkarrieren i 1997.

Trenerkarriere

Mens han ennå var i QPR ble Wilkins, i tillegg til å være spiller, også involvert på trenersiden. Dette skulle vise seg å være vel investert tid, for livet etter spillerkarrieren ble tilbrakt nettopp innen dette feltet.
Han forsøkte seg først som manager i Fulham, men etter å ha fått sparken derfra mot slutten av 1997/98-sesongen, fant han ut at assistentrollen nok passet ham bedre. Han tjente blant annet som assistent i Chelsea i tre perioder, og til og med som midlertid manager i en periode etter at Luiz Felipe Scolari fikk sparken i februar 2009 og inntil ansettelsen av Carlo Ancelotti i juni samme år.

Ved siden av trenervirksomheten, som i 2014 også førte ham til landslagsjobben for Jordan (med tidligere United-kollega Frank Stapleton som assistent), jobbet Wilkins mye som fotballekspert i media.

  • 1. januar 1992 ble på mange måter en merkedag for Ray Wilkins. Som kaptein for et nederlagsdømt QPR, returnerte han til sin gamle arbeidsplass for å møte Alex Fergusons ligaledere. Det gikk alt annet enn etter oppskriften – vel å merke for de røde storfavorittene. En 38 år gammel Wilkins styrte gjestenes midtbane slik han hadde gjort det for United i sine velmaktsdager. Resultatet? United 1-4 QPR.
  • Wilkins’ tidligere manager i United, Ron Atkinson, irriterte seg innimellom over det han mente var unødvendige pasninger på tvers. Dette førte til at han ga spilleren det noe uærbødige kallenavnet «krabben».

30. mars 2018 kom meldingen om at Wilkins hadde pådratt seg et livstruende hjerteinfarkt og i hui og hast blitt sendt til sykehus. Fem dager senere, 4. april, ble han erklært død. Han vil for alltid bli husket som en stor fotballspiller.

Sesong Totalt Liga FA LC EC Andre
1979/80 42-0-2 37-0-2 2-0-0 3-0-0 0-0-0 0-0-0
1980/81 13-2-0 11-2-0 2-0-0 0-0-0 0-0-0 0-0-0
1981/82 45-0-1 42-0-1 1-0-0 2-0-0 0-0-0 0-0-0
1982/83 35-1-2 26-0-1 4-0-1 3-1-0 2-0-0 0-0-0
1983/84 56-0-5 42-0-3 1-0-0 6-0-1 6-0-1 1-0-0
Totalt: 194-3-10 158-2-7 10-0-1 14-1-1 8-0-1 1-0-0
Tilbake til spilleroversikten


Tilbake til forsiden