Kommentar: 19 – Nineteen!

En straffescoring av Wayne Rooney var dét som skulle til for å sikre klubbens 19. ligagull. Tenk at denne pokalen nå skal fraktes til den røde delen av Manchester, deles ut etter kampen mot Blackpool og sendes rundt fra spiller til spiller. Gjett om de kommer til å ta et godt tak rundt det gjeve troféet! Tallet 19 i ligasammenheng betyr jo så mye, mye mer enn bare 18.

Ingen skal si at ligaseieren ikke satt langt inne, og da tenker jeg ikke bare på oppgjøret på Ewood Park. I høst ville Wayne Rooney forlate klubben, men ombestemte seg. Scouseren var langt unna fjorårsformen og ikke den byggeklossen vi er blitt bortskjemt med i United-angrepet. Berbatov gjorde jobben på scoringsfronten, men ofte i rykk og napp. I Antonio Valencias skadefravær var det kun Nani som bidro offensivt i betydelig grad. Ikke det at oppturene ikke kom, som hjemme mot Liverpool (3-2) og Arsenal (1-0), men det var noe som skurret, og da spesielt på bortebane. United var ikke lenger United, ble det sagt. Uvanlige poengtap mot Fulham, Everton og West Bromwich i sluttminuttene tidlig i sesongen, fikk oss til å lure på om laget hadde mistet evnen. Evnen som så mange ganger tidligere har gitt seire på seire, bare fordi spillerne har så ufattelig lyst til å vinne. Svaret fikk vi mot Aston Villa (2-2), Blackpool (3-2) og West Ham (4-2). Evnen er der fortsatt. Etter nettopp den helgen tidlig i april da United forbannet seg og snudde 0-2 til 4-2 på Upton Park, så det riktig så lyst ut. Siden Arsenal og Chelsea begge spilte uavgjort, ble ledelsen plutselig på 11 poeng med én kamp mer spilt. Men fire uker senere, etter svake forestillinger på Anfield og Emirates, kom Chelsea med i kampen igjen. Helt til Giggs fant Park som fant Chicharito som fant nettmaskene – 36 sekunder ut i seriefinalen. Sjansesløseri fra Uniteds side medførte spenning til siste slutt, i tillegg til en dommer som overså en hands og lot en overivrig russer få fullføre kampen.

Ut av Drømmenes Teater kom supportere løpende, hoppende og dansende. De klemte hverandre og sang. Alt i ren gledesrus. Tittelen var ikke vunnet, men vi visste så inderlig godt hvordan det ville gå. Utsagnet om at det var fem prosent igjen av sesongen, var noe vi strengt tatt bare følte oss forpliktet til å si. Ett poeng på to kamper var så godt som sikret. For når Sir Alex får den røde nesa si så nær en ligapokal når få runder gjenstår, går det langt oftere bra enn det motsatte. Såpass har vi lært den adlede skotten å kjenne på de 24,5 årene i klubben. Mannen som alene står for 12 ligagull! Ja, tenk på det, kun tre managere i Uniteds historie har brakt de 19 deilige pokalene til premieskapet på Old Trafford. Sir Alex, Sir Matt og Ernest Mangnall. Som alle på hver sin måte hadde fantastiske personligheter og som alle tilførte klubben noe i en tid det egentlig så mørkt ut.

Omtrent samtidig som Sjefen selv uttalte til tv-kameraet at det ville være fantastisk å bli den mest suksessrike klubben målt i antall seriemesterskap etter kampen mot Chelsea, gjorde forsanger Pete Boyle seg klar på sin faste plass på puben Bishop Blaize. Boyle brukte tid. Lang tid. Han visste at han hadde alles øyne i den fullstappede puben rettet mot seg. Og at nesten like mange supportere i køen utenfor ville inn for å oppleve øyeblikket. Den smørblide asiaten som har underholdt pubgjestene med kombinasjonen sang og mimikk denne sesongen, trakk seg til siden. Boilie hysjet. Det ble stille. Helt stille. Kun tv-skjermene hvor Carlo Ancelotti nettopp hadde hyllet sin managerkollega fra Govan, ga lyd fra seg.