– Drømmen var en bra kjendissang, men dette ble enda bedre. Takk!

Mandag lanserte Supporterklubben supporternes egen versjon av «Take Me Home, United Road» – på vår egen bursdag.

 

Her forteller ansvarlig redaktør Dag Langerød hvordan det hele ble til.

Veien frem til vår Take Me Home, United Road:

Det var 13. mars i fjor jeg for første gang tenkte tanken.

United hadde møtt LASK Linz borte kvelden før, det var klart at coronaen tok fotballen og kom til å ta fotballen i en god stund og jeg hadde akkurat sett noen kor-videoer (nei, jeg er egentlig ingen kor-entusiast) på YouTube som jeg likte.

Kunne vi få til noe sånt med dere skandinaviske supportere?

Jeg visste imidlertid ikke helt hvilken vei jeg skulle gå, hvordan jeg skulle begynne.

Tilfeldighetene ville imidlertid ha det til at bare én uke etterpå så laget NRKs «Kåss til kveld» sin versjon av «Se ilden lyse».

I sofaen den lørdagskvelden så jeg egentlig akkurat det jeg selv hadde en drøm om å lage.

Slik var Se Ilden Lyse på Kåss til kvelds:

Den første planen var å lage en slags kjendis-versjon av «Take Me Home, United Road», med norske United-kjendiser som de sentrale.

Jeg har jo selv snakket med flere av dem, og kjenner til enda flere.

I Kåss til kvelds er United-supporter Markus Neby sentral, og selv om jeg aldri hadde pratet med ham før så tok jeg derfor kontakt.

Markus ga meg noen råd og tips til veien videre.

Det ble avgjørende.

Han satte meg i kontakt med en annen United-supporter, Stephan Slaaen, som er profesjonell musiker og både kan synge, men enda viktigere for meg i dette prosjektet: Han kan også lage musikk.

Han tok utfordringen. Han ble med på laget.

Samtidig viste coronaen seg å være verre enn det mange av oss hadde håpet. Vi skjønte fort at det kom til å ta tid før vi var tilbake på Old Trafford igjen, og kunne dermed jobbe i fred og ro.

Det vil si, Stephan kunne jobbe i fred og ro, men etter et par måneder så var musikken på plass.

Jakten på kjendisene kunne begynne.

Da stoppet det opp.

Det ble tatt noen telefoner, sendt en del mailer, SMSer og Messenger-meldinger, men problemet med kjente artister er at mange av dem har et management, et plateselskap og egne utgivelser å forholde seg til.

Jeg vil også tippe at noen av dem mildt sagt  var usikre på hva en Supporterklubb som aldri hadde gjort dette tidligere kunne få til.

Om det ble foretatt en risikovurdering hos noen av artistene så kom nok vi tapende ut av det.

Det kom først ett høflig avslag.

Så ett til.

DAG LANGERØD: Stod bak ideen om å lage Take Me Home, United Road med fansen til united.no.

Men fra de fleste hørte man ingenting, og de som eventuelt viste interesse var det vanskelig å få til en gjennomføring med. De ville, de skulle, men det var ikke like lett å sette av tiden som trengtes.

Skuespiller Petter Vermeli var imidlertid veldig interessert, og jeg husker jeg pustet lettet ut.

Jeg hadde sett ham i ulike sammenhenger, blant annet på Beat for Beat. Han sa han hørt om ideen og nærmest hadde ventet på telefon fra meg.

Jeg hadde «min main singer».

Utfordringen var mest at han så godt som var alene blant United-kjendisene jeg sjekket ut, og det ble derfor tatt et valg. Skal vi få til dette så må vi skrinlegge kjendis-tanken og heller forsøke med fansen. Ellers vil prosjektet dø.

Til det var spørsmålene mange.

Var det mange nok med en ok eller god eller glimrende stemme blant supporterne? Ville det bare bli fjas tilbake? Vi ville jo ikke at folk bare skulle riste på hodet, vi ville lage noe som tok tak i de følelsene som ligger i Take Me Home-sangen.

I desember spurte vi så om bidrag i Supporterklubbens lukkede Facebook-gruppe.

Responsen var strålende.

Det var cirka 100 personer som viste interesse og fikk tilsendt informasjon om hva målet var, hva vi ønsket.

Jeg tenkte at dette må da kunne gå, selv om alle som bidro sang hver for seg, ikke ante noe om hvem andre som sang eller hva slags kunstneriske friheter de andre tok.

Så kom det likevel bare inn drøyt 20 bidrag, flere av dem fra personer med både god stemme og tilhørende utstyr, og også flere fra United-fans som ville hjelpe, vise sin entusiasme og kjærlighet for klubben, selv om sangstemmen kanskje ikke var det som utmerket seg.

Først tenkte jeg at 20? ikke mer? Dette skal holde hardt, var dette virkelig bra og mange nok?

Da jeg begynte å jobbe med den endelige sangen i starten av februar så var grunntanken derfor fortsatt først at jeg måtte lage noe som som var så bra at det igjen kunne trigge de kjendisene som hadde sagt nei, vist skepsis eller ikke fått fingeren ut.

Etter 14 timer med de vel 20 bidragene torsdag 4. februar så skjønte jeg imidlertid raskt at dette kom til å holde, vi trengte ikke kjendiser, dette blir bra nok, det blir fansens egen låt, med Petter Vermeli og noen andre fantastiske bidrag.

Så takk igjen til hver og én av dere som brukte tid og bidro.

Og takk til alle dere som har gitt oss noen fantastiske tilbakemeldinger her på united.no og ikke minst i sosiale medier. Jeg brukte mandagskvelden til å lese gjennom alt.

Det er bare én ting jeg er lei meg for, og det er at jeg av en eller annen grunn ikke fikk med meg Morten Fasselands bidrag. Jeg var i kontakt med Morten mandag. Han hadde sendt inn et bidrag fra fødestua tidlig i januar, med sitt nyfødte barn på armen og sang selvsagt «I was born to be United, daddy told me…».

Det hadde bare gjort det hele enda bedre, så beklager igjen, Morten, for at den mailen helt forsvant.

Jeg er likevel strålende fornøyd med hvordan den endelige versjonen ble, og nå er drømmen at vi skal få tillatelse til å legge den ut på Spotify slik at det gir oss noen flere muligheter videre med den. På det så kommer vi til å holde dere oppdatert.

På vegne av Supporterklubben:

Takk igjen til alle som har hørt låten, gitt positive tilbakemeldinger eller hjulpet oss med å spre denne til flere United-supportere verden rundt.

LES OGSÅ: Alle tilbakemeldingene her på united.no da vi lanserte sangen mandag.