2018 fra A til Å

A er for APPLAUS. Etter 0-3-tapet mot Tottenham i august, stilte José Mourinho seg opp foran Stretford End og applauderte. I rundt ett minutt. Det viste en manager som var takknemlig for den støtten han tross alt fikk fra Old Trafford-publikummet selv om stadig flere ble lei av Mourinhos fotball.

B er for BOKSTAVLIG. Har vi noen gang sett en supportersang bli fulgt opp så bokstavlig som Solskjær-sangen? «You make me happy, when skies are grey» har United-supporterne sunget om Ole Gunnar Solskjær i en årrekke, og da himmelen var på sitt aller gråeste, så kom nordmannen inn og ga oss noen lykkelige dager på slutten av året.

C er for CARRICK. En legende takket av – og vi har nå for første gang siden 1999 en spillertropp uten en eneste spiller som har vunnet Champions League med United. Carrick var en viktig del av 2008-laget, og scoret selvsagt også det ene målet i straffesparkkonkurransen. I sin siste sesong var han ikke så viktig på banen, akkurat, blant annet på grunn av hjerteproblemene, men han har i over ti år vært en svært viktig mann for klubben, og han fikk en fortjent hyllest i forbindelse med 2017/18-sesongens siste hjemmekamp mot Watford. Etter dette gikk han inn i José Mourinhos trenerteam, og han ble også med videre etter at Mourinho fikk sparken.

D er for DE VI MISTET. En av cupfinaleheltene fra 1983 – Ray Wilkins – døde i april. Les Stuart Mathiesons tekst om han her, Andy Mittens tekst om han her og Bjarte Valens tekst om han her. Han var ikke den eneste vi mistet tidlig i 2018, for 9. februar tapte Liam Miller den tøffe kampen mot kreften. Han kommer ikke til å bli husket som en av våre store, men United var i alle fall den store klubben for Miller. Det er mange av oss som drømmer om å spille for United – de fleste i united.no-redaksjonen har nå gitt opp – men det er få av oss som faktisk oppnår det. Måtte Wilkins og Miller hvile i fred.

PS. David Meek, United-reporter fra 1958 (da hans forgjenger døde i München-ulykken) til 1996, døde også i 2018. Andy Mitten skrev om ham her.

E er for ENTUSIASME. Etter tre kamper (i skrivende stund) under Ole Gunnar Solskjær, så er det vanskelig å si noe annet enn at ting har fungert som vi hadde drømt om. Kanskje vil det vare, kanskje ikke, men uansett er det vanskelig å si noe annet enn at Solskjær har hatt en enorm effekt på klubben. Plutselig smiler alle, og resultatene i starten har definitivt bidratt, selv om endringen uansett var synlig allerede før kampene. En journalist skrev nylig at kanskje Solskjærs viktigste egenskap nå er at han er veldig god på å ikke være José Mourinho.

F er for FINALETAP. Mourinhos finalestatistikk der han aldri hadde tapt i ordinær tid, og aldri hadde tapt i England, måtte jo nesten bli brutt en eller annen gang. Det var bare irriterende at det skulle skje akkurat mens han var United-manager, og ikke for eksempel i 2007 (heeeeelt tilfeldig eksempel). Vi omtalte statistikken her.

G er for GLEDESDREPERE. Nei, dette er ikke et angrep på José Mourinhos spillestil, det handler om det som skjedde i den østlige delen av Manchester i april. Alt lå til rette for en mørk dag i United-historien, der City kunne juble over seriegull etter å ha slått United. Vi ville blitt klovnene i Citys sirkus, for å parafrasere Mourinho. Det så jo også virkelig ut til å gå den veien da City ledet 2-0 til pause, men etter to Pogba-scoringer og et vinnermål fra Chris Smalling, så ble det en rød kveld i Manchester.

H er for HEMMELIG VÅPEN. Valencias venstrefot! Målet hans mot Stoke i januar bekreftet det vi tidligere lurte på om bare var en myte – ecuadorianeren har en venstrefot! Se målet i videoen under (takk til TV 2). Mon tro om vi noen gang får se ham score med venstrefoten igjen? Kapteinen har nemlig ikke hatt noe veldig enkelt år. Ett mål og én målgivende i kalenderåret 2018 er ikke veldig imponerende, og i høst mistet han plassen på laget. Kanskje får han den tilbake under Solskjær når han er skadefri, men 2018 ble uansett mest minneverdig for kapteinen for at han dunket inn en scoring med venstrefoten.

I er for INDIGNASJON. José Mourinho har fått mye til som manager, og blir ofte indignert når han får kritikk – det har vært en del situasjoner i det siste kalenderåret der portugiseren følte at det var en mangel på respekt for ham, og der han måtte minne folk på hva han har oppnådd. I tillegg til slike situasjoner på pressekonferanser, har han også svart på «sacked in the morning»-tilrop (og rop av en mer hetsende sort) fra tribunen på lignende vis – vanligvis ved å vise frem tre fingre. I England, og da spesielt ved besøket på Stamford Bridge i oktober, viser disse fingrene til Mourinhos tre ligatitler i England. Da Juventus-fansen hetset Mourinho under og etter Juventus’ seier på Old Trafford, så dro han igjen frem tre fingre – denne gangen viste han til rivalen Inters trippelsesong. Etter seieren i Torino kunne virkelig Mourinho nyte seieren, og da ble det såpass at flere motspillere reagerte på det de tolket som en ren provokasjon.

J er for JESSE. Nå scoret han riktignok ikke så mange mål i 2018 – det ble åtte – men Lingard har igjen vist at han er en svært nyttig mann for Manchester United. Det har også igjen vist seg at han er viktig i toppkamper, etter scoringer mot Chelsea, Arsenal og Liverpool. Ingen scoret flere ligamål mot andre topplag (City, Liverpool, Chelsea, Arsenal og Spurs) enn Lingard under José Mourinho:

5: Jesse Lingard.
4: Marcus Rashford, Anthony Martial (1 straffespark).
3: Paul Pogba.
2: Zlatan Ibrahimovic.
1: Juan Mata, Henrikh Mkhitaryan, Ander Herrera, Wayne Rooney, Antonio Valencia, Romelu Lukaku, Chris Smalling, Marouane Fellaini.

I tillegg scoret Lingard et vakkert mål i VM-sluttspillet, noe som også er hyggelig selv om vi naturligvis er mer opptatt av det han gjør på klubblaget.

K er for KVINNELAGET. Endelig fikk United et kvinnelag igjen – det var sannelig på tide. Da var det også ekstra fint at United gjorde en god rekrutteringsjobb før sesongen, og at en fikk inn en hovedtrener i Casey Stoney (les vårt intervju med henne her) som fremstår svært spennende. United topper tabellen, og er i rute til et opprykk, og i tillegg har en slått ut blant andre Liverpool i gruppespillet på vei til en kvartfinaleplass i ligacupen. Spillere som Jess Sigsworth, Mollie Green og Lauren James er bare noen av mange som har imponert hittil denne sesongen, på et lag som virkelig er verdt å se i aksjon.

L er for LIDELSE. Det er ikke alltid gøy å være fotballsupporter. I mai har Manchester City løftet ligatroféet, mens vi tapte FA-cupfinalen mot Contes Chelsea. Når 2018 avsluttes, er Liverpool favoritter til ligagullet, mens Leeds er på vei mot opprykk tilbake til det gjeveste selskapet. Vi krysser fingrene for et hyggeligere 2019, der turneringer blir vunnet av lag som f.eks. Manchester United, mens Liverpool og Leeds kollapser på så spektakulært vis som bare mulig.

M er for MAROUANES FRISØRTUR. Så skjedde det omsider: Marouane Fellaini fjernet hårmanken han har hatt i (h)årevis. Dette må han selvsagt få velge helt selv, men det var veldig rart å skulle venne seg til en ny frisyre. For oss supportere var det jo egentlig rart nok da han begynte å farge håret. Om han angrer seg, så kan han uansett bare kjøpe en Fellaini-parykk.

N er for NILSSON LINDELÖF. Svensken ble nærmest latterliggjort etter en vanskelig start i United, men fremstår nå som vår mest solide stopper. I tillegg hadde han et godt VM for Sverige. Vi får håpe at hans 2019 blir enda bedre enn hans 2018! Under Solskjær får han tilsynelatende litt mer frihet til å gå fremover, og det ser ut til å passe ham godt.

O er for OVERTIDSAVGJØRELSER OG OPPHENTNINGER. Lite er mer gøy enn dette. Her er noen høydepunkter fra året som gikk:

• Opphentningen fra 0-1 til 2-1 mot Chelsea i februar
• I runden etterpå snudde vi 0-2 til 3-2 i vår favør i bortekampen mot Crystal Palace. Mål fra Smalling og Lukaku førte oss tilbake i kampen, før Nemanja Matic avgjorde på overtid med et herlig langskudd.
• Den utrolige snuoperasjonen som hindret City i å vinne ligagullet mot United.
• Fellainis overtidsmål som avgjorde mot Arsenal i april.
• Snuoperasjonen mot Newcastle, i en kamp som kom i kjølvannet av Daily Mirror-rapporten om at Mourinho kom til å få sparken. Det avgjørende målet kom rett før slutt etter en en spektakulær opphentning de siste 20 minuttene.
• Rashfords overtidsmål som avgjorde bortekampen mot Bournemouth i starten av november.
• Den deilige snuoperasjonen helt på slutten borte mot Juventus.
• Fellainis overtidsmål mot Young Boys som sendte United videre i Champions League.

P er for PUSLESPILL. Uniteds kommunikasjonsdirektør Phil Townsend gikk i 2018 fra United til en jobb i UEFA. Vi velger derfor å minne våre lesere om at det tidligere har vært mulig å kjøpe PUSLESPILL av mannen. Vi i Supporterklubben vil jo selvsagt gjerne at folk skal være glade i klubben, men om en helt uironisk kjøper puslespill av kommunikasjonsdirektøren, så begynner til og med vi å lure litt!

Q er for QUINTANA. Vi reddes på en vanskelig bokstav av at vår keeperhelt heter David de Gea Quintana. Statistikken hans i 2017/18 var helt ellevill, og sannsynligvis var han hovudgrunnen til at vi hadde en svært respektabel defensiv statistikk. Denne sesongen har han igjen slått til med enkelte redninger som er så mirakuløse at det nesten føles som juks å ha ham på laget – med redningen mot Young Boys sannsynligvis som høydepunktet.

Takk til TV 2 for videoklippet.

R er for RASKE ENDRINGER. Tirsdag 18. desember ble en rar dag i united.no-redaksjonen – plutselig skjedde ting fort.

Stemningen var ikke all verden etter tapet mot Liverpool, og mandagen kom det indikasjoner fra klubbkilder om at Mourinho ikke ville få sparken. I motsetning til i oktober, var det ingenting i engelsk media som tydet på at Mourinho var på vei ut med det første. I denne saken fortalte Dag Langerød om hvordan beskjeden kom akkurat mens han var i et redaksjonsmøte om 2019:

Vi hadde et redaksjonsmøte om 2019 da Bjarte, som hadde Twitter-feeden foran seg, relativt rolig fastslo over videosamtalen:

– Hey, han har fått sparken.

Jeg kikket rart over på Eivind på andre siden av bordet.

– Du kødder nå?

– Nei, jeg kødder ikke, svarte Bjarte.

– Han har fått sparken. José Mourinho har fått sparken.

Samtidig snakket undertegnede med kollega Anders Zerener, siden sistnevnte spurte om jeg kunne sitte noen minutter lenger på jobb den dagen siden han kanskje ble sen på grunn av United We Podkast-innspilling.

Det passet ikke helt 100%, men jeg sa at jeg fint kunne gjøre det om Mourinho plutselig fikk sparken ut av det blå – noe som egentlig ikke var seriøst ment, men bare var ment som en fiffig måte å skrive «hvis det er travelt» på. Men akkurat da tikket meldingen om Mourinhos avgang inn, slik at jeg plutselig måtte legge til «SOM NÅ» rett etter å ha sendt den forrige.

Plutselig gikk det fra en relativt rolig dag til en dag der bortimot hele redaksjonen jobbet knallhardt, og det ble ikke akkurat mindre spennende da ryktene om Solskjær begynte å komme.

Også etter ansettelsen var endringene enorme, både for oss (medlemstall, tursalg, arbeidsmengde, arbeidsglede – les mer her) og for klubben selv. Smilene er tilbake på Old Trafford og på Carrington, og endringene i resultater og spillestil har vært store.

S er for SIR ALEX. Det har vært et utfordrende år også for Sir Alex Ferguson. En hjerneblødning i vår satte ham ut av spill en stund, men skotten ser bedre og bedre ut igjen, og det er godt å se! Nå kan han kose seg med at hans gamle elever Ole Gunnar Solskjær, Mike Phelan og Michael Carrick er nøkkelfigurer i å få smilene tilbake på Old Trafford, og hvem vet hvor mye innflytelse Ferguson hadde på valget av Solskjær som midlertidig sjef…? To dager før 77-årsdagen var Ferguson tilbake på treningsfeltet på besøk, for første gang siden hjerneblødningen, og dagen etterpå kunne han smilende se United briljere mot Bournemouth.

T er for TRAFIKKPROBLEMER. Alle som har oppholdt seg i Manchester i det siste, vet at trafikken kan være utfordrende på grunn av diverse veiarbeid. Det er nok også klubben fullt klar over, men likevel har United hatt store problemer med å komme seg fra spillerhotellet til stadion ved noen anledninger denne sesongen. Mot Valencia fikk United bot etter at forsinkelsen gjorde at kampstart ble utsatt, mens mot Juventus gikk José Mourinho av lagbussen (og ville tatt med spillerne om han fikk lov av de sikkerhetsansvarlige) og gikk den siste delen til stadion.

– Jeg gikk med en hettegenser midt blant fansen, og ingen gjenkjente meg. Det tok to minutter, sa Mourinho.

United hadde skiftet hotell for å unngå disse problemene, men det endte med at spillerne måtte sitte lenge i bussen på vei til stadion. Forhåpentligvis fungerer logistikken bedre i 2019.

U er for USTEMT. Alexis Sánchez ble i januar presentert som United-spiller med brask og bram, med en pussig pianovideo, men dessverre ser det ut til at pianoet hans har vært ustemt. Vi hadde forventet oss mer fra Alexis Sánchez, men han har ikke fremstått som en god match for Mourinhos spillestil – selv om det skal sies at det var mulig å spore noen positive tegn før skaden. Kanskje vil Solskjærs stil passe ham bedre? 2019 blir et viktig år for chileneren. Nå skal han vise at han fortsatt kan.

V er for VM-GULL. For et merkelig år Paul Pogba har hatt. Det har vært en rekke konflikter med José Mourinho, og både på våren og på høsten måtte han tidvis finne seg i å sitte på benken. Året ble avsluttet godt av franskmannen, med fire mål på de to siste kampene før 2018 ble til 2019,. Uavhengig av den hyggelige avslutningen ville 2018 uansett blitt et år Pogba ville tenkt tilbake på med glede, etter at han på sommeren vant VM, og attpåtil scoret i VM-finalen.

W er for WENGER. Til slutt var det altså slutt for Wenger i Arsenal. For noen dueller vi har hatt med franskmannen. Han vil bli savnet som type, mens det rent sportslig kanskje ikke er Arsenal-fansen som vil savne ham mest etter de siste års resultater. Passende nok avsluttet vi med å slå Arsenal to ganger. Takk for kampene, Arsene!

X er for X-FAKTOR. I de siste to hjemmekampene i 2018, slo Marcus Rashford til med noen forarbeid av den spektakulære sorten. Først mot Huddersfield da han gjorde et strålende forarbeid til det som kunne blitt Diogo Dalots første United-scoring, før han mot Bournemouth hadde et forarbeid til 1-0-scoringen som var så herlig at vi kanskje ikke har sett noe på det nivået siden Dimitar Berbatovs målgivende til Ronaldo mot West Ham høsten 2008. WOW, Marcus, dette vil vi gjerne se mer av!

Y er for YNDLINGEN. Scott McTominay fikk overraskende mye tillit fra José Mourinho, og fremstod kanskje i portugiserens øyne som alt Paul Pogba ikke var. Hvem hadde trodd før 2017/18-sesongen at McTominay skulle starte flere av toppkampene? Ved sesongslutt på prisgallaen diktet José Mourinho attpåtil opp en egen pris for unggutten. Denne sesongen har det blitt langt mindre spilletid, og når han har spilt har det ofte vært på stopperplass. Hva bringer fremtiden hans, tro?

Z er for ZLATAN. Zlatan Ibrahimovics kontrakt ble kansellert i mars, og svensken reiste til USA, etter at han ikke hadde spilt siden Boxing Day. Så, hvordan skal vi oppsummere Zlatans tid i United? Han scoret noen viktige mål (City, Liverpool, dobbelen i ligacupfinalen), men han var åpenbart ikke den samme igjen etter skaden. For en gangs skyld ble det vanskelig for ham å la prestasjonene stå i stil med snakketøyet, og da var det nok best for alle parter at klubb og spiller gikk hver sin vei. Takk for ligacuptroféet. Takk for Community Shield. Takk for bidraget til Europa League-triumfen som førte oss tilbake til Champions League.

Æ er for Æ-LYDEN. Engelskmennene sliter fælt med Æ-lyden, og får nå en ny test nå som Ole Gunnar Solskjær er tilbake i Manchester United.

Ålli Gønna Sålsha?

Ø er for ØREDØVENDE. Supporterne har bidratt med høy lyd også under José Mourinho, men den lyden United-bortefansen vartet opp med på Cardiff City Stadium, var rett og slett øredøvende. Vår mann Bjarte Valen var til stede blant supporterne, og noen minutter før kampen sendte han melding om at Solskjær-sangen runget, og hadde gjort det i 30 minutter uten avbrudd, og at fansen var i ekstase, og responderte ved å skape en utrolig stemning.

Å er for ÅRETS FJERDE BESTE LAG. Her er ligatabellen for kalenderåret 2018 (for topp seks-klubbene, som også er topp seks i denne sammenhengen):

• 1. Manchester City – 88 poeng
• 2. Liverpool – 88 poeng (bak på målforskjell)
• 3. Tottenham – 85 poeng
• 4. Manchester United – 72 poeng
• 5. Chelsea – 68 poeng
• 6. Arsenal – 63 poeng

For alle unntatt Tottenham er det her snakk om 37 kamper – Spurs spilte 38 ligakamper i kalenderåret 2018.

Godt nytt år! Måtte 2019 gi oss mye hyggelig å skrive og lese om. 

Hva er dine høydepunkter fra 2018? Bruk kommentarfeltet!