Om å være blodfan

Dagens innsender tar for seg supporterkulturen i Manchester United.

Om å være blodfan

Av: Toivo Møller-Pettersen

Selv om jeg har ett dypt og inderlig hat til Liverpool, så starter jeg med en beskrivende setning fra Bill Shankly:

«Some people think football is a matter of life and death. I don’t like that attitude. I can assure them it is much more serious than that.»

Vi som er United-blodfans er… blodfans uavhengig av Solskjær. Mange folk forstår ikke innholdet i konseptet «blodfans»; dette aksepterer jeg selvfølgelig, men på grunn av mangel på forståelse så vil jeg komme med litt lett prosa vedrørende tematikken.

Dersom du har hatt en onkel som gråt seg gjennom finalen i serievinnercupen i 1968 da «Busby babes» slo Benfica 4-1 på Wembley, og den samme onkelen gav deg en United-bag som julegave i 1971… så forstår du sikkert greiene litt bedre.

Dette var tidspunktet da Bobby Charlton, George Best og Denis Law var på toppen av sine karrierer.

70 tallet/m overgang til 80 tallet var en stor nedtur for oss, selv med spillere som; Alex Stepney, Brian Kidd, Sammy McIlroy, Lou Macari, Steve Coppell, Gordon McQueen. Da vi tapte FA-cupfinalen i 1976 mot Southampton gråt jeg i en uke sammenhengende. Da United året i FA Cup finalen slo Liverpool 2-1 med scoringer av Stuart Pearson og Lou Macari (eller egentlig brystet til Greenhoff) var jeg på «lykkepillen» de neste tre årene.

ARTIKKELFORFATTER: Toivo Møller-Pettersen er dagens innsender.

Solen skinte hver dag på grunn av dette.

70-tallet var deprimerende utenom denne ene kampen mot Liverpool. Det som holdt oss i livet var at George Best hadde spilt for klubben og stadig kom med «coole» uttalelser som eksempelvis; «In 1969 I gave up women and alcohol – it was the worst 20 minutes of my life»…eller «I spent a lot of money on booze, birds and fast cars. The rest I just squandered.” Og kanskje en av mine favoritter; «I used to go missing a lot… Miss Canada, Miss United Kingdom, Miss World.”

80 tallet/m overgang til 90 tallet var også en stor nedtur for oss, selv med spillere som Bryan Robson, Gordon Strachan, Mark Hughes, Steve Bruce, Brian McClair, Paul Ince og Gary Pallister.

De eneste oppturene på 80-tallet var at United vant FA-cupen i 1983 og 1985. I 1983 vant vi omkampen mot Brighton 4-0….der jeg selvfølgelig husker hver av scoringene til Robson (2 mål) Whiteside og selvfølgelig straffesparket til Mühren.

I 1985 vant vi også 1-0 mot Everton der Whiteside scoret i det 110 minutt. Disse to enkeltstående kampene hjalp oss gjennom et ellers totalt depressivt tiår.

United vant imidlertid Cupvinnercupen i 1990/91, da vi slo Barcelona i finalen. Da fattet vi «blodfans» håp. Ankomsten til Eric Cantona i november 1992 gav oss en viktig vitamininnsprøytning, og i 1992/93-sesongen ble vi liga-mestere for første gang siden 1967. Man Utd vant «The Double» (ligaen og FA-cupen samme sesong) sesongen etterpå.

Ligaen ble vunnet overlegent, med 92 poeng etter 42 kamper, mens Chelsea ble beseiret 4-0 i finalen i FA-Cupen. «The Class of 92» med spillere som Ryan Giggs, David Beckham, Paul Scholes, Nicky Butt, Gary Neville og Phil Neville slo gjennom disse «gull-årene.»

Vi vant «The Double» igjen i 1995/96. Da var vi «høye» på oss selv, men dette skulle bli enda bedre.

1998/99 var den mest suksessrike sesongen i klubbens historie, da United ble den første engelske klubben til å vinne «The Treble» – ligaen, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. Finalen var spesiell da United lå under 1–0 med ett minutt igjen å spille, men to mål i tilleggs-tiden, inkludert seiersmålet av Ole Gunnar Solskjær, gav oss seieren over Bayern München.

Solskjærs mål markerte høydepunktet i Uniteds historie. Ferguson ble også adlet for sitt bidrag til britisk fotball etter dette. Selvfølgelig var det morsomt å tidvis se Ronny Johnsen, Ole Gunnar Solskjær og Henning Berg på banen samtidig…men vi «blodfans» har tar ikke nasjonale hensyn. Dette er det få som forstår utenom virkelige «blodfans».

CLASS OF ’92: Her gjenforenes gjengen i fobindelse med Gary Nevilles testimonialkamp mot Juventus i 2011.

Årene frem til Ferguson gikk av i 2013 var en vedvarende opptur for oss. Skal ikke «rippe opp» i kamper og spillere vedrørende «nyere historie» for å skåne mine ellers gode venner som er Liverpool-supportere. Vi har imidlertid også hatt en vedvarende nedtur de siste 5 sesongene med tre/fire «dårlige og overbetalte managere.» Så når Solskjær nå gir oss oppturer og glede…så er det selvfølgelig gøy at han er nordmann; men vi «blodfans» ser egentlig aldri på nasjonalitet når det gjelder spillere og managere.


Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til leserbrev@united.no. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.