Mine tanker om United-toget

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med mange av Uniteds kamper.

Her er hans vurderinger før søndagens storkamp mot Liverpool.

Mine tanker om United-toget:

Vi kom raskt opp i fart denne sesongen, men da de andre også tøffet på så fikk vi trøbbel med et par av batteriene.

Nå har vi imidlertid fått opp farta.

Ingen er raskere enn oss.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Formtabellen i Premier League:

Det føles bra for tiden. Nesten for bra.

Jeg går til Liverpool-kampen med en forventning om at vi faktisk burde kunne gå i strupen på dem, og sette dem på plass på den måten.

Det føles farlig å tenke slik, litt ulovlig. Det føles som om jeg jinxer alt bare ved tanken. Jeg tror det er på grunn av de mindre gode erfaringene våre under David Moyes og Louis van Gaal, men jeg kommer ikke unna den– jeg tror ganske så sterkt at vi slår Liverpool søndag ettermiddag.

Mitt tips: Manchester United – Liverpool 3-1

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Vi går til kampen med en bortimot toppet ellever, og et lag fullt av spillere i form.

Liverpool må klare seg uten viktige Mane som er i Afrika-mesterskapet, Philippe Coutinho har bare en halvtime med fotball bak seg den siste halvannen måneden og kanskje mangler både den viktige stopperen Joel Matip og den viktige midtbanespilleren Jordan Henderson. Uansett er det fire mann som enten mangler eller kommer til kampen med en alt annet enn optimal oppladning, og det er ingen tvil om at Liverpool ikke har vært i toppform i de siste kampene.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Vi kommer til kampen med ni strake seirer og 15 uten tap.

Målforskjellen vår på de kampene er 34-8.

Rekka med kamper uten tap:

Liverpool kommer til kampen etter tap mot Southampton, og uavgjort mot Plymouth (!!) og Sunderland.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Zlatan Ibrahimovic har 12 mål på sine 12 siste kamper, og United har scoret i 16 kamper på rad samtidig som vi har tre strake uten baklengs og bare tre baklengs på de siste ni.

Liverpool har ikke scoret på sine to siste kamper.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

I starten av sesongen var det ikke måte på hvor fantastisk Jürgen Klopp var, og hvor elendig Jose Mourinho skulle være.

Ganske så oppegående eksperter og fotball-fans mente han var over the top, etter et halvår med trøbbel i Chelsea.

15 år med suksess og lagbygging betød plutselig ingenting. Det var viktigere å konkludere selv om man ikke hadde peiling.

Så er det fortsatt tidlig, men hvem vet – kan det kanskje hende at mannen som gjorde Porto (!!) til Europas beste kan fotball? Kan det faktisk hende at mannen som fikk Inter (!!) til å bli Europas beste vet hvilke knapper som skal trykkes på? Kan det hende at mannen som fortsatt er den eneste som har ledet Real Madrid til ligagull de siste åtte sesongene – ved å knuse de fleste rekorder – kan noe om å få stjerner til å fungere sammen?

Ja, kanskje, det er i alle fall åpenbart at alle aviser som tidligere skrev at han var elendig, nå nesten ikke kan få skrytt nok.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Da vi møtte Liverpool borte i oktober så fryktet vi å møte dem. Jeg gjorde i alle fall det. Jeg tok det ene poenget vi fikk – og den prestasjonen som ble levert – med begge hender. Jeg tror det er svært få som vil ta poeng fra Liverpool på Anfield denne sesongen.

Jeg frykter selvsagt også at vi skal bomme på sjansene vi kommer til å få søndag, eller at de kontrer inn et noe heldig mål. Det er alltid litt frykt forbundet med det å møte Liverpool. Fordi det er Liverpool.

Nå er jeg imidlertid ganske så sikre på at det er de som frykter oss klart mest. Jeg tror i alle fall fansen føler på det. Uansett om de prøver å hevde noe annet.

Det sier mye om forvandlingen.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Så skjønner jeg at det er lett å like Jürgen Klopp, fotballen Liverpool forsøker å spille og måten han fremstår i mediene på.

Elsker jeg likevel at vi har en manager som har enda flere strenger å spille på? Ja. En som innser at det i moderne tider finnes flere veier til Rom enn bare en? Absolutt.

Kunne jeg tenkt meg å bytte ham mot Klopp? Overhodet ikke.

Jose Mourinho fortjener skryt.

David Moyes og Louis van Gaal kom til United med  klare ideer, og fulgte sin vei hele tiden.Ganske så betingelsesløst. Jose Mourinho forsøkte først med noe, analyserte og endret. Slik fortsatte det. Det betyr at når United møter Liverpool er halve laget byttet ut på veien hit fra første ligakamp.

Eric Bailly, Daley Blind og Luke Shaw startet i backrekka i første ligakamp mot Bournemouth. Marouane Fellaini, Juan Mata og Wayne Rooney startet også.

Personlig blir jeg overrasket om noen av dem (Bailly er i Afrika-mesterskapet) starter søndag.

Man kan legge til at selv om Ander Herrera var inne mot Bournemouth så var følelsen den gangen også at han fort kunne havne utenfor førsteelleveren.

Phil Jones hadde vi nesten glemt, Marcos Rojo hadde vi nesten gitt opp, Michael Carrick begynte vel å bli for gammel og hva var det med han svensken på topp? Han som var så dårlig for Sverige i EM. Han kom jo ikke til å være rett mann for dette United-laget, kunne han? Fem mål på de fem første kampene betød ingenting da det ble noen kamper uten mål. Tålmodighet ble et fremmedord. Til og med Gary Neville ønsket seg Zlatan ut og Marcus Rashford på topp.

Henrikh Mkhitaryan brukte tid på å finne seg til rette, og Anthony Martial slet både på og utenfor banen.

Noen fans ga utrolig nok også opp. Vi rundspilte flere, men fikk ikke poengene. Ingenting annet enn rundspilling og storseirer var bra nok. Det virket i alle fall slik. Vi var best, vi skapte sjanser, vi burde vunnet, men sinnet var stort.

Det så ikke så bra ut. Mange var urolige og mange sa det veldig klart. De hadde ikke troen. Verken på Mourinho eller mange av spillerne.

Mediene, først og fremst de britiske, men selvsagt også de norske klippavisene, hjalp til med negative toppsaker dag etter dag etter dag. Andre lags fans elsket det. Noen United-fans slukte det.

Men svært, svært få visste noe om det som faktisk foregikk på Carrington.

Mange var skråsikre i sosiale medier eller kommentarfelt, som mange liker å være der, men de visste ingenting. Overhodet ingenting.

På Carrington foregikk det nemlig lagbygging, analyser, øving og kanskje det viktigste: Det ble stilt stadig tøffere krav. Det som hadde vært godt nok under tre år med mange skuffelser var ikke godt nok for Jose Mourinho. Han visste at det heller ikke var godt nok for United. Ikke for det United han hadde beundret tidligere i karrieren. Ikke for oss fans.

Luke Shaw fikk kjenne på de nye kravene.

Mediene slo det stort opp. Norske såkalte Premier League-eksperter klaget de også.

Så fikk Chris Smalling også kjenne på det.

Igjen ble det overskrifter.

Datoen var 6. november. United hadde kun vunnet to av de siste sju kampene. Swansea ventet. På bortebane.

Men Paul Pogba scoret først. Så scoret Zlatan to. Gode opplevelser gir selvtillit, og selvtillit har sjelden skadet et fotball-lag.

Sspillerne blomstret, både individuelt og som lag. Lagbyggingen, øvingen, alle analysene og de tøffere kravene ga resultater. Ekspertene har vel ikke sagt det, men Mourinho trykket på rett knapp. Gang etter gang etter gang.

Etterpå har United spilt 15 kamper uten tap. 12 av dem er vunnet. De siste ni er endt med seirer.

United ser også ut som et lag, spillerne går i krigen for hverandre, de tror på det de gjør og det virker som om de digger å bære United-trøya igjen. Stolthet gjennomsyrer førstelagstroppen.

Flaks? Fordi vi har en manager som ikke vet hva han gjør og som ikke visste hva han gjorde med Shaw og Smalling? Det har jeg ingen tro.

Jeg vil heller si takk, Jose Mourinho.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Før sesongen var jeg klar på at United ikke hadde den beste troppen eller det beste førsteelleveren i Premier League.

Nå kunne jeg faktisk argumentert ganske så godt for at vi har det.

Frykter jeg noen som helst før siste halvdel av sesongen? Nei.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Vi kan selvsagt tape mot Liverpool. Eller spille uavgjort. Vi kan egentlig tape mot de fleste. Alle kan jo ha en dårlig dag. Noen kan ha flere dårlige dager.

Men jeg har ikke den følelsen.

Jeg tror ikke det skjer.

Det toget som nå ruller, det tror jeg vil rulle på selv om de treffer på noen svære steiner langs skinnegangen.

Det handler mye om at vi har en manager som har holdt togene sine tøffende i toppfart så mange, mange ganger før. Det er ingen regel uten unntak, Chelsea kollapset litt i innspurten da han returnerte dit i 2013/14, men stort sett har manageren vår klart å styre lagene sine til suksess. Nesten uansett hvor mange tøffe kamper eller turneringer de har konkurrert i.

Min følelse er også, kanskje fordi vi alltid tapte mot hans Chelsea, at han er svært god til å forberede spillerne sine til slike kamper som den søndag.

Det gjør meg ikke noe mindre optimistisk.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Graeme Souness tok forresten ut sitt drømmelag med United- og Liverpool-spillere her om dagen. Han valgte fritt fra begge lag, og endte opp med De Gea, Carrick, Mata og Zlatan fra United. De andre sju utespillerne var fra Liverpool.

Vel, Graeme, her er mitt bestelag plukket ut fra de beste spillerne på begge lag:

De Gea – Valencia, Jones, Rojo, Darmian – Carrick Herrera, Pogba – Mkhitaryan, Martial, Zlatan.

Det er i alle fall det laget jeg tror kommer til å vinne «greit» søndag.

Tøff, tøff, tøff, tøff.

Og for å drømme litt: Hvis – eller når – vi tar tre poeng også søndag. Da er vi maksimalt tre poeng bak 2. plassen. Vi står med 10 seirer på rad.

Så møter vi Stoke (B), Hull (H), Leicester (B), Watford (H), Bournemouth (H), Southampton (B), Middlesbrough (B), WBA (H), Everton (H) og Sunderland (B) i ligaen før Chelsea er gjester på Old Trafford 15. april. (forutsatt at vi når ligacupfinalen)

Det er 10 kamper som helt klart kan vinnes. Vi vinner dem helt sikkert ikke, ni strake seirer er vanskelig nok, 10 blir vanskeligere og 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 og 20 blir nærmest umulig. Uansett hvem vi møter.

Jeg gir likevel ikke helt slipp på drømmen. Etter Chelsea så venter Burnley (B) og Swansea (H) før vi er kommet til tredje siste ligarunde, og to påfølgende tøffe bortekamper mot Tottenham og Arsenal.

Så får vi se da – hvor fort og langt lokomotivet tøffer videre.

Akkurat nå er det imidlertid – for meg – umulig ikke å tro på at dette toget kan tøffe ganske så fort og ganske så langt uten særlig med stopp underveis. Dette toget angriper, dette toget vil rett frem. Endelig ser vi et United-lag som er mer opptatt av avslutninger og hurtig angrepsspill enn ballbesittelse. Det verste er at vi til og med får ballbesittelse på kjøpet. Tenk det, at det var mulig, da.

Jeg mener ikke med dette at det blir ligagull. Som jeg har sagt før er avstanden frem dessverre noen poeng for stor til at det er fokus. Det blir heller ikke lettere for United når europacupspillet starter i februar.

Men jeg mener med dette at det er umulig ikke å glede seg til resten av sesongen. Det er umulig å ikke se at dette laget har muligheter til å vinne trofeer denne sesongen.

Etter tre år med Louis van Gaal og David Moyes så er bare det helt fantastisk.

Vi kan tro. Ikke bare håpe.

Tøff, tøff, tøff, tøff!