LESERBREV: Tro, håp og kjærlighet

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker united.no leserbrev til nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Du må oppgi fullt navn og alder, og fortelle hvor lenge du har vært fan. Du må også fortelle hvorfor eller hvordan det skjedde
Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.

————————————————————————————————————————————————

Dette leserbrevet er innsendt av Kristian Yndestad:

Tro, håp og kjærlighet til United

Som liten var jeg svært usikker på hva lag jeg skulle holde med i England. Jeg kommer fra en familie hvor fotball interessen var middels lav, og fikk derfor svært sent høre om ”klubbene i England”. Da mine venner startet  med å spørre hva klubb holder jeg med i England viste jeg ikke hva jeg skulle svare. Etter mye om og men falt svaret på fotballklubben Manchester United. En ekte medgangssupporter kanskje? Det var i alle fall litt det stempelet jeg fikk. Hadde jeg faktisk vist hva jeg egentlig heiet på hadde jeg nok prøvd å forsvare meg, men jeg hadde fortsatt minimale fotballkunnskaper. Likevel alle måtte ha en klubb i England og min var United. Det var for øvrig ikke bare slik at jeg tok det valget for å følge strømmen, nei jeg var den eneste i gaten hvor jeg vokste opp som holdt med United.

Kanskje det var denne motstanden som pirret meg, eller et ønske om å være spesiell? Det kan jeg ikke helt gi svaret på. Videre som jeg vokste opp ble jeg bare mer og mer betatt av klubben min. Jeg tror mange av oss supportere kan peke på en eller flere hendelser som enten var avgjørende for deres valg av klubb, eller intensivert deres lidenskap for klubben. Den hendelsen som gjorde at jeg gikk fra en lidenskapelig men likevel delvis passiv supporter, til en ekte lidenskapelig ”må bare følge med på alt” supporter var seriegullet til Manchester City. Jeg husker så svært godt den dagen. Jeg hadde endret profilbildet mitt til QPR sin logo som en slags bønn til Gud om at dette måtte gå. Jeg satt meg ned og fulgte kampen med argusøyne, og kunne nesten ikke tro det jeg ser. En overbevisning av at United skulle ”reise kjerringen” nok en gang sank inn. Det som derimot ble utfallet av kampen var helt grusomt. Jeg husker at jeg i tilnærmet sjokktilstand gikk ut av huset hvor jeg så kampen og tok på meg sko og gikk en tur for å samle tankene. Jeg ønsker å fortelle denne historien fordi den vitner litt om de utrolige følelsene fotball skaper i supporter. For meg var denne hendelsen en åpenbaring som gjorde at jeg for resten av mitt liv kommer til å et intenst kjærlighetsforhold til United. Aldri før hadde min interesse for fotball skapt slikt engasjement og lidenskap i meg.

Det er kanskje rart at jeg på en så grusom dag som da City tok seriegullet virkelig fant meg som Unitedsupporter, men jeg ønsker å presisere at det er i motgang klubben virkelig trenger en supporter. Kanskje det var det jeg kjente på, et rart og uforklarlig ansvar om å støtte klubben når den møter motgang?

Grunnen til at jeg ønsker å dele dette er at jeg merker en svært stor misnøye blant Unitedsupporterne i dag. På grunnlag av dette ønsker jeg å formidle et budskap av tro. For meg er det helt klart at United trenger forsterkninger, men den viktigste forsterkningen vi nå behøver kan ikke Woodward kjøpe oss. Det United på ny trenger er en fornyet og forsterket tro på hva de har. Identiteten til en klubb som har hatt en så stor manager som SAF får seg et kraftig slag i baugen når han forsvinner. Dette tomrommet av identitet måtte på ny bli fylt. Jeg mener av den grunn at det var totalt, på grensen til idiotisk, skivebom å ansette Moyes. Videre mener jeg at vi i United ikke på noen måte burde snakke stygt om han. Ordtaket ”å hoppe etter Wirkola” kan i dag bli byttet ut med ”å overta etter SAF”. Moyes kom til kort på så mange måter, og det var på ingen måter rettferdig å sparke ham. Jeg likevel tror at det på samme tid var svært nødvendig ettersom ting ble som det ble.

Van Gaal bommet litt den første kampen. Vi mangler en hel del spillere for at laget skal bli komplett. Men det viktigste United manglet var en tro på hva de drev med. Vi må være tålmodig med Van Gaal. Det viktigste han må gjøre nå er å etabler en ny identitet som spillerne tror på. Dette kommer ikke over natten, men det kommer til å skje. For gjennom tyngden i den identiteten som spillerne etter hvert starter å tro på kommer det til å skape en trygghet på banen. Jeg tror ikke vi hadde vunnet kampen mot Sweansea selv med Vidal og Di Maria på laget, om ikke deres tilstedeværelse hadde skapt en mer gjennomført tro. Det kan det jo gjøre isolert sett og akkurat nå, men jeg tror at i det lange løp er ikke signeringene det viktigste. Den handler i større grad om hva vi tror på. Videre er det også dette som jeg tror hindrer toppspillerne å komme til United. Det var denne usikkerheten som hindret noen å komme hit under Moyes. Det er ikke sikkert at Van Gaal akkurat ved dette tidspunktet klarer med sin identitet å tilføre det United mangler fra dag en. Videre har jeg full tro på at han kommer til å klare det.

Jeg håper at dette kan starte litt debatt rundt denne sytekulturen som på mange måter, dessverre, har blitt en del av identiteten til Unitedsupporterne. Vi må heve oss mange hakk, og støtte klubben selv om vi møter motstand. Jeg tror vi Unitedsupportere er litt annerledes, så la oss slutte å peke på syndebukker og se framover. Glede oss til neste kamp og se hvordan Van Gaal sakte men sikkert snur denne skuten om. Glede oss til å se United på nytt innta tronene I England, Europa og Verden.

Glory, Glory!

Tro, håp og kjærlighet. Tro på klubben, håp om storhet og lidenskapelig kjærlighet er det som driver United fram, og det som gjør at vi alltid kommer tilbake.