– Ble mange vodka, trippel vodka

Denne saken stod på trykk i medlemsbladet vårt, United-Supporteren, for et snaut år siden.

– Har aldri sett kampen igjen

-De siste 15 minuttene har jeg sett én gang. Målet har jeg sikkert en million ganger på ulike kavalkader, men hele kampen? Aldri.

Av: Lars Morten Olsen

Matchvinnermålet vil aldri bli glemt hverken av hovedpersonen selv eller andre som så kampen. Det var et perfekt punktum på en perfekt sesong.

Oppladningen kunne imidlertid vært mer heldig for Ole Gunnar Solskjær. Først hadde han og resten av United riktignok noen fine dager på sportssenteret Bisham Abbey utenfor London, men derfra til den katalanske hovedstaden gikk det verre.

– Vi fløy Concorde til Barcelona og jeg ble skikkelig flysyk. Det var luftlommer hele tiden. Det kjentes som om hele magen løftet seg, det var HELT forferdelig.

Følte at noe stort var på gang

Endelig framme ved Middelhavets kyst, gikk ferden til den vesle byen badebyen Sitges, 32 kilometer syd for Nou Camp. United sjekket inn på Melia Hotel der de skulle lade opp et par dager. Som vanlig delte Solskjær rom med Jaap Stam.

– På kampdagen hadde vi gåtur, taktikkprat, lunch, og så skulle vi hvile eller sove.

– Jaap lå og snorket, men jeg klarte ikke å sove.

– Jeg gikk ut på balkongen i sola og ringte en kompis som heter Erik. Jeg hadde en så sterk følelse at noe stort skulle skje med meg, og sa det til ham. Jeg sa at han måtte sørge for å få sett kampen. Erik svarte at han måtte jobbe nattevakt som sykepleier, og at han dessverre ikke kunne se kampen. Jeg sa «du må sørge for å få en vikar til å steppe inn i et par timer. Jeg VET at noe spesielt kommer til å skje med meg.» Siden fikk jeg heldigvis vite at han fikset det.

Solskjær understreker at denne forutanelsen han fikk på ettermiddagen 26. mai 1999 var mye kraftigere enn vanlige optimisme.

– Jeg sa det til Jim Ryan også, i garderoben før kampen. Han gikk rundt til oss innbytterne og sa vi måtte være klare. «Be ready», sa han. Jeg svarte at jeg allerede var klar, og at det helt sikkert kom til å skje noe stort med meg denne kvelden.

– Det husket Jim selvsagt etter kampen, og har minnet meg på det mange ganger siden. Det var denne sterke fornemmelsen, som er artig å tenke tilbake på.

– Det gikk en jævel i meg…

Solskjær var klar, men begynte likevel å lure på om han skulle få sjansen. Han hadde spilt FA-cupfinalen fire dager før, men var ubenyttet reserve i sesongens to siste ligakamper.

– Jeg husker at sjefen snakket ganske mye med Teddy i pausen. Han ba Teddy være klar for å steppe inn om resultatet sto seg. Da gikk det en liten jævel i meg, for han sa ingenting til meg!

Mannen som hadde 20 innhopp av totalt 37 kamper i 1998/99-sesongen stopper opp og tenker seg om før han fortsetter.

Teddy Sheringham kom inn for Jesper Blomqvist i 67. minutt. Fra da og til Solskjær erstattet Andy Cole etter 81 minutter tok kristiansunderen saken i egne hender.

– Jeg varmet opp bare for å vise at jeg var klar. Jeg behøvde ikke å vente på at sjefen skulle si «get ready.» Jeg var skikkelig forbanna for at han ikke hadde satt meg inn tidligere, og da han endelig gjorde det var jeg klar!

Kristiansunderen vet at det ikke bare er tomme ord og en iver etter å spille i en Champions League-finale som får ham til å si det.

– Jeg ser det på meg sjøl når jeg springer inn at steget satt. Jeg tenkte at dette blir bra. Jeg følte meg så lett og fin.

– Husker ingenting

– Jeg husker INGENTING av det. Jeg tror det rett og slett er instinkt. En målscorers instinkt. Jeg har aldri trent på sånn type avslutning, men Kuffour slapp meg. Kuffour så på Teddy da Teddy gikk opp for å heade og slapp meg!

Dermed fikk Ole Gunnar Solskjær i et brøkdelssekund stå umarkert alene foran motstanders mål i en Champions League-finale. Attpåtil dypt inn på overtid.

– På sånne sjanser skjer det mange ganger at du treffer hodet på han som står ved stanga (Michael Tamat), tverrligger eller at ballen går over. Denne kvelden var imidlertid en av disse dagene hvor det klaffet.

Solskjærs berømte scoring var startsignalet for alle festers mor. Mens Red Army fullstendig overtok Barcelona by, tok United-delegasjonen banketten på  Arts Hotel, en støttepasning fra stranden.

– Festen ble lang, som seg hør og bør, smiler Solskjær og lar tankene gli 17 år tilbake.

– Det ble mange trippel vodka. Siden vi hadde vunnet Treble kunne vi ikke bestille enkel eller dobbel vodka, kun trippel. Jeg har bilder av meg sjøl hvor jeg danser rundt pokalen. Det var karaoke og fantastisk stemning. Vi holdt det gående til åtte, ni på morgenen. Vi dro fra Barcelona klokken 10 så det ble ingen søvn. I Manchester ble vi hentet av en åpen toetasjes buss. Bussen kjørte gjennom hele Manchester. Du skal lete veldig godt for å finne et bilde hvor jeg står foran i bussen med pokalen, for det tror jeg nemlig ikke jeg gjorde.

– Det var mange andre som var glade i å løfte trofeet, men Jaap Stam, Roy Keane, Paul Scholes og jeg satt bakerst hele bussturen og ventet egentlig mest på å komme hjem. Vi var slitne etter en lang fest og en lang sesong. Bussen endte opp i Manchester Evening News arena.

– Etter at vi hadde løftet pokalen der, var det vel noen som stakk ut på byen, men de aller fleste reiste hjem. Etter det var det kun neste sesong som betydde noe.

– Var det vanskelig å begynne på’n igjen neste sesong?

– Det som kjennetegnet den gjengen var at suksess avlet suksess. Vi ville bare ha mer! Det var ikke mange der som ble mette av suksess og vi vant vel ligaen sesongen etter rundt påsketider.

Solskjær husker riktig. United ble ligamestere Påskeaften etter å ha slått Southampton 3-1 borte. Etter mål av David Beckham, et selvmål, og… en scoring av Solskjær!

MER SOLSKJÆR?

Les også:
Solskjærs 10 største øyeblikk
– Vi burde hentet Solskjær 
– Så aldri Ole som en konkurrent