25 år siden drømmen brast…

Onsdag er det 25 år siden Liverpool besørget den ultimate nedturen for United. De knuste vårt håp om ligagull ved å slå United 2-0 på Anfield.

United-fansen hadde ventet tålmodig i 26 år på at ligagullet skulle havne på Old Trafford, men en kollaps på tampen av 1991/92-sesongen sørget for at ligagullet havnet i Leeds.

United.no-journalist Bjarte Valen dro for en tid tilbake for å møte noen av dem som ble matchvinnere mot Manchester United i 1991/92-sesongen og som dermed ødela drømmen om ligagullet i 1992, i mange United-supporteres øyne den største nedturen i moderne tid.

– Fansen husker godt

– Det tok noen år før jeg skjønte hvor stort det var å score hattrick mot Manchester United på Old Trafford. Tidligere hadde folk bare sagt «Dennis, who?» Plutselig kjente alle til navnet Dennis Bailey.

Det er dagen etter Alex Fergusons 50 årsdag. Old Trafford er fremdeles i feststemning. Jakten på det første ligagullet på et kvart århundre har så langt gått etter planen.

1.januar skal være en ny transportetappe. Ingren trodde at middelmådige Queens Park Rangers skulle by på særlige problemer.

De hadde ikke regnet med en beskjeden og bortimot totalt ukjent unggutt. For dette var dagen da United-fansen smertelig godt ble klar over hvem Dennis Bailey var.

Vi sitter i cafélokalene til Renewal Christian Centre i Solihull, en snau halvtimes biltur unna den travleste bykjernen i Englands nest største by, Birmingham.

Denne dagen er det babytreff i på senteret. Bablende og cappucinoslurpende småbarnsmødre er akkompagnert av heftig babygurgling i krokene.

I bakgrunnen nynner souldronningen Dionne Warwick på sin udødelige strofe, «Why Do You Have to Be a Heartbreaker»…

Passende nok var det akkurat det vi hadde tenkt å spørre Dennis Bailey om også.

Det er lenge siden han ble matchvinner mot United, men Bailey har fremdeles den gutteaktige sjarmen og glimtet i øyet i det han haster inn døren.

Dennis Bailey har holdet seg utrolig godt og ligner til forbausende mye på 1992-utgaven av seg selv. Det i seg selv er nesten enda mer imponerende enn de tre scoringene hans mot United for 20 år siden.

Bailey var spissen som på det tidspunktet fremdeles var relativt fersk i QPR-trøyen og måtte vikariere for den skadde stjernespissen Les Ferdinand. Men Dennis Bailey var også spissen som var ganske anderledes enn fotballspillere flest.

Det var ingen stjernenykker å spore hos den sterkt troende spissen. Kun en pur og inderlig spilleglede.

Og mens 26 år gamle Dennis Bailey hadde sett lyset, var det fullstendig god natt for Uniteds forsvarsfirer den ulykksalige nyttårsdagen for 25 år siden. 

Resultatet ble et ydmykende 1-4-nederlag og et historisk hattrick folk snakker om den dag i dag.

– Jeg får en og annen telefon fra nostalgiske journalister de få gangene United går på stygge smeller på hjemmebane. Noen ganger ser jeg navnet mitt dukke opp i fotballquiz og fremdeles kommer en og annen Leeds-fan opp til meg, klapper meg på skulderen og sier «Nice One Dennis».

Dennis Bailey svarer egentlig på spørsmålet før vi rekker å få stilt det.

Fotballfansen er som elefanter. De har god hukommelse og folk minnes fremdeles hattricket hans mot United.

Men hva husker han selv?

Sjokkerte Old Trafford

– Noe av det jeg husker aller best var oppladningen til kampen. Vi hadde trent veldig godt den uken og i det hersket en betydelig optimisme i laget. Vi ble enige om å angripe United fra start, og vi hadde spillere som var i stand til å gjøre det. Andy Sinton var i storslag, Ray Wilkins styrte på midten, og vi hadde en solid ballvinner i Ian Holloway. Den gangen med hår.

Dennis Bailey ler hjertelig.

Før det hadde gått fem minutter ledet QPR 2-0 etter scoringer av nevnte Sinton, og Bailey. United kom seg aldri etter sjokkstarten. Etter pause løp Bailey enkelt forbi Steve Bruce og la på til 3-0.

Mens QPR-spissen løp like uanstrengt og lekende lett som en gaselle, minnet Bruce sitt løpesett mer om en travhest som burde vært disket for urent trav.

På slutten satte Bailey inn sitt tredje og QPRs fjerde på en retur.

– Så, var dette en av de dagene da absolutt alt gikk QPRs vei?
– Mye gikk vår vei, men ikke alt. Strengt tatt burde vi scoret flere. Vi hadde sjanser nok til det, minnes han.

Etter kampen, som for øvrig var en av de siste livekampene på ITV før Sky Sports overtok tv-hegmoniet, ble Bailey kåret til banens beste. Noe annet ville vært regelrett historieforfalskning. Champagnen han fikk som det synlige beviset på bestemannspremier, er imidlertid forduftet.
– Jeg tok vare på den i mange år, men noen drakk den opp for noen år siden. Jeg husker ærlig talt ikke hvem, ler han.

Motiverer unge

Men om Champagnen har forduftet, lever de gode minnene om den magiske kvelden, i alle fall sett med Baileys øyne, videre.

At en motstander scorer hattrick på Old Trafford er så sjeldent at ingen spiller har klart å kopiere den bragden i ligaen de siste 25 årene.

Kun Ronaldo, den brasilianske må vite, har maktet kunststykket. Det var i 2003 i Champions League for Real Madrid.

I motsetning til Ronaldo, har Dennis Bailey holdt seg i form og spiller fremdeles aktivt for kirkens lag der han også bruker fotballen til å motivere ungdom.

For Dennis har nemlig fotball og religion gått hånd i hånd i 30 år.

– Jeg har vært involvert i kirken min i mange år, og vi har en ganske unik menighet med ulike etniske minoriteter og folk fra alle sosiale lag. Min kristne tro satte livet mitt i perspektiv. Fotball er ikke alt. Jeg takker Gud for hva jeg har oppnådd i livet. På banen var jeg et konkurransemenneske og det er jeg enda, men det er andre ting som er viktigere, smiler han.

Fikk mange fanbrev – fra Leeds

I 25 år har Kenny Brown forsøkt å motsi dem som mener han hadde flaks da han scoret vinnemålet for West Ham mot Manchester United på Upton Park.

Han er forberedt på at han må gjøre det samme i de neste 25 årene…

Vi treffer ham på Valentines Day, dagen for forsoning og kjærlighet.

Det er vel kanskje på tide å tilgi Kenny Brown for scoringen som i realiteten drepte gullhåpet vårt våren 1992?

OK, litt flaks var det…

Han kommer ruslende i treningsdrakt langs Loughton High Street i Essex like utenfor London. Her får Kenny Brown gå i fred. Det er ikke bare fordi glemske mannfolk som er ute i siste liten og panikkjøper konfekt til sine bedre halvdeler er uoppmerksomme på ham denne Valentinesdagen.

Etter flere sesonger i lavere divisjoner og seks år i Spania kjenner de fleste ham rett og slett ikke igjen.

– Helt uproblematisk, ler han.

Før han korrigerer seg selv en smule.

– De gangene jeg blir gjenkjent er det artig. Jeg setter pris på at folk husker scoringen mot Manchester United. Når jeg treffer på fotballfans er det som regel to ting de alltid spør om. Det ene er hvordan det går med min far (faren Ken spilte 14 sesonger for West Ham og regnes som en legende i Øst-London red anm.) og det andre er scoringen mot Manchester United, smiler han.

Og det er derfor vi møtes her. På en café i Essex, et kvart århundre etter at Kenny Brown scoret et av sine sjeldne mål, som for Manchester United ble direkte skjebnesvangert.

For det var denne scoringen som virkelig sjokkerte United.

Bunnlaget West Ham hadde slått gullfavorittene Manchester United. Plutselig var Fergusons menn lenger i førersetet. Med to kamper igjen av sesongen trengte vi plutselig hjelp til å vinne serien.

– Kenny Brown can´t believe his luck, hveste en hes tv-kommentator.

Og det er en merkelapp som har blitt hengende ved scoringen i 25 år.

At det var flaks.

– Uten å frata deg noe av æren, men det er på tide å få et endelig svar på det alle lurer på…

– Om det var flaks?, ler Kenny Brown.

– Jeg har vært vant til å svare på det spørsmålet de siste 20 årene. Da jeg gikk av banen på Upton Park etter kampen hadde jeg ikke en gang rukket å komme meg i dusjen før manageren vår Billy Bonds grep meg i armen. «Du må ut og snakke med journalistene. De lurer på om du hadde flaks da du scoret».
– Og…?
Kenny Brown smiler. 
– Nah. It was quick thinking, sier han og ler.

Akkurat som svaret hans.

– Det som var flaks var at jeg var på rett sted til rett tid og at klareringen til Gary Pallister kom rett mot meg. Men om du ser på målet på video ser du at skuddet var bra plassert og kom veldig overraskende på Peter Schmeichel. Jeg liker å tro at jeg må ha gjort noe riktig, smiler han kledelig beskjedent.

– Du har fått brev. Mange brev…

Kenny Brown klarte det faren Ken ikke klarte i 1967 da han spilte mot Manchester United, nemlig å stanse «De røde djevlenes» jakt på ligagullet.

Men til tross for at det alltid har vært en betydelig rivalisering mellom West Ham og Manchester United følte ikke Kenny Brown noen ekstra glede ved å knuse United-fansens gulldrøm.

Snarere tvert imot.

– Jeg gikk gradene i Norwich sitt akademi da min far var manager der og kjente godt til Steve Bruce og Mike Phelan. For meg hadde det vært hyggeligere om de vant serien enn Leeds, men vi hadde først og fremst oss selv å tenke på.

– Og dere var i trøbbel…

– Mildt sagt. Seieren mot Manchester United gjorde at vi hadde en mikroskopisk sjanse til å overleve, men vi tapte den neste kampen mot Coventry og dermed var vi nede uansett.

Blant West Ham-supporterne hadde viktigheten av Browns scoring mot United derfor den samme begrensede levetiden som en liter melk.

Uhyre kort.

For Leeds-fansen var scoringen hans derimot som en god årgangsvin som bare ble bedre og bedre med årene.

– Jeg var aldri blant de spillerne som fikk spesielt mange fanbrev i West Ham. Det dumpet inn en og annen forespørsel fra en guttunge som ba om en autograf, men i alle hovedsak var posthyllen min ofte tom. Etter kampen mot Manchester United kom han som fordelte spillernes post inn til meg i garderoben og sa «You`ve got mail, son». Fint svarte jeg, bare legg det i posthyllen min, og regnet med at det bare var et brev som vanlig. «They won´t fit», svarte han. Da oppdaget jeg stabelen med mail som jeg hadde fått. Stort sett alle brevene fra fra Leeds-fans som takket pent for hjelpen, ler Brown.

Hetsen som inspirerte

Uniteds første ligatap i 1991/92-sesongen kom mot Sheffield Wednesday, mye takket være Nigel Jemsons to første scoringer for «Owls». Paradoksalt nok var han svært nær ved å bli United-spiller bare tre år tidligere.
I 1988 ble nemlig Jemsons klubb Preston og Manchester United enige om en overgangssum forspissen. Alt som manglet var Jemsons underskrift på kontrakten. Den underskriften kom aldri.

– Jeg fryktet at Ferguson ville la meg modne på reservelaget fremfor å gi meg sjansen på førstelaget. Det gjorde at jeg var skeptisk til United. Da jeg vurderte kontraktstilbudet fra United, ringte Nottingham Forest-manager Brian Clough. Han fikk meg til å føle meg virkelig ønsket og jeg skrev under for dem i stedet. Jeg har aldri angret på det valget, forteller Jemson på sin egen fotballblogg på footyextra.com.

Etter å ha vært innom 20 ulike klubber (låneopphold inkludert) i en 25 år lang karriere er Jemson i dag brannmann. For alt vi vet er han fremdeles i fyr og flamme over de to scoringene mot United på Hillsborough.

Manchester United vant sin første ligacup i 1992. At finalemotstander var Nottingham Forest var trolig bare en mager trøst for Alex Ferguson ettersom Brian Cloughs menn slo United i begge ligakampene i 1991/92-sesongen. Clough junior, Nigel, Ian Woan og Scott Gemmill scoret målene som senket United i de to kampene.

Og så var det tapet mot Liverpool da…

Ian Rush og Mark Walters sørget for å knuse det siste snev av håp kun de mest optimistiske United-supporterne fremdeles bar på og onsdag var det alstå nøyaktig 25 år siden.

Etter kampen fikk en ung Ryan Giggs en opplevelse han aldri har glemt siden. I et intervju med United-Supporteren beskrev Giggs det som skjedde etter kampen på Anfield på følgende måte:

– Det var en tøff dag på Anfield og vi fikk virkelig høre det fra hjemmefansen. Etter kampen ble noen av oss spurt om autograf av hva vi trodde var United-supportere. Det var imidlertid Liverpool-fans som rev papiret vi hadde skrevet på i småbiter. De hånlo mens de gjorde det. Det var ydmykende. I bussen tilbake til Manchester sa sjefen at vi aldri måtte glemme denne dagen, og at vi skulle bruke den til noe positivt. Hetsen inspirerte oss til å vinne året etter.