Andy Cole var en spiller litt utenom det vanlige. I likhet med tidligere United-angriper Dennis Viollet ble han glemt nÄr landslagsuttakene ble gjort; merkverdig ettersom Cole scoret mÄl i bÞttevis gjennom flere Är. Kun 15 landskamper endte den Nottingham-fÞdte spissen opp med. I Alex Fergusons United var han derimot i syv sesonger et fast angrepsinnslag og en svÊrt viktig brikke for lagets suksess.
Cole innledet faktisk karrieren i Arsenal, men mÄtte der nÞye seg med et kort innbytte fÞr ferden gikk videre til Fulham (lÄn), Bristol City og Newcastle. For sistnevnte terroriserte han de fleste forsvar (deriblant Uniteds), og i 1993/94-sesongen ble han Premier Leagues toppscorer. De sebrastripete supporterne i nord smilte bredt.
Overgangsrekord
Annonse
I januar 1995 stivnet de samme smilene da innkjĂžpere fra Manchester United plutselig dukket opp og banket pĂ„ St. Jamesâ Park-dĂžren. Da de dro igjen, var det med Newcastles toppscorer og stĂžrste helt, Andy Cole, pĂ„ lasset. Han var nĂ„ blitt United-spiller for det som da var den stĂžrste overgangssummen i engelsk fotball, ÂŁ6 millioner + stortalentet Keith Gillespie. NĂ„ var det de rĂžde fra Manchesters tur til Ă„ smile bredt, for investeringen til rundt ÂŁ7 millioner skulle rĂždtrĂžyene snart fĂ„ igjen for med bĂ„de renter og renters rente.
Til Ă„ begynne med var mange United-fans riktignok noe skeptiske til Cole (det skulle noe til Ă„ imponere med en slik prislapp), men med forrykende angrepsspill pekte han snart nese til kritikerne.
Til og med eldre sesongkortholdere, de som hadde sett ovenfornevnte Dennis Viollet og Denis Law i aksjon, mĂ„tte motvillig nikke anerkjennende pĂ„ hodet nĂ„r Cole vartet opp med scoringsshow â aller mest da han satte inn fem scoringer i 9-0-seieren over Ipswich i mars 1995.
Etter to heller middels sesonger i 1995/96 og 1996/97, kom Cole sterkt tilbake i sesongene som fulgte. I denne sammenheng er det egentlig umulig Ă„ utelate mannen som fra 1998 skulle bli Coles kanskje viktigste spisspartner, Dwight Yorke.
Avgjorde ligaen
Yorke og Cole dannet nemlig et spisspar som fikk ekspertene til Ä gispe etter luft. De to visste alltid hvor de hadde hverandre, og stort sett fant de hverandre ogsÄ. Radarparet var gode venner ogsÄ pÄ fritiden, og deres samarbeid gjorde at Cole endelig ble akseptert for fullt ogsÄ av dem som tidligere hadde vÊrt skeptiske til ham.
Seks dager etter ligajubelen var Cole medvirkende til FA-cuptriumfen mot sin gamle klubb Newcastle, og ytterligere fire dager senere det stĂžrste av alt: Champions League-seieren over Bayern MĂŒnchen pĂ„ Camp Nou i Barcelona, den som fullfĂžrte den historiske trippeltriumfen. Cole spilte kampens fĂžrste 81 minuttene, overlot deretter scenen til sin erstatter og senere matchvinner, Ole Gunnar SolskjĂŠr.
Da sÄ Blackburn Rovers kom pÄ banen og meldte sin interesse like fÞr nyttÄr, slo Cole til. Han forlot deretter United i visshet om at han hadde gjort sitt.
Karriere pÄ hell
Coles karriere fikk et langt mindre glamorÞst skjÊr over seg etter at han forlot Old Trafford. Riktignok vant han Ligacupen med Blackburn, men det ble ogsÄ det eneste hÄndfaste beviset pÄ suksess. Til sin store skuffelse mÄtte han ogsÄ innse at klubbskiftet ikke hadde hjulpet ham til en plass i den engelske VM-troppen.
Foran 2004/05-sesongen gikk ferden videre til Fulham, klubben han hadde vÊrt pÄ lÄn til da han tidlig i karrieren spilte for Arsenal. Han gjorde en god jobb for «the Cottagers» i den ene sesongen han tilbrakte der, men forstÄelig nok savnet han Manchester. Dermed dro han nordover igjen, men nÄ mÄtte han ta til takke med Ä skrive under for City.
Inntil han ble skadet i mars 2006, gjorde Cole en ok jobb for de lyseblÄ, men da transferdeadline nÊrmet seg i august, sÄ han sitt snitt til Ä unnslippe Eastlands-klubben. Da var det mye bedre Ä dra til Portsmouth.
Det ble imidlertid med et svÊrt kort opphold pÄ Fratton Park. I tur og orden stakk den gamle storscoreren snart innom Birmingham, Sunderland, Burnley og hjembyens Nottingham Forest, fÞr han hÞsten 2008 bestemte seg for Ä avslutte spillerkarrieren.
