Så leste jeg artikler i smug på nettet og fulgte med på fremgangen.
Så begynte jeg på mitt siste år med 3-tall foran, og førtiårskrisa nærma seg. Jeg ble mer og mer gira på dette fotballfenomenet jeg alltid hadde hatet så intenst. Jeg prøvde i det lengste å undertrykke disse dustete følelsene som begynte å dukke opp oftere og oftere, vurderte en stund psykolog, men tror ikke det hadde vært grunnlag nok for å få henvisning fra fastlege.
Så en dag så bestemte jeg meg for å komme ut.
Jeg begynte i det små, jeg tilsto for min samboer at jeg muligens hadde blitt en smule fotballinteressert.
Jeg tror aldri jeg har sett ho le så høyt og så lenge før.
Etter en time med intens latterkrampe, og det faktum at jeg ikke lo, så måtte ho jo innse at jeg ikke fleipa.
Så, sakte, men sikkert så måtte jeg innrømme dette for de over middels fotballinteresserte kompisene mine.
Samme resultat der, intens latter, og beskjed om (selvfølgelig) at det var jo feil lag etc etc… men jeg prøver nå å være glad i dem for det.
Så ble det full TV 2 sumo-pakke med Premier League-abonnement. Jeg har til og med skjønt offside-regelen.
Så jeg kommer nok ikke til å kommentere så mye her om hva eller hvem jeg synes er bra eller dårlig… må jo si at Martial overraska litt i går, han er jo faktisk god i lufta…
Nei da, så konklusjonen min er vel det at jeg nå har blitt Manchester United- supporter.
Jeg tar meg selv i å ha blitt en sånn «tulling» jeg aldri skulle bli, en sånn som f.eks kjefter og smeller til TVen når noe går dårlig, og jubler når ting går bra.. men det må jeg nok bare leve med.
Ha en Glory Glory dag alle sammen!
