Mine tanker: Nå må han velge

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurdering etter helgas 1-1-kamp mot Swansea.

Mine tanker om sesonginnspurten:

Ander Herrera kunne gitt United en heldig seier mot City hvis headingen hans like før pause hadde gått på mål.

Hadde ikke Gylffi Sigurdsson skrudd frisparket mot oss inn i hjørnet så hadde hadde vi nok også tatt tre poeng der.

Da ville det sett atskillig bedre ut.

Med seier borte mot City og hjemme mot Swansea ville vi nemlig hatt 69 poeng. Da ville vi ligget á poeng med Liverpool på 3. plass, og også hatt én kamp til gode på dem i kampen om topp-4. Vi ville også ligget tre poeng foran City på 5. plass.

Da måtte vi også fokusert på Premier League.

Nå, etter to uavgjorte, to poeng på to kamper, og med bortekamper mot Arsenal, Tottenham og Southampton foran oss, så mener jeg det må velges. Premier League eller Europa League? Hva er det vi vil mest?

Selv er jeg ikke i tvil.

Europa League kan gi oss trofé nummer to denne sesongen, og trofeer betyr mye. Jeg var ikke inne på Wembley da vi vant Ligacupen (tidligere kjent som Mikke Mus-cupen), men jeg stod utenfor, jeg var på puben rett etterpå og det var lett å føle på begeistringen blant supporterne (og spillerne). Europa League er bare tre kamper, tre kamper som er mer overkommelige enn ligainnspurten ser ut til å være. Tre kamper som også kan sende oss til Champions League. Det handler om 2 x 11. plassen i La Liga, og så en eventuell finale mot 2. plassen i Nederland eller 4. plassen i Frankrike.

Jeg skjønte at vi stilte med flesteparten av de beste mot City og Swansea, da var det fortsatt et slags håp om å klare alt, både topp-4 og Europa League, men nå har situasjonen endret seg.

Det betyr, med mindre vi dummer oss fullstendig ut i Spania torsdag, at jeg mener at Arsenal-kampen søndag må ofres.

Jose Mourinho må la de 11 som skal spille mot Celta Vigo på Old Trafford få en uke å forberede seg på til den kampen, til det som sannsynligvis blir en nøkkelkamp.

Det betyr at spillere som Bailly, Pogba, Valencia, Rashford, Mkhitaryan, Martial og Herrera må hviles mot Arsenal – så sant Mourinho mener at de skal starte hjemme mot Celta Vigo.

Det betyr at laget mot Arsenal vil bestå av våre nest beste, de som blir øremerket for  benken mot Celta på Old Trafford og en blanding juniorer, altså Axel Tuanzebe, kanskje Ashley Young, Jesse Lingard, Matty Willock, Scott McTominay, Wayne Rooney og gjerne noen unggutter til (Josh Harrop? Borthwick-Jackson?)

Det høres ille ut når jeg skriver det, fordi det er så langt unna United-DNA´et jeg har vokst opp med å tenke slik, å tenke at vi må ofre noe, men det er ingen tvil om at alle kampene, hvorav de fleste har vært tøffe, samt skadene, har satt sine spor.

Vi så det mot Swansea, og vi vet det fra før av: Man klarer ikke å være fantastiske i kamp etter kamp etter kamp. Vi snakker om mennesker. Det vil variere, uavhengig av kampprogram. Det vet vi, men da handler det om å legge til rette for at vi faktisk har størst mulig sjanse til å levere når det er viktigst.

Hva skjedde etter torsdagens kamp mot City? Jo, både United og City leverte under pari i helga. Kraft-anstrengelser, som et lokalderby er, tømmer deg både fysisk og psykisk. 

 Nå skal United gjennom mange nye slike kamper.

Mot Celta torsdag må det faktisk en ny kraft-anstrengelse til.

Trolig må det også det til i returkampen neste uke, men det vi nå ser er at troppen er så kjørt at vi ikke kan tro eller håpe på strålende eller gode kamper både mot Celta og så Arsenal og så Celta igjen og så Tottenham og så Southampton og så Palace, og så kanskje til slutt også i en Europa League-finale på Friends Arena i Stockholm.

Etter at februar ble til mars har vi vunnet seks kamper, spilt sju uavgjorte og tapt  én. Det sier sitt om utfordringen, og at det å satse på alt ikke har gått prikkfritt. I den tøffe perioden har vi altså hatt flere uavgjorte/tap enn vi har vunnet.

Å tro at det skal endre seg i et enda tøffere kamp-program nå i mai blir derfor, i mine øyne, naivt.

Derfor må det velges.

Gå gjerne for gull overalt til å begynne med, men når det virkelig teller, når man ser at man ikke kan fortsette som før, så må man ta et valg.

Med mindre vi feier Celta av banen med 4-0 i Spania – eller blir feid av banen med store sifre – så er tiden nå kommet til å ta et valg, og da blir det bare et rett valg: Det er å prioritere Europa League.

Det er min mening, selv om det vil gjøre vondt, veldig vondt å tape borte for Arsenal og/eller Tottenham, Southampton eller Palace av den grunn.

Gleden ved å eventuelt vinne hele Europa League – og kvalifisere seg til Champions League på den måten  – trumfer imidlertid den smerten.