– Jeg hadde pengene til å kjøpe United. Å hevde noe annet er ren løgn

I flere tiår har Michael Knighton måttet tåle å bli kalt både klovn og fantasifull etter at oppkjøpet av United for 30 år siden gikk i vasken. I et eksklusivt intervju med United-Supporteren slå han tilbake og sparer ikke på noe.

Publisert Sist oppdatert

– Det er kanskje den aller største løgnen, eller kanskje jeg heller skal si misforståelsen, begynner Michael Knighton.

Han snakker rolig og behersket.

Han veier sine ord med omhu. Det skal ikke være mulig å misforstå budskapet, et budskap han har holdt hemmelig i et kvart århundre.

Han trekker pusten, snakker langsomt men også veldig tydelig.

– Jeg hadde pengene til å kjøpe Manchester United. Og jeg hadde skriftlig bevis på det. Å hevde noe annet er ren løgn, sier han bestemt.

Nå har det gått 33 år siden Michael Knighton trikset seg frem foran Stretford End, scoret i det tomme målet og serverte slengkyss til United-fansen som tok i mot ham med åpne armer.

OPPKJØPET SOM ALDRI BLE REALISERT: Michael Knighton trikser foran Stratford End i 1989. Et opptrinn han selv beskriver som en guttedrøm, men som Sir Alex Ferguson mislikte ekstremt sterkt.

Det famøse opptrinnet skjedde like før Fergusons «nye» United innledet sesongen med en overbevisende 4-1-seier mot Arsenal 19. august 1989.

Knighton skulle bli Uniteds nye eier, klubbens redningsmann og en visjonær leder i en ny tid.

I stedet ble han latterliggjort og delvis ydmyket da oppkjøpet angivelig gikk i vasken.

Men hva skjedde egentlig i kulissene for 30 år siden? Hva gikk galt?, og ikke minst hvorfor?

– Historien viser at jeg hadde rett

Før han ble intervjuet av United-Supporteren i 2014, hadde Michael Knighton, ifølge seg selv, aldri tidligere gitt sin hele og fulle versjon av det som skjedde i kulissene da han skulle kjøpe Manchester United sensommeren 1989.

Da Knighton valgte å snakke ut for første gang siden 1989, skjedde det nettopp i dette eksklusive intervjuet med United-Supporteren.

Skal Knightons fremstilling legges til grunn, må betydelige deler av Uniteds moderne historien skrives om.

For en ting er sikkert.

Michael Knighton sparte ikke på noe.

Hva gikk galt? Ingenting. Absolutt ingenting.

 

Den oppleste og nedfelte United-historien sagt noe annet. Kilometere med avisspalter har sagt noe annet. Tidligere United-direktører har sagt noe annet. Offisielle United-bøker har sagt noe annet.

Men Michael Knighton står fast på sitt.

– Martin Edwards fikk en skriftlig garanti fra banken om at midlene var tilgjengelige. Det er også feil å si at to velstående investorer, Bob Thornton og Stanley Cohen, hadde trukket seg ut. Det var jeg som vraket dem. Hadde jeg kjøpt Manchester United hadde jeg gjort det på egenhånd, fastslår Knighton overfor United-Supporteren.

Et uunngåelig spørsmål tvinger seg frem. Et spørsmål som et hundretalls fotballjournalister har ventet i et kvartårhundre på å stille Michael Knighton siden det bebudede oppkjøpet aldri ble en realitet.

Hva var det egentlig som gikk galt?

– Svaret er ganske enkelt, svarer Knighton med stoisk ro.

– Ingenting. Absolutt ingenting.

Fridde til fansen, Ferguson raste

Det er 19. august 1989.

Manchester United har, på papiret, fått den verst tenkelige motstanderen i seriepremieren. På motsatt banehalvdel venter regjerende ligamester Arsenal.

Men Old Trafford syder av optimisme denne vakre sensommerdagen i Manchester.
Englands mest ettertraktede midtbanespiller Neil Webb har signert fra Nottingham Forest for halvannen millioner pund.

United skal omsider ta opp kampen mot de beste.

EN NY START: Alex Ferguson avbildet på kontoret sitt kort tid etter at han overtok som United-manager, høsten 1986.

På et lite og provisorisk kontor, like ved de gamle garderobene på Old Trafford, sitter Manchester Uniteds hardt pressede manager Alex Ferguson i munter passiar med sin Arsenal-kollega George Graham.

Det bankes på døren. Inn kommer materialforvalter Norman Davies.

– Den nye formannen har bedt om en drakt, forklarer han.

– Gi ham en, men minn ham på at laget allerede er tatt ut, humrer Ferguson i det Davies forlater kontoret.

Graham trekker på smilebåndet. De to fortsetter samtalen.

Like etter er Davies tilbake.

– Du vil ikke tro hva han holder på med der ute. Han løper rundt på gresset og trikser med en ball, stønner Davies.

En forferdet Ferguson slår sporenstreks på liten monitor han har på kontoret.

Og der er han.

Michael Knighton.

I full utfoldelse.

Med et kobbel av fotografer halsende like bak, har Knighton innledet tidenes sjarmoffensiv.

Han trikser, finter ut noen imaginære motspillere og avslutter trikseshowet med å plassere ballen behersket inn i nettmaskene foran Stretford End.

FIKK STYREPLASS: Michael Knighton ble en ny mann i Unted-styret høsten 1989. Der satt han sammen med blant andre Sir Bobby Charlton.

Knighton jubler. Fansen jubler. Og fotografene jubler.

Men Alex Ferguson jubler ikke.

Han ser med forferdelse på Knightons selvforherligende artisteri.

På direktørtribunen sitter Martin Edwards og rister betenkt på hodet. Manchester United-formannen har gått med på å selge klubben han arvet fra sin far for ti millioner pund.

Kjøper?

Ballgjøgleren som er i ferd med å gjøre på fem minutter det Edwards ikke hadde klart på knappe ti år. Nemlig å sjarmere fansen.

George Graham smiler.

– Er ikke livet herlig, humrer han og forlater Fergusons kontor.

– Har aldri angret et sekund

Graham har rett. Livet er herlig for United-fansen. I alle fall for en stakket stund. United knuser Arsenal 4-1 og avisene lovpriser nye United.

Dagen skulle ha tilhørt Neil Webb, nykommeren fra Forest som scorer et nydelig mål på volley og dominerer midtbanen.

Hvem har ikke drømt om å score foran Stratford End

Men i stedet er det det som skjer før kampen som for all ettertid blir husket.

Michael Knightons sjarmoffensiv overfor United-fansen, et frieri som senere ender med et spektakulært finansielt mageplask. I alle fall om vi skal tro historien slik vi kjenner den.

Frem til nå.

– Om jeg angrer?

Michael Knighton trenger ikke betenkningstid.

– Jeg har aldri angret et eneste sekund. I løpet av alle disse årene har det knapt vært en dag der jeg ikke har kunnet lese om episoden. Da jeg løp over Old Trafford-gresset og skjøt ballen i mål, hadde jeg aldri drømt om at nettopp denne episoden skulle definere mitt liv i rampelyset. Martin Edwards likte det ikke. Stakkars Bobby Charlton ble forferdet. De to krøket seg trolig sammen på direktørtribunen og lurte på hvilken klovn som var i ferd med å kjøpe klubben deres. Men jeg hadde gjort det samme i dag om anledningen hadde bydd seg, forsikrer Knighton.

– Hvem har ikke drømt om å score foran Stratford End, spør han retorisk og legger til:
– Den eneste forskjellen mellom meg og det store flertallet der ute, er at jeg gjorde det.

Men hvorfor?

– Om du tror forholdet mellom eierne og supporterne er anstrengt i dag, er det viktig å huske på at kløften var mellom supporterne og ledelsen på Old Trafford på 1980-tallet var minst like stor, om ikke større. United var en klubb som i 1989 hadde omsatt for drøye syv millioner pund. Det siste regnskapet viste en minus på 1,2 millioner pund. Klubben levde på gamle minner og fordums storhet. Fansen var misfornøyd, laget presterte ikke og noen måtte begeistre dem. Jeg ga i det minste fansen noe å snakke om. Jeg tror ikke noe lignende har skjedd på noen fotballstadion hverken før eller senere, mener Knighton.

– 30 millioner, ikke 20

Det spektakulære frieriet til fansen var første gangen United-supporterne stiftet bekjentskap med den eksentriske eiendomsinvestoren.

Men i kulissene hadde det skjedd mye før den sjeldent vakre augustdagen i Manchester.

FORFERDET: Verken Martin Edwards eller Alex Ferguson satte spesielt stor pris på Michael Knightons opptrinn i 1989.

Det var ingen hemmelighet at Martin Edwards hadde forsøkt å selge aksjemajoriteten i Manchester United som han hadde arvet etter sin far Louis.

Men jakten på den rette kjøperen hadde gått tregt.

Den kontroversielle mediemogulen og Daily Mirror-eieren Robert Maxwell var den første som forsøkte seg. Martin Edwards takket ja til et møte med Maxwell, men samtalene gikk umiddelbart i stå.

Men om ikke annet så bekreftet i det minste møtet mellom Edwards og Maxwell førstnevntes klare intensjon om å selge.

DRAMA I SEMIEN: Manchester United hadde en turbulent sesong i 1989/90, men vant FA-cupen og det ble Fergusons første trofé som United-manager. Her er det tidligere United-spiss Andy Ritchie som er i duell med Gary Pallister og Bryan Robson, mens Neil Webb bivåner duellen i bakgrunnen. United slo Oldham i semifinalen etter omkamp.

– Via felles bekjente fikk jeg bekreftet det som var viden kjent, nemlig at Martin Edwards så etter en oppkjøper. Jeg hadde i lengre tid sett på Manchester United som en klubb med et enorm uutnyttet potensial og bestemte meg for å handle. Jeg ba om et møte med Edwards, noe han takket ja til, sier Knighton til US.

Etter flere forhandlingsrunder kom Edwards og Knighton til enighet. Et fast håndtrykk ble utvekslet like over midnatt, en mild julikveld på et herregårdsslott i Skottland.

– Selve forhandlingene gikk veldig greit og de var forholdsvis ukompliserte. Avtalen var at jeg skulle kjøpe aksjene hans for ti millioner pund. Deretter skulle jeg investere nye ti millioner pund i å utbedre fasilitetene på Stretford End og ytterligere ti millioner pund i nye spillere. Pakken hadde en totalramme på 30 millioner pund, ikke 20 slik det har blitt hevdet frem til dags dato, forklarer Knighton til US.

– Ikke nødvendig å kjøpe

Ti millioner pund øremerket nye spillere var et enormt beløp i 1989.

Med fersk kapital like rundt hjørnet innledet også United en solid handletur høsten 1989. Gary Pallister ble hentet fra Middlesbrough for rekordsummen 2,3 millioner pund. Paul Ince kom fra West Ham, Neil Webb fra Nottingham Forest, Mike Phelan fra Norwich og Danny Wallace fra Southampton.

United-fansen var begeistret, en ny tid var i emning.

BÆREBJELKER: Paul Ince og Roy Keane ble lagkamerater i United sammen med Steve Bruce. Her er de to midtbanespillerne i duell i ligacupfinalen i 1992, en kamp United vant 1-0.

Men supporterne ble brått revet ut av sine rosenrøde dagdrømmer. Tre tap på rad mot Derby, Norwich og Everton ble fulgt opp med det forsmedelige 1-5-tapet mot Manchester City.

Den harde realiteten hadde innhentet fansen.

Og verre skulle det bli.

For ikke lenge etter det famøse dribleraidet på Old Trafford, begynte spekulasjonene om at Michael Knighton ikke hadde de nødvendige ressursene likevel.

Eiendomsinvestoren, som av mange United-supportere hadde blitt sett på som en frelser.

Frelseren som kunne fri dem fra Martin Edwards statiske klør som hadde ledet United ut i ingenmannsland, hadde angivelig mistet sine allierte.

Uansett hvilken oppfatning folk måtte ha av meg i dag skal de huske på en ting: Styret lyttet og godtok heldigvis planene mine.

I senere intervjuer har Edwards forklart hvordan sjefen for varehuset Debenhams, Bob Thornton, og eieren av Parker Pens og Betterware-kjeden, Stanley Cohen, trakk seg fra handelen.

POPULÆR BLANT FANSEN: Michael Knighton hilser på supporterne, men gleden ble av det kortvarige slaget. Knighton fikk riktignok en plass i United-styret, men ble aldri klubbens eier.

De to skulle i den opprinnelige planen være viktige bidragsytere for å stable på beina nok kapital til å kjøpe United.

– Det stemmer simpelthen ikke. Det var jeg som valgte dem bort, forsikrer Knighton.

Og fortsetter.

– Da jeg la frem mitt endelige bud til Martin Edwards fikk han bankgarantier som viste at jeg egenhendig hadde stablet midlene på beina. Å si at oppkjøpsavtalen ikke ble gjennomført fordi Thornton og Cohen trakk seg er rett og slett feil, hevder Knighton.

Det samme spørsmålet trenger seg ugjenkallelig frem på ny. Hva var det da som gikk galt?

– Som jeg allerede har nevnt, ingenting, kontrer Knighton.

Og forklarer:

– Min plan var å gjenskape den største fotballklubben i historien. Mange snakker om Real Madrid, andre om Barcelona. For meg var Manchester United den største klubben. Og det er den største i dag. Jeg forklarte United-styret at det fantes et enormt kommersielt potensial for klubben. Jeg tok med meg et fyldig dokument jeg hadde utarbeidet og viste styremedlemmene hvordan United burde opptre på det kommersielle markedet. Uansett hvilken oppfatning folk måtte ha av meg i dag skal de huske på en ting: Styret lyttet og godtok heldigvis planene mine, sier Knighton til United-Supporteren.

Min plan var å gjenskape den største fotballklubben i historien. Mange snakker om Real Madrid, andre om Barcelona. For meg var Manchester United den største klubben.

Ifølge Knighton, skjedde det to svært betydningsfulle ting den dagen styret ga sin tillit til investoren.

MIN AVGJØRELSE: Michael Knighton fastholder at det var hans, og kun hans, avgjørelse om å trekke seg fra oppkjøpet av United.

– For det første, en ny kommersiell strategi og et helt nytt tankesett ble iverksatt. Nye og suksessfulle Manchester United ble født. Men der og da skjønte jeg også at jeg ikke trengte å eie Manchester United for å få den innflytelsen jeg ønsket til å gjennomføre planene mine. Det var derfor jeg, og bare jeg, forkastet planene om oppkjøp. Det var ikke fordi det manglet penger til å finansiere oppkjøpet. Det vet Martin Edwards og det vet de som var sentrale i klubben på den tiden, fastholder Knighton.

Ble du utsatt for press fra det sittende styret om å trekke oppkjøpsplanene?

– Nei. Det var min avgjørelse. Kun min.

I en rekke avisartikler blir det hevdet at du fikk en plass i styret mot at du trakk oppkjøpet. Dette skal ha vært fordi Martin Edwards hadde ombestemt seg og ikke ønsket å selge til deg likevel, delvis på grunn av opptrinnet i forkant av Arsenal-kampen.

– Igjen, det stemmer ikke. Det vil si, jeg vet at de ikke var begeistret for det showet jeg iscenesatte, men det var overhodet ikke utslagsgivende. Jeg hadde et møte med Martin Edwards samt klubbadvokat og styremedlem Maurice Watkins på et hotell i London. På hotellrommet mitt ble vi enige om at jeg skulle tre inn i styret og avtalen var at jeg sikret meg 30.000 aksjer. Det var fordi man ønsket at jeg skulle jobbe videre med planene for en kommersiell ekspansjon. Michael Edelson, United-direktøren som overtok Sir Matt Busby sin plass i styret, og som var svært sentral i utnevnelsen av Alex Ferguson som United-manager i 1986, sa i et intervju med Daily Telegraph i 2004 at Manchester United i all hovedsak fulgte planen som jeg hadde lagt frem. Det er også verdt å huske at jeg satt styret til 1992, i de viktige årene for det moderne Manchester United, selv om det er noe de fleste ser ut til å ha glemt, sier Knighton.

– Finnes ikke bitter

Etter at Michael Knighton, ifølge ham selv, trakk seg fra muligheten til å eie det han selv kaller verdens største fotballklubb, er det nærliggende å tro at han er bitter over ikke å ha slått til da muligheten var der.

Han kunne solgt klubben med gigantisk fortjeneste og vært en søkkrik mann.

Det vet Michael Knighton, og han legger ikke skjul på det. Men det plager ham overhodet ikke.

Jeg ville aldri inn i Manchester United-styret for å tjene penger. Min intensjon var å utvikle klubben.

Knighton livnærer seg som kunstner og forfatter, fastholder nemlig at han foretok det rette valget da han trakk seg fra oppkjøpet høsten 1989.

– Jeg ville aldri inn i Manchester United-styret for å tjene penger. Min intensjon var å utvikle klubben. I mine år som direktør tok jeg ikke ut en eneste penny fra klubben. Jeg ba ikke engang om kilometergodtgjørelse. Alt jeg ønsket var til det beste for United. Jeg ville at klubben skulle bli en kommersiell suksess for igjen å ha suksess på banen. Og jeg ville at Old Trafford på sikt skulle bli et stadion så majestetisk at fansen følte de måtte ta av seg skoene når de kom dit. Med all respekt, Old Trafford var ikke et slikt sted på slutten av 1980-tallet, mener Knighton.

Men visjonene stoppet ikke der.

Innen 15 år var det min målsetting at United skulle bli en bedrift som hadde gått fra å omsette for drøye syv millioner pund i 1989, til å bli en global merkevare som årlig omsatte for 150 millioner pund, forklarer Knighton.

KOMMERSIELL SUKSESS: Michael Knighton mente United burde utnytte navnet Manchester United i langt større grad rent kommersielt og foreslo både egen tv-kanal og butikk.

Snaut ti år før MUTV hadde sin første sending, foreslo Knighton en egen Tv-kanal for klubben. Han rådet kollegene i United-styret til å tenke nytt overfor millioner av United-fans verden over.

– Frem til 1989 var salg av supportereffekter ensbetydende med drakter og et og annet skjerf. Jeg begynte å snakke om merkevaren Manchester United, en merkevare som kunne lisensieres til å følge et hvert produkt kjent til menneskeheten. Shampo, tannbørster, sparegriser. Hva som helst. Det emosjonelle forholdet mange fans hadde til Manchester United ble overhodet ikke utnyttet, forklarer Knighton til US.

Jeg ble beskyldt for å være altfor fantasifull, med fasiten i hånd kan vi si at det eneste jeg gjorde feil, var at jeg ikke var fantasifull nok

I dag er det neppe noen som ville reagert, men å omtale Manchester United som en merkevare og ikke en fotballklubb ble kjølig mottatt i 1989.

For å si det mildt.

Knighton ble møtt med hånlig latter fra ekspertene, som mente han levde i sin egen urealistiske verden, og påfølgende knusende overskrifter stod å lese i landets aviser:

«Klovn»

«Vill fantasi»

«En oppskrift på fiasko»

Bare elleve år etter trikseoppvisningen foran Stretford End var Manchester United verdsatt til en milliard pund, og klubbens verdi i dag anslås til å ligge på omlag det tredobbelte.

– Var det frustrerende å ikke bli trodd på dine vyer?

– Selvfølgelig, men jeg kan i det minste si at jeg hadde rett. Er jeg overrasket over at Manchester United har blitt en kommersiell gullgruve? Hvorfor skulle jeg være det? Det var min oppskrift som dannet grunnlaget for den kommersielle suksessen. Jeg visste hvilke enorme muligheter som fantes i markedet og jeg viste det til styret. Jeg ble beskyldt for å være altfor fantasifull, med fasiten i hånd kan vi si at det eneste jeg gjorde feil, var at jeg ikke var fantasifull nok. Utviklingen og pengestrømmen har gått enda raskere enn noen kunne forutse, utdyper Knighton.

I 1992 trakk den karismatiske direktøren seg fra Manchester United-styret for å overta et annet United, lang mindre glamorøse Carlisle United.

LANGT FRA OLD TRAFFORD: Carlisles Brunton Park ble Michael Knightons neste stoppested etter at United-eventyret tok slutt.

Kontrastene kunne knapt vært større.

I Manchester var Old Trafford dekket til fest da Blackburn kom på besøk 3. mai 1993. Sir Matt Busby satt på tribunen med tårer i øynene og fikk oppleve at United igjen var best i England, 26 år etter at det sist skjedde.

Knappe 20 mil lenger nord hadde Michael Knighton overtatt styringen av det dårligste fotballaget i det engelske ligasystemet.

– Kan du tenke deg en større utfordring? Å gå fra det beste til det dårligste laget i ligaen? Fra nummer èn til nummer 92? For meg var det en unik mulighet, en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg, sier Knighton til US.

Ti år som klubbeier, inkludert en periode som klubbens manager, ble en eneste lang berg-og dalbanetur både for Knighton og Carlisle. Klubben rykket opp til nivå tre i 1995 men året etter bar det ned igjen på nivå fire.

I 1997 ble det på ny opprykk, men i 1998 bar det ned igjen.

I 2002 solgte Knighton seg ut av klubben.

Han var ferdig med fotball.

I alle fall enn så lenge.

En frelser ble «født»

I årene som fulgte har Knighton med jevne mellomrom kunnet lese nye artikler om de begivenhetsrike dagene, sensommeren 1989. Har han gjentatte ganger blitt spurt om å gi sin versjon av historien når engelske sportsjournalister har vært på tråden.

Svaret har vært det samme hver eneste gang:

Nei!

Før intervjuet med United-Supporteren i 2014, hadde vi vært i dialog med Knighton om et mulig intervju i ca. 15 måneder.

Han valgte til slutt å takke ja.

Men engelsk media må smøre seg med tålmodighet.
– En gang vil jeg gi ut min egen biografi som forteller hele historien, og der skal jeg bevise en gang for alle at jeg snakker sant. Når boken kommer ut skal jeg sette meg ned og snakke med engelske journalister. Jeg kommer til å bli en travel mann. Jeg har 252 intervjuforespørsler som venter, røper han.

Mye, svært mye, vann har rent gjenom Manchester Ship Canal, siden Knighton var ballkunstner og sjarmerte et fullsatt Old Trafford for 25 år siden.

1989/90-sesongen begynte med jubel for Michael Knighton og nye Manchester United.

Og den ble avsluttet med jubel, på Wembley den 17.mai da United vant FA-cupen.

Den sesongen ble en frelser, i alle fall i United-fansens øyne, født.

Men han heter Alex Ferguson og ikke Michael Knighton.

Likevel,Knighton ser tilbake på sine drøye tre år som direktør i United med stolthet.

UNITEDS ANDRE STORSTUE: United sikret mange uforglemmelige øyeblikk på gamle Wembley. Det var her Sir Alex Ferguson, David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho alle vant sine første troféer med United. De tre sistnevnte på nye Wembley.

– Vi vant FA-cupen, vi vant Supercupen, Cupvinnercupen og var svært nær ved å vinne klubbens første ligatittel på 25 år. Det var starten på et nytt eventyr for Manchester United og jeg var med på å skrive et av de viktigste kapitlene i historien. Ingen er stoltere enn meg over det United har prestert på banen gjennom 90-årene og på denne siden av årtusenet, sier Knighton.

Og hva artisteriet på banen den solfylte augustdagen i 1989 angår er han tindrende klar:

– Jeg nøt hvert sekund av det og minnene vil leve med meg for alltid. Det var dagen da det hele startet, gjenskapelsen av Manchester United. Det var dagen da jeg utløste den kommersielle utviklingen av en klubb som frem til da aldri hadde tjent penger, men som siden aldri har sett seg tilbake. Det var dagen da nye Manchester United ble født.

Dette er en redigert og oppdatert versjon av intervjuet Michael Knighton ga til United-Supporteren i 2014. 

Powered by Labrador CMS