«Takk for alt, Manchester United»

Helt siden jeg fant «Historien om Manchester United»-boka på barneskolen, har hjertet mitt vært rødt. 

I 35 år har seier eller tap definert hvordan uka har vært. Siden 1993 har jeg knapt gått glipp av én ordinær kamp med de røde djevlene.

Jeg har vært med på oppturer og nedturer. 

Jeg husker som om det var i går Sir Alex løpe ut på Hillsborough, kroningen av kong Cantona med den avgjørende scoringa i FA-cupfinalen, maidagene i -99, John O’Sheas overtidsmål på Anfield, Rooneys brassespark osv. osv. 

Jeg har aldri sett United tape live på Old Trafford, og husker euforien på The Theatre of Dreams når United snudde 0-2 til 5-2 mot Spurs. Jeg har sett både Ji-sung Park og Marcus Rashford avgjøre mot Liverpool live på Old Trafford. 

Minnene er mange og sterke.

Etter Mourinhos bussparkeringer, Van Gaals gåfotball og 1-6 mot City trodde jeg at alt overlevde kjærligheten. Ingenting rokker ved den. 

Men så dukket Monsteret opp, et monster som sluker i seg all glede.

United har definert meg. Når andre har truffet på meg, vet de at United er et enkelt samtaleemne. Ungene vet at United-kampene er min hellige tid, min religion. Under kampene forstyrres ikke pappa. Slik har det vært de ni årene ungene har levd. Slik har det vært for de andre rundt meg i 35 år, men nå er det slutt.

Misforstå meg rett, jeg kommer alltid til å være rød. United er mitt lag. Jeg har et sterkt ønske om å fortsette letinga etter øyeblikkene, euforien over scoring eller seier. 

Men gleden er borte. Toppfotballen gjør meg trist. Det tok meg 22 minutter mot City, 8 minutter mot Fulham og 42 minutter mot FCK før jeg skrudde av skjermen. 

I går sa jeg opp abonnement både hos Viaplay og TV2 Sport Premium.

Jeg har sett toppfotballen utvikle seg til en industri hvor profitt er eneste drivkraft, jeg har sett nye eiere komme til Old Trafford som kun er ute etter overskudd, ikke fremtidsinvestering, jeg har sett fotballen bli verste eksponent på sportsvasking, galopperende spillerlønninger, TV-selskapers flåing av fans som vil se TV-fotball på ærlig vis. 

Det er en utvikling innenfor toppfotball som er fullstendig usmakelig. Likevel er det ikke dette som gjør at jeg tar farvel med toppfotball og United.

Enkelte hevder at fotballen har blitt mer rettferdig, enkelte mener at fotballen nå går så fort at dommerne trenger hjelp. Men på hvilken bekostning? Hvem er fotballen til for? 

Jeg har i hvert fall fått nok. 

Jeg har prøvd å gi det en sjanse. Sagt til meg selv at det er innkjøringsproblemer, det vil ta kortere tid, de vil slå ned på samme forseelser fra kamp til kamp. Gang på gang, fra kamp til kamp dømmes like forseelser ulikt. Til og med i samme kamp, velger de i VAR-bussen å ikke behandle like forseelser likt. 

Jeg orker ikke mer. Fotballen er gledesløs.

Før kikket man raskt bort på assistentdommeren hvis man mistenkte offside etter scoring. Var flagget nede og dommeren i tillegg pekte mot midtstreken, var det ekstase, lykke, begeistring, velvære, eufori. 

Nå er jubelen borte. Jeg klarer ikke glede meg over scoring lenger. 

Så mange ganger, dukker teksten VAR-check opp på skjermen etter scoring. Det har tatt fra meg interessen, det blir ikke det samme å juble fem minutter etter scoring. I fotball scores det sjeldnere enn i de fleste andre idretter, men det er med på å øke intensiteten i feiringene. 

Det er de øyeblikkene av pur glede som har gjort at jeg har holdt ut alle oppturer og nedturer. Men ikke nå lenger, ikke etter VAR.

Det føles uendelig trist å si farvel, det føles tomt. Jeg vil så gjerne. Jeg føler meg som en ekte supporter, selv om jeg takker for meg. Men gleden er borte.

Så takk for meg, Manchester United. Takk for alt dere har gitt meg. Jeg vil for alltid være United-supporter, men jeg kommer ikke til å se dere før VAR har forsvunnet.

Keep the red flag flying high,

Frode Hannestad