Sesongøyeblikk

United-City: 4-3 (sammenlagt i Carling Cup)

Sjeldent har hatet vært så tydelig i Manchesters gater. To kveldskamper som var tikkende bomber før, under og etter. Folk så på hverandre med morderiske blikk.

Det var småekkelt og herlig på en gang. Åpningsmatchen på Eastlands var merkverdig og intens. Det lå så mye hat i luften at vi ikke kunne forestille oss hvordan det skulle bli i returkampen.

I gatene var det slagsmål, kasting av gjenstander og generelt ufyselig. Men på en eller annen småpervers måte nøt vi situasjonen. Hat er og blir en viktig del av fotballen. Man kan elske en fotballklubb så mye man vil, men ulikt fra mye annet her livet, blir ikke i denne idretten helt det samme uten hat.

United var best på City of Manchester Stadium til tross for tap, og det ga oss troen på at vi kunne forlenge lillebrors trofeeforbannelse med minst en sesong til.

Men det var et øyeblikk på Old Trafford jeg fikk se livet mitt passere i revy. «We’re the famous Man. United and we’re going to Wembley», sang vi. Før vi rakk å uttale det siste ordet i sangen, valgte Carlos Tevez å score sitt tredje mål i semifinalekampene.

Jeg har nesten ikke vært borti maken til kalddusj. Et halvminutts idioti fra oss – supporterne – gjorde at vi nesten latterliggjorde oss selv med å tralle for tidlig.

Men så var det Wayne Rooney, da.

Jeg rangerer muligens derbyet i september noe høyere siden kampen var helt hinsides, men jubelscenene på Stretford End var voldsomme og fantastiske.

Finalen på Wembley var av mindre betydning. Det viktigste var selvsagt at banneren fortsatt henger på Old Trafford i all sin prakt.