– Det er når vi ligger nede at vi må stå sammen

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

På tide å stå sammen!

Av: Jon Bergmann

Det er få ting jeg bruker mer tid på, enn å følge klubben jeg har fulgt i mine 30 år på jorden.

Om det er overgangsrykter, spillerintervjuer, analysering av nåværende spillere og potensielle nysigneringer på YouTube, og selvsagt alle kampene våre. Jeg ser det meste av de andre klubbenes kamper også for å forstå hva vi møter, og jeg hadde klappet sammen sakene mine om jeg kunne være flue på veggen resten av livet på Carrington. 1990- og 2000- tallet har vært en fryd, og det er nå man innser hvor heldige vi har vært.

Det kunne likevel gått virkelig ille for mitt vedkommende!

Mine svært så fotballinteresserte onkler forsøkte i årevis å konverere meg til sitt lag, Liverpool. Heldigvis har jeg en far som har fulgt United siden 70- tallet, som ikke hadde noen som helst planer for å slippe sin sønn over til «The Dark Side» om jeg kan kalle det for det.

Jeg husker jeg spurte han om det var lov å like begge lagene, og han svarte meg litt spydig: «Da ville jeg heller latt være å bry meg om fotball…»

Ville jo ikke såre Pappa, så jeg tok det riktige valget, som medførte min første United-trøye med Solskjær 20 på ryggen, og United-merket plantet midt på solar pleksus. Lite ante jeg om hvor symbolsk denne mannen ville bli kort tid etterpå.

Mine største øyeblikk som supporter er vanskelig å plukke ut, men CL i Moskva 2008 er helt i toppen sammen med 99-finalen.

Ellers var jeg i himmelen da jeg i oktober 2007 var i Baku, Azerbaijan, hvor jeg ene og alene møtte hele det portugisiske landslaget som skulle spille EM-kvalik, og bodde på samme hotell som meg.

Jeg spurtet desperat mot spillerbussen, som var helt uten vakter, for å se etter mitt store idol, CR7, og gikk akkurat glipp av nysignerte Nani som var på vei opp trappen i bussen.

Plutselig fikk jeg øye på helten min, bakerst i rekken av stjerner.

Jeg løp litt uforsiktig gjennom gruppen av landslagsspillere, og klarte med et uhell å løpe ned Deco så han smalt i bakken mens han ropte «HEY!?»!

Jeg sa kort «sorry..», hjalp ham opp og løp videre mot Ronaldo, mens de andre Portugiserne skrattlo av Deco som var blitt løpt ned av en 19-åring som ikke enset han som en stjernespiller engang.

Plutselig sto jeg der, alene med han jeg allerede da mente var best i verden, Cristiano Ronaldo, og spurte om et bilde. Han sa med et smil; «of course!».

Jeg ga mobilen til en i trenerteamet, og han knipset bilde av meg og en ung Ronaldo med blåveis han hadde fått i en CL-kamp mot Roma.

Jeg ville si: «I am your biggest fan!», men i all spenningen og med høy puls falt ordene; «you’re my biggest fan!» Han lo og sa takk, før han ruslet rolig videre inn i bussen hvor alle ventet på han for å komme seg avgårde til trening før kampen påfølgende dag som forøvrig endte med en 2-0 seier til Portugal.

Etter at vår kjære Sir Alex gikk av mens han var på topp, har det vært litt mer smertefullt å følge klubben. Men noe tvil har det aldri vært! Det er kun ett lag i mitt liv, og det er de røde djevlene fra Manchester.

Den siste måneden har jeg latt meg fortvile over heksejakten på klubben, treneren og enkelte spillere. Samtlige tabloider slår til med store overskrifter hvor de henger ut Mourinho, bookmakerne tipper at han er første manager som får fyken, og til og med våre egne supportere skriver #mourinhoout.

Det virker som media er flinke til å påvirke andre, og også våre egne supportere til hva de skal mene om Mourinho, Pogba, Martial og klubben vår.

Nå ønsker jeg at vi ikke skal la oss rive med, men heller stå opp mot hetsen og støtte laget og treneren vår!

Har Mourinho grunn til å fortvile? Ja, mener jeg.

Pre-Season har vært en fiasko, ikke på grunn av svake resultater, men fordi Mourinho har måtte reise til USA med et lag som ikke skal representere United den kommende sesongen.

Det er rett og slett meningsløst å bruke masse tid på å spille kamper med akademispillere, når man kun har spillere som Sanchez, Bailly, Herrera, Fred og Mata til rådighet som vil være representert på førstelaget.

Valencia, Smalling, Dalot og Matic skulle jo vært med hadde det ikke vært for skader, og planen var jo aldri at Martial skulle reise bort under turen. Så den eneste grunnen til at turen gjennomføres er kommersielle årsaker, og da skulle det bare mangle at manageren blir kompensert med å kunne bruke noen av disse midlene på spillerkjøp!

Det er heller ikke Mourinhos feil at spillerkjøpene mangler, det er Woodward og det administrative teamet som skal gjennomføre.

Og jeg er sikker på at Mourinho gjerne ville vært ferdighandlet før VM om han kunne, slik at nye spillere kunne blitt med gruppen på tur og blitt kjent med sine nye trenere og lagkamerater.

Mens Liverpool fremdeles feirer seieren, hvor de stilte et lag som kun manglet Allison, Alexander-Arnold, Henderson, Lovren, Keita og Firmino fra å være det laget som skal vinne ligaen for dem i år, for i år er året som de pleier å si, har vi kun blitt klokere på at det er vanskelig å vinne uten spiss, at vi trenger mer bredde bakover, og at media elsker å terge både Uniteds manager, og supportere.

Jeg kan være den første som innrømmer at jeg har bannet og steiket gjennom flere kamper de siste årene, nesten sovnet under kamp, og vært hardt ute med krasse kommentarer i etterkant av et dårlig resultat.

Men sannheten er at Mourinho har gitt oss trofeer, kjøpt spillere vi elsker å ha på ryggen som Pogba, Bailly, Sanchez og Lukaku for å nevne noen, og vi har stort sett tatt skalpene på storlagene i ligaen.

Jeg savner angrepsfotballen til Ferguson, jeg savner frykten de andre lagene hadde for United, og jeg savner ligatittelen like mye som alle andre som støtter United.

Men det er når vi ligger nede, og alle andre ler, at vi må stå sammen og støtte spillerne, treneren og klubben.

Det er lett å la seg bekymre av et dominerende City-lag, eller et Liverpool som kjøper over evne og av god kvalitet, men vi må ikke glemme at vi stiller med verdens beste keeper, en forsvarslinje som slapp inn minst mål i fjor, en midtbanetrio bestående av Pogba, Matic og Fred, og et angrep med Lukaku, Sanchez og «Messi» Lingard som kanskje blir sekundær om Mourinho får viljen sin med et ytterligere angrepsvåpen.

Og i andre rekke har vi fantastiske spillere i alle posisjoner som Rashford, Martial (enn så lenge), Mata, Fellaini og Herrera for å nevne noen.

Vi gjorde vår beste plassering på 5 år med dette laget, ble nummer to i FA cupen og kom lengre i CL enn på mange år. La oss vente å se om klubben får tak i noe mer, og la oss se litt hvordan ting står til om noen måneder, og DA, om vi er på bærtur, kan vi ta opp diskusjonen igjen om hoder skal rulle.

Men la oss for klubbens skyld stå sammen å vise støtte, ikke la media og andre supportere bestemme hva vi skal mene om vår egne spillere, trener og spillestil.

Jeg tror det er når han blir terget, men får støtte av sine egne, at The Special One våkner til live.

GGMU!