Har samme mål, men ulike forutsetninger for å nå det

Da Pep Guardiola ledet sin første treningsøkt med Manchester City 5. juli 2016, kom han til en klubb som i fire år hadde forberedt seg på katalanerens ankomst og var således skreddersydd for ham i alle ledd.

José Mourinho ledet sin første økt med United-spillerne en drøy uke etter. Hans fremste oppgave var, i likhet med Guardiola, å vinne troféer.

Hans største utfordring var imidlertid en helt annen.

Mourinho måtte rette opp en ubalansert tropp etter forgjengernes lite vellykkede opptreden på overgangsmarkedet, og der Manchester United som klubb åpenbart hadde manglet en rød tråd etter Sir Alex Fergusons avgang i 2013.

– Dere vil merke tomrommet

Den skotske journalisten Michael Grant har skrevet kanskje den beste boken om Sir Alex Ferguson, skjønt perioden Grant tar for seg i boken «Fergie Rises» handler om tiden i Aberdeen før Uniteds legendariske manager ble adlet.

Da jeg intervjuet ham høsten 2014 kom han med noen kloke ord.

– Alex Ferguson er det beste som har hendt Aberdeen og han er det beste som har hendt Manchester United. Men etter at han forlot Aberdeen til fordel for United etterlot han seg et enormt tomrom. Det samme vil merkes i United. Han er ekstremt vanskelig, nesten umulig å erstatte, sa han.

Og fikk, kanskje ikke så overraskende, uendelig rett.  

Alex Ferguson ledet Aberdeen i drøye åtte år. Ingen annen sjef har sittet like lenge på Pittodrie som ham siden. Ian Porterfield, Alex Smith, Roy Aitken og Willie Miller forsøkte seg.

Ingen rakk Ferguson til anklene til tross for ett og annet cuptrofé. Av de 19 titlene som Aberdeen har vunnet, kom hele elleve under Fergusons åtte år i klubben. Fire av dem var før han fikk jobben i juni 1978, og to av titlene som kom etter var med stammen i Fergusons lag.

Det som hendte sommeren 2012 har ofte blitt trukket frem som en av Sir Alex Fergusons fremste egenskaper som manager. Han brukte det marginale nederlaget mot rivalen City til å inspirere troppen i jakten på ligagullet i 2012/13, akkurat slik han hadde gjort så mange ganger før.

Mye har vært skrevet og enda mer sagt om de to sesongene 2011/12 og 2012/13. Faktum er at de var nesten identiske, sett med Uniteds øyne. Fergusons menn tok nøyaktig like mange poeng i 2011/12 som de gjorde i gullsesongen 2012/13. Antall seire, uavgjorte og tap var identiske.

Det som skiller er at United faktisk hadde en bedre målsforskjell i 2011/12, men at 89 poeng ikke holdt til gull.

Det gjorde det imidlertid året etter.

Og da Ferguson samlet troppene til en siste jakt på ligagullet, ville ingen bebreidet Manchester City om klubbens ledere hadde hvilt på laurbærene etter det dramatiske seriegullet i 2012.

I ettertid er det imidlertid meget interessant å se hvordan City planla for fremtidig suksess umiddelbart etter klubbens første Premier League-tittel. 

Bare noen uker etter at Sergio Aguero hadde avgjort gullkampen i 2012, tok Manchester City nemlig de første stegene i en langsiktig strategi for å sikre seg treneren som stod aller øverst på ønskelisten.

Til sammenligning ante ikke United en gang på det tidspunktet at de sommeren etter måtte erstatte Sir Alex Ferguson.

Barcelona-modellen

De tidligere Barcelona-lederne Ferran Soriano og Txiki Begiristain, kjent for sitt gode forhold til Pep Guardiola, ble hentet til City og en langsiktig strategi for å få suksesstreneren til Etihad kunne begynne.

Legg også til Rodolfo Borell, som kom i 2014 og som hadde vært med å utvikle noen av de største Barcelona-spillerne, og du skjønner tydelig hvordan City la tilrette for Guardiolas ankomst.

Sir Alex Ferguson ble mektig provosert da han ble kritisert for å ha overlatt en aldrende spillertropp til arvtakeren David Moyes.

Men selv om snittalderen var akseptabel, midt i 20-årene, er det ingen tvil om at alderen tynget nøkkelspillerne. Rio Ferdinand, Nemanja Vidic, Patrice Evra, Ryan Giggs, Paul Scholes, og kanskje sågar Michael Carrick, enten sang eller hadde begynt å synge på siste verset.

Og det var definitivt ikke i noen vakker harmoni.

Store endringer måtte til i United-troppen. Det meste gikk galt under etterfølgeren David Moyes selv om han i realiteten aldri fikk muligheten til å gjøre de endringene som var påkrevd.

Det fikk til gjengjeld Louis van Gaal.

I tur og orden fikk han hente inn dyre forsterkninger. Men det kostet, og feilkjøpene ble mange.

Ángel di María kom og forsvant. Det samme gjorde Memphis Depay, Bastian Schweinsteiger, Morgan Schneiderlin og leiesoldaten Radamel Falcao.

Daley Blind og Matteo Darmian sliter med å vinne Mourinhos tillit, mens Luke Shaw trolig har fått en siste sjanse.

Ander Herrera, Marcos Rojo og Anthony Martial kan sies å ha vært vellykkede Van Gaal-kjøp, men med et nettoutlegg på over 270 millioner pund er ikke det mye å slå i bordet med for nederlenderen.

United stolte blindt på at Van Gaal var rett mann til å ta United gjennom den vanskelige overgangsperioden som måtte komme. Nederlenderen fortjener ros for FA-cuptriumfen i 2016 og for Marcus Rashfords åpenbaring, men urovekkende mange av Van Gaals spillerkjøp havnet på benken eller tribunen mot slutten av 2016, rett og slett fordi de ikke var gode nok.

Det skal godt gjøres å komme til en annen konklusjon enn at Van Gaal var en kostbar bom i managerstolen.

Det trøblete mønsteret fra Aberdeen, klubben som Alex Ferguson forlot i 1986, minnet påfallende mye om utviklingen i United.

Det tomrommet som journalist Michael Grant snakket om. Famlingen, prøvingen og feilingen. Resultatet av en manglende langsiktig plan.

Stikk i strid med naboen på den andre siden av byen.  

United er på rett vei

Det er godt mulig at en annen manager enn José Mourinho kunne fått like mye ut av et nettoforbruk på over 260 millioner pund, men i motsetning til forgjengeren har dagens United-manager brukt pengene på spillere som i all hovedsak nyter hans tillit, selv om tålmodigheten med Henrikh Mkhitaryan virker noe tynnslitt.

Manchester City hadde alt lagt til rette for Guardiola med spillere som Kevin De Bruyne, Fernandinho, Nicolas Otamendi, Raheem Sterling, David Silva, Sergio Aguero og Fabian Delph.

United manglet derimot en rød tråd med tanke på hvilke spillertyper klubben ønsket å bygge laget rundt.

Det var ikke rart at Mourinho umiddelbart så behovet for å bygge laget rundt helt nye spillere. Slike personligheter og kvalitetsspillere koster, og det tar tid å utvikle den nødvendige samhandlingen, men spørsmålet vi alle bør stille oss er om United er på rett vei.

Svaret gir seg selv.

Ligacuptapet mot Bristol City var en trøkk, men etter 22 serierunder har United sin beste Premier League-sesong siden 2012/13, og for første gang siden David Moyes satt i sjefsstolen er klubben videre til sluttspillet i Champions League.

Å bytte manager nå, og starte helt på nytt, med en ny strategi på overgangsmarkedet, og innføre en ny spillestil som i sin tur krever andre typer spillere, vil være det verste United kan gjøre akkurat nå.

Det finnes flere alternativer for United i tiden som kommer, men ingen av dem er bedre enn å støtte Mourinho 100 prosent i oppbyggingen av et nytt United.

Ti milliarder inn, ti milliarder ut

Sant skal sies, det er ikke alle spillerkjøpene City har gjort som kan betegnes som suksessfulle heller.

Men forskjellen er at de lyseblå rivalene har råd til langt flere bommerter på markedet enn United har.

Siden han fullførte overtakelsen av Manchester City har sjeik Mansour brukt rundt ti milliarder kroner på klubben øst i Manchester.

Men Citys markedsverdi og sponsorinntekter har også skutt i været. Lønnskostnadene er nå på akseptable 56 prosent av omsetningen, en enorm forbedring fra de 124 prosentene klubben hadde i tiden etter overtakelsen.

Klubbens styrtrike eier har investert over to milliarder på å bygge et av verdens mest spektakulære treningsanlegg like ved Etihad, og når disse pengene kommer som frisk kapital utenfra, frigjøres betydelige midler i driftsregnskapet til spillerkjøp.

Det er faktisk veldig enkel logikk.

På andre siden av byen har prislappen på Glazer-familiens eierskap i United i realiteten kostet over ti milliarder kroner om man inkluderer utestående gjeld.

Uniteds eiere har ikke spyttet inn ett eneste pund med frisk kapital, men har endelig latt United få bruke deler av de enorme inntektene som klubben selv har generert.

Det er ikke noe vi bør applaudere. Det skulle faktisk bare mangle. 

Det er også verdt å merke seg at der United søker regionale sponsorer fra alle verdens hjørner, har City egne farmerklubber, enten det er i USA eller Australia, i håp om at de beste spillerne skal ende opp på Etihad. Om strategien virker gjenstår å se, men City er forberedt på å vente og tenke langsiktig.

I mellomtiden kan vi bare fundere på hvordan dagens United hadde sett ut om spillerlogistikken hadde vært like godt planlagt som sponsoraktivitetene. 

Strategien som har virket

Manchester United har vist at klubben kan hente store stjerner. Men det er en grense for hvor mange på en gang.

Klubben har sikret seg en kreditt hos JP Morgan på 125 millioner pund som først og fremst er tiltenkt spillerkjøp dersom noen av de enorme inntektene skulle falle bort.

Så langt har United aldri benyttet seg av denne kreditten, og det er tvilsomt om klubben kommer til å gjøre det heller. Pengene United bruker på spillerkjøp genereres som nevnt av klubben selv, og dersom Old Trafford skal bygges ut, vil det trolig skje etter det samme prinsippet.

De første årene under Glazer var Uniteds gjeld kveldende stor, og både eierne og fansen kan enes og prise seg lykkelig over én ting; at det var Sir Alex Ferguson, det regelrette geniet, som satt i Uniteds managerstol.

Der Manchester United en gang hadde hatt muligheten til å fikse taket når solen skinte, ventet man nå til det begynte å regne. Og uten en rød tråd på overgangsmarkedet og en langsiktig strategi har det kostet dyrt.

Mange har kritisert Manchester City for å kopiere Barcelonas strategi og filosofi.

Det er fullstendig meningsløst.

Å kopiere de beste idéene, de man vet virker, er ikke ulovlig. Det er faktisk meget smart. 

Pep Guardiola, og City som klubb, fortjener egentlig all den skryt de kan få.

Laget dominerer Premier League på en måte som vi knapt har sett tidligere. Men Guardiola kom til en klubb som allerede hadde spillere David Silva, Kevin De Bruyne, Raheem Stirling, Nicolas Otamendi i rekkene. Grunnmuren var på plass.

Guardiola har utvilsomt gjort dem bedre, men hele City var organisert slik at klubben var skreddersydd for at han skulle lykkes.

Det kan man ikke si om den klubben José Mourinho overtok sommeren 2016. Det var en klubb som i mange år hadde underinvestert i nye spillere og som i all hovedsak bommet da de omsider åpnet lommeboken på vidt gap under Van Gaal.

Jo, han har fått bruke penger. Mye penger.

Men det er verdt å merke seg at organisasjonen Soccerex i en fersk rapport slår fast at United bare er på syvende plass over de 100 mest slagkraftige klubbene rent økonomisk.

Øverst på listen?

Du gjetter det sikkert.

Manchester City! 

Kombinasjonen av Pep og penger er mektig, men det er også kombinasjonen av Mourinho og midler.

At portugiseren burde få mer ut av dagens United-tropp kan diskuteres, og jeg forstår langt på vei de som mener han burde det. Og selv om noen mener det burde gått fortere, går United utvilsomt i riktig retning.

City forberedte seg i fire år på at Guardiola skulle komme. Mourinho fikk United-jobben fire dager etter at Van Gaal fikk sparken. 

Én misforstått myte kan vi derfor begrave først som sist; at José Mourinho har hatt minst like gode forutsetninger for å skape suksess i United som Guardiola har hatt det i City. Det er ikke bare unøyaktig.

Det er regelrett historieforfalskning.

Når det er sagt; Jose Mourinho er utvilsomt rett mann for United. Om klubbens ledere er enig, bør de gi ham uforbeholden støtte i de neste overgangsvinduene.

Om de ikke mener han er rett mann, bør de komme opp med et pokker så godt alternativ.

Jeg klarer ikke å tenke på noen!