– Fotball handler om mer enn resultater og manageren

Av: Andy Mitten

English version can be found after the norwegian version.

I løpet av ti minutter plinget det to ganger i telefonen min onsdag kveld.

Begge meldingene inneholdt dårlig nytt.

To menn var døde. To hjerteinfarkt for to personer som på hver sin måte hadde en relasjon til Manchester United.

En fotballklubb handler nemlig om så uendelig mye mer enn bare resultater, spillerne og manageren – selv om det for noen kanskje ikke føles slik, spesielt ikke etter en kveld hvor United for fjerde gang på rad gikk av banen uten seier.

Akkurat det er ikke bra, ingen innbiller seg heller at det er bra og det er problemer over hele linja.

Men la oss for et lite øyeblikk ta et lite skritt bort fra alle de millionene av negative overskrifter. La oss se på noe litt annerledes.

James Lawton var en kjent sportsjournalist som blant annet skrev biografiene til Sir Bobby Charlton og Nobby Stiles. Begge vurderte ham som en venn, og stolte på at han var rett mann til å fortelle livshistorien deres.

Lawton hjalp meg mye da jeg var en ung journalist, blant annet ved å gi gode råd. Han styrte meg i riktig retning da jeg jobbet med Paddy Crerands biografi, og hadde en herlig stil skriftlig – som han også fikk frem under press.

I 2006 – da han ble kårets til årets sportsjournalist – dekket vi begge Barcelonas kamp mot Chelsea for Independent. Han var den såkalte «chief sports writer», avisas hovedmann.

Jeg følte meg priveligert som fikk sitte ved siden av ham høyt oppe i presseboksen på Camp Nou, og vi dekket ulike sider ved kampen. Jeg hadde ansvaret for en sidesak, fokus på én enkeltspiller og planen min var å skrive om Lionel Messi. Spesielt siden jeg hadde intervjuet ham uka før og hadde en del egen innsikt om ham.

Jeg startet å skrive saken min før kampen. Jeg følte meg selvsikker og ovenpå. Ved min side satt Lawton – røykende og observerende.

Så ble Messi skadet etter 25 minutter, og sportssjefen sendte meg kjapt en beskjed om å droppe Messi og heller finne en annen spiller.

– Nei, nei, nei, tenkte jeg.

Lawton satt fortsatt med en røyk før han nonsjalant åpnet PCen sin etter 70 minutter og begynte å skrive sine magiske ord.

Han døde 75 år gammel, men visste så mye om United. Han jobbet også med Joe Jordans biografi, men hadde ikke bare kunnskaper om fotball. Han var også en verdsatt bokseskribent.

Hvil i fred, James.

Mike Burgess var fra en annen verden, men det var gjennom å se Manchester United at jeg traff både James og Mike.

Alle supporterskarer har noen store personligheter, og få var større enn Blackpool-red «Burgo».

Jeg møtte ham for første gang på flyet på vei for å se Uniteds treningskamp i Lisboa i 1992, en kamp for å feire Eusebios 50-årsdag.

Det var Eric Cantonas første kamp i United-trøya, og Bobby Charlton var også til stede på flyet. Sistnevnte tuslet nedover rekkene og håndhilste på alle.

Samtidig satt Burgo og sang: «S**k my c**k, its Blackpool rock».

Det skal imidlertid sies at sangen ikke var myntet på Charlton.

Burgo var da allerede kjent.

I 1985-86-sesongen vant United de første ti kampene, og den første ligatittelen siden 1967 så ut til å være på vei. 15.000 fans reiste derfor til Nottingham Forest, Manchester City eller Sheffield Wednesday.

Borte mot Forest slet en del supportere med å få brukbar sikt på grunn av et flomlys som var montert rett bak målet.

Det var ikke noe problem for Burgess, som, med sin ikke akkurat lille kropp, like godt klatret opp på flomlyset for å se bedre. Han ble møtt av stor jubel fra de andre United-supporterne.

Burgo dro overalt med United, uansett om det var en treningskamp eller en tellendekamp. I 2008 var han én av 14 United-fans som så en treningskamp om sommeren mot Portsmouth….i Nigeria.

United hadde aldri før – eller siden – vært der.

De 14 supporterne bodde på spillerhotellet, og oppholdt seg i en kaotisk lobby da nigerianske United-fans gjorde det de kunne for å treffe United-spillerne. Husk at United tross alt var verdens beste lag for et tiår siden.

Burgess tenkte at han burde integrere seg med de lokale supporterne, og kjøpte seg derfor et løst og ledig brun og oransje antrekk, komplett med hodeplagg – som en nigeriansk prins.

De lokale United-supporterne elsket det.

Burgess elsket det engelske landslaget også, lenge før akkurat det ble mindre populært blant United-fansen.

Han dro til Mexico i 86, og hadde tenkt seg til Spania i 82. Han tatoverte faktisk også en britisk bulldog med «Spania 82» på kroppen sin. Alt var klart for reisen da han dro til Blackpool sentrum for å møte reisekompisen sin.

Problemet var bare at kompisen aldri viste seg, og, selv om han har angret på det i årevis, så ble han så satt ut at han heller ikke reiste.

Vi snakker her om en mann som dro til bortekampen mot Pecsi Munkas, Uniteds første kamp i Europa etter at engelske klubber hadde vært utestengt i fem år, utkledd som julenissen.

Vi snakker her om en mann som var sentral i Bill Bufords kontroversielle bok «Among the Thugs», selv om han ikke var en thug.

Forfatteren var en del sammen med United-fans i tiden rundt cupvinnercup-semifinalereturen i 1984, og traff Burgo på et tog mellom Manchester og London.

– Jeg møtte en person som var helt spektakulær å se på. Han hadde et fett, flatt bulldog-ansikt og var ekstremt stor. T-skjorten hans rakk ikke over magen, og fargen på skjorten var erstattet av noe som var mer mørkt og klissent.

– Magen var et slags kar som lå i folder. Senere fant jeg ut at den var fylt opp med litervis av øl, delvis spiste biter av fritert potet og fuktige, ufordøyde karbohydrat-balle. De tatoverte armene var posete og deigete. På den høyre bicepsen var United-logoen. På underarmen var Union Jack, skrev forfatter Buford om ham.

– Navnet hans var Mick, og så fort vi ankom Manchester så dro han meg med over gata til nærmeste pub for tre kjappe øl, som ble konsumert i et voldsomt tempo.

– Jeg ble med Mick til kampen, hvor han så tok meg med inn på et fullsatt Stretford End. I pausen stakk han av gårde for å få litt forfriskninger, noe som innebar to kjøttpaier, en cheeseburger og en plastikkopp med et eller annet i. Mick insisterte på at det var øl, men temperaturen og konsistensen minnet mer om grønnsaksuppe. Jeg klarte ikke å røre min, så Mick drakk derfor min i tillegg.

– Etter kampen tok han tak i meg, fikk meg forbi køene og videre til Warwick Road North – der han plukket opp to porsjoner med fish and chips – mens fettet rant gjennom avispapiret det var pakket inn i.

– T-skjorten hans så nå mer ut som kunst enn en t-skjorte, men ferden gikk videre over gata, inn på puben, hvor han kjapt fikk i seg tre nye øl – før han bestilte to øl til og omsider satte seg ned med meg på et bord. Det må imidlertid påpekes at det var jeg som ba om at vi satt oss ned. Jeg følte meg oppblåst.

– Mick passet imidlertid ikke inn i teorien min. Han var ikke arbeidsløs eller mindre intelligent. I stedet virket han å være en svært fornøyd elektriker fra Blackpool, og fotball var rett og slett en bra kveld på byen. Han var åpen, generøs og tillitsfull. Det var faktisk det sentrale. Han stolte på meg.

Så skal det sies at Mick Burgess roet seg ned etter hvert som han ble eldre.

Han var fortsatt generøs, vanvittig morsom og en ekstremt lojal United-fan som så at laget sitt ble både engelske mestere, europamestere og verdensmestre. Han fikk også oppleve det flere ganger. Han var intelligent og fantastisk selskap, og med en nydelig porsjon selvironi.

Han ble 55 år gammel.

Hvil i fred, Mick.

English version:

By: Andy Mitten

Two beeps on a phone within ten minutes last Wednesday night, both bringing bad news of men dying. Two heart attacks, two very different men linked to Manchester United in diverse ways.

There’s far more to a football club than results, its players and managers – though that seems hard to fathom at the moment, especially on a day like today when United have just failed to win for a fourth consecutive game after drawing with Valencia. It’s not good, nobody is pretending that it is and there are problems all over the place.

But lets escape a million negative headlines and look at something a little different.

James Lawton was a celebrated sports writer who worked with Manchester United legends Sir Bobby Charlton and Nobby Stiles on their autobiographies. They both classed him as a friend and trusted him with their life stories.  

Lawton was very helpful to me as a young journalist, dispensing advice.

He steered me in the right direction when I was working on Paddy Crerand’s autobiography and he had a beautiful style of writing, which he could deliver under pressure.

In 2006 – the year Lawton was named Sports Columnist of the Year – we both covered a Barcelona against Chelsea game for the Independent. Lawton was the paper’s chief sports writer, the main man.

I felt privileged to sit next to him high up in the Camp Nou press box and we had to cover different aspects of the game.

Mine was a side piece, a focus on a player, and I had Lionel Messi in mind, in part because I’d interviewed Messi a week before and had some good inside colour on him. I started writing my piece before the game and was feeling confident and on top of the job.

Lawton sat smoking, observing.

Messi went off injured after 25 minutes. The editor messaged to say “Drop Messi, do another player”.

Oh, no.

Lawton carried on smoking and nonchalantly opened his laptop after 70 minutes before pouring magical words into it.

At 75, he knew so much about United and he also worked with Joe Jordan on his autobiography. He had a wealth of knowledge about football in particular and about sport in general, being also an acclaimed boxing writer.

Rest in peace, James.

Mick Burgess was from another world, yet it was through watching Manchester United that I met both.

Every football fan base at any club has real characters within it and none were more larger than life than the Blackpool Red ‘Burgo’.

I first came across him on a plane to see United play a friendly for Eusebio’s 50^th birthday in Lisbon in 1992. It was Eric Cantona’s first appearance on a United shirt and Bobby Charlton moved among the United fans on the plane, shaking hands and being very approachable.

Burgess, meanwhile, was singing ‘S**k my c**k it’s Blackpool rock’.

Not to Charlton, it must be said.

Burgo’s legend went much further back.

In 1985-86, United won the first ten games of the season. A first title since 1967 looked on the cards and 15,000 away fans would travel to Nottingham Forest, Manchester City or Sheffield Wednesday.

At Forest, fans struggled for a decent vantage point on the shallow terrace obstructed by a floodlight behind the goal.

Not Burgess, who heaved his hefty frame up the floodlight for a better vantage point – to cheers from the travelling Reds.

Burgo went everywhere with United. Everywhere. To every country in Scandinavia to see the Reds in friendlies or competitively.

In 2008, he was one of only 14 United fans who went on a pre-season friendly to play against Portsmouth…in Nigeria.

United have never played in Nigeria either before or since.

The fans stayed in the team hotel and sat in a chaotic lobby as Nigerian fans did all they could to meet United’s players. United were the best team in the world a decade ago.

Burgess thought he’d ingratiate himself with the locals by purchasing what could be described as ‘ traditional costume’. He appeared wearing flowing brown and orange robes, complete with headdress, like a Nigerian prince.

The locals loved it.  

Burgess followed England too, long before it fell out of fashion among United fans.

He went to Mexico ’86 and he’d intended to go to Espana ’82. He even had a British Bulldog tattoo with Spain ’82 on it. He was all prepared to travel and went to meet his travel companion in the centre of Blackpool for the journey to the south coast and a boat to Spain. Except his mate didn’t show.

Mick, in a decision which he’d be chided about for years, was flustered and didn’t make the trip.

This is a man who went to Pecsi Munkas, United’s first game back in Europe after English clubs were banned for five years, dressed as Father Christmas.

A man who was a central character in Bill Buford’s controversial book Among The Thugs, despite not being a thug. The award winning American writer spent time with United fans in Turin around the 1984 Cup Winners’ Cup semi-final second leg.

Buford met him on a train between Manchester and London. Burgo certainly made a big impression.

“I came across someone who was truly spectacular to look at,” he wrote.

“He had a fat, flat bulldog face and was extremely large. His t-shirt had inched its way up his belly and was discoloured by something sticky and dark. The belly itself was a tub of sorts, swirling, I would discover, with litres and litres of lager, partly chewed chunks of fried potato and moist, undigested balls of over-processed carbohydrate. His arms, puffy, doughy things – were stained with tattoos. On his right bicep was an image of the Red Devils, the logo of the Manchester United team; on his forearm, a Union Jack.

“His name was Mick and, on arriving in Manchester, he rushed me across the street to a nearby pub for three pints of beer, drunk with considerable speed. I accompanied Mick to the match where he led me to the Stretford End, packed, enclosed, so that the chants were showing an impressive command of history and linguistic dexterity ‘Where were you in World War Two?’

“At half-time, Mick rushed off again for refreshment, which this time included two meat pies, a cheeseburger and a plastic cup of something which Mick insisted was lager but whose temperature and consistency reminded me of vegetable soup. I couldn’t touch it and Mick – waste not, want not – drank mine as well.

At the end of the match, Mick grabbed me by the sleeve, tugged me through the crowd, ushered me down Warwick Road North – a quick stop for two orders of fish and chips, grease pouring through the newspapers. Mick’s t-shirt was now a work of art – and then across the street into the pub , where, after three quick rounds, Mick bought a further two pints before sitting down with me at a table. I was the one who asked that we sit. I was starting to bloat.

“Mick was not going to fit in with my thesis: he was not unemployed or, it seemed, in any way disenfranchised. Instead he appeared to be a perfectly happy, skilled electrician from Blackpool…(football) was just a good time out. He was open and generous and trusting. That was the thing: he trusted me.”     

Mick Burgess mellowed with age.

He remained generous, hilariously funny and a deeply loyal United fan who saw his team become English, European and world champions in person. More than once. He was intelligent and fantastic company, a man who could laugh at himself as much as anyone. He was 55.

Rest in peace, Mick.