Mine tanker etter Everton

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker før og/eller etter mange av Uniteds kamper.

Her er hans vurderinger etter Everton-kampen.

Tanker etter Everton:

En ok kamp mot Wigan.
En svak kamp mot Dortmund.
En dårlig omgang mot Galatasaray.
En bra omgang mot Galatasaray.
En ok 1. omgang mot Everton.
En ikke altfor imponerende 2. omgang mot Everton.

Med unntak av 2. omgangen mot Galatasaray har vi også skapt ganske få målsjanser, og de gangene motstanderen faktisk har nærmet seg vår 16-meter så har de for lett skapt sjanser.

Det er min foreløpige oppsummering av kampene.

Likevel: Optimismen min for kommende sesong lever godt.

Slik jeg ser det så kan man faktisk ikke være annet enn optimist, da.

Samtidig er det greit å ha alle føttene sine godt plassert på jorda, for hvis du ser på de første linjene i disse tankene – og hva som er blitt prestert – så må den foreløpige dommen være at selv om vi ser ut til å ha gjort et meget bra overgangsvindu (jeg tar Pogba for gitt) så gjenstår det fortsatt en del.

Ingenting av det vi har sett PÅ BANEN til nå gjør oss til noen gullfavoritt, og i en sesong hvor Leicester (jeg tror de er topp-7 igjen), Arsenal, Tottenham, Man. City, Chelsea og Liverpool alle har håp om å bli enda bedre så er det ingen garanti for noe. Det har jeg sagt før.

Det er noen som bare tror det er å reise til Stoke eller Sunderland eller West Bromwich å hente hjem tre poeng og tre, fire eller fem mål på veien, men det er ikke slik det fungerer. De aller, aller fleste kan på en god dag slå eller tape for alle andre i Premier League. Det gjelder også United, selv om jeg håper at Mourinhos lokomotiv får den farta som trengs for å unngå altfor mange feilskjær.

Spillerne så langt:

Etter Galatasaray synes jeg ting var uklart. De såkalt beste var dårligst, mens de nest beste var best.

Mot Everton var alt mer «normalt» igjen, slik jeg ser det.

Dermed er det, i mine øyne, lite tvil om hvordan laget blir mot Leicester. Jeg tror det blir nøyaktig de samme 11 som starter mot Leicester som startet mot Everton.

To posisjoner kan riktignok diskuteres.

Henrikh Mkhitaryan eller Jesse Lingard – jeg tror Lingard.

Med unntak av Wigan-kampen har armeneren slitt, og sannheten, slik jeg ser den, er at han har brukt sommerkampene til å spille seg ut av førsteelleveren. Det er ingen tvil om talentet, men foreløpig har han ikke klart å finne ut av lagkameratene sine eller motstanderne. I skrivende stund kan det virke som om han må få litt tid på seg, og det har vi faktisk tid til. Lingard har mindre talent, men han har en motor og bevegelighet som Mourinho setter pris på. Dermed tror jeg at Lingard starter Community Shield på Wembley – samme arena han altså ble matchvinner som innbytter i FA-cupfinalen.

Defensiv midtbane:

Michael Carrick eller Morgan Schneiderlin – jeg tror Carrick

Franskmannen var svak mot Galatasaray, men bedre mot Everton. Likevel kommer man ikke unna at United var klart bedre med Carrick på banen BÅDE mot Galatasaray og Everton, og akkurat det er viktig i denne rollen– hvem må spille for at det skal fungere best mulig over hele banen. I de siste to kampene har Carrick betydd mer enn franskmannen og derfor starter han også på Wembley. Tror jeg.

De ni andre er det ingen vits i å diskutere, slik jeg ser det. Når Mourinho har sendt ut De Gea, Valencia, Bailly, Blind, Shaw, Herrera, Rooney, Martian og Zlatan fra start både mot tyrkerne og Everton så er ikke det bare for å teste noe. Det har vært et klart signal om hvem som er mest inne i varmen.

Ellers? Skal jeg være helt ærlig er det faktisk Marouane Fellaini som har vært best av resten. Jeg synes han var bra mot Galatasaray, og selv om United var svake i 2. omgangen mot Everton så gjorde han seg heller ikke bort der. Han har også en klar spisskompetanse inne i motstanderens felt, og de to eneste halvsjansene mot Everton etter pause kom med belgieren sentral.

Det kan også nevnes at jeg synes det har vært tendenser i at vi spiller mer direkte, og det gleder selv om jeg jevnlig ser spillere vende hjemover når de egentlig ikke trenger det. Tar kanskje litt tid å fjerne «filosofien» fra tankegangen. Selv om jeg er avventende til Wayne Rooneys prestasjoner så synes jeg også at han og Zlatan viste tegn på ok samspill mot Everton, jeg er blitt glad i Eric Bailly og håper inderlig at Luke Shaws spill handler om ren kvalitet og ikke bare adrenalin og glede over å være tilbake fra skade.

Klare signaler fra mangeren:

Kampene har også vist et par andre ting, i alle fall slik jeg tolker det:

Juan Mata: Veldig godt innhopp mot Galatasaray, men likevel fortsatt bare med i gruppa som ble byttet inn sist mot Everton. Det tyder, dessverre, på at han er et stykke unna å være en reel utfordrer til 10er-rollen.

Rojo og Young: Kun backup-løsninger ved skader nå, slik jeg ser det. Begge to er blitt brukt i to ulike roller i løpet av samme omgang i begge de to kampene til nå, noe som vitner at Mourinho ser de som kun det – nødløsninger hvis det ikke er andre alternativer.

Og til slutt:

Bastian Schweinsteiger:

Jeg synes det er trist. Jeg synes egentlig også at det er uverdig.

Det er ingen tvil om at han er dyttet ut i kulda. Jeg trodde det nesten ikke da jeg leste historiene første gang, at han virkelig var sendt så langt ut på sidelinja, men har skjønt nok de siste dagene til å forstå at hovedinnholdet i historiene var korrekte.

Min tolkning av situasjonen er at Bastian Schweinsteiger ikke har gjort noe galt, men at Mourinho bare bestemte seg for at han gidder jeg ikke en gang å kikke på…

Han ble hentet til United i fjor. Han var ikke god nok, mange var ikke gode nok, men jeg synes i en liten periode utover høsten at det var tegn på at han begynte å prege kampene litt. Så ødela to skader for resten. Likevel, totalt sett var han altså iikke god nok og «som alltid» så virket han ikke topptrent. (så ikke sånn ut i Bayern, heller)

Så var han ute i fire måneder før fotball-EM, men jeg synes faktisk ikke at han var så ille i EM til tross for at han kom til mesterskapet etter fire måneders skade. I semifinalen mot Frankrike og Pogba hadde han i alle fall 45 ok minutter, og da snakker vi altså semifinalen i fotball-EM.

Så har jeg null problemer med at en manager må ta tøffe avgjørelser, og at en manager er i sin fulle rett til å bruke de han ønsker og vrake de han ikke synes er gode nok, men i mitt hode kommer jeg ikke unna at dette burde være mulig å løse på en annen måte. En mer verdig måte.

Schweinsteiger ga seg på landslaget. Han ville satse alt som måtte til for å lykkes i United-trøya, i klubben han alltid har holdt med. Han har ikke vært annet enn positiv i intervjuer og på sosiale medier og alle vet at han er en vinner, en leder.

Måtte han skyves ut i kulda eller kunne han fått være med i A-lagstroppen selv om han hadde fått de beskjedene han nå har fått?

Jeg mener det siste.

Så ville alle selvsagt skjønt at han var på vei ut ved at han ikke fikk spilletid, men det å sende ham til U23-laget var litt uverdig. Synes jeg.

Det blir som da Rio Ferdinand, umiddelbart etter kampslutt mot Southampton etter siste kamp i 2013/14, mens gutta fortsatt satt i garderoben og var i kampmodus, fikk beskjed fra Ed Woodward om at klubben ikke ville ha ham med videre. Han hadde da 12 år bak seg i United, og selvsagt burde det vært håndtert bedre. Jeg vet det er en naiv tanke, at dette er business og sport på høyeste nivå og at nådeløshet preger det, men jeg synes det med verdighet og rettferdighet må ligge i bunn selv der.

Jeg merker at det gjør litt vondt inni meg hver gang jeg opplever at United ikke oppfører seg med den verdigheten.