Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
Jeg gleder meg…
Av: Jostein Hermansen
Det er ikke ofte jeg føler for å kommentere eller poste innlegg på United.no, for som regel er det så mye usaklig og lite gjennomtenkt som blir postet i kommentarfeltene at jeg vet at jeg kommer til å angre på at jeg har åpnet kjeften, men nå klarte jeg faktisk ikke å la være å ta til pennen (eller tastaturet, om du vil…).
Annonse
Jeg sitter på kontoret mitt, det er en vanlig og regnfull onsdag, og jeg tenker på Zorya-kampen som skal finne sted i morgen kveld. Og jeg gleder meg. Går innom United.no stort sett hver dag, og de fleste dager mer enn én gang til dagen. Så også i dag.
Da kommer jeg over leserbrevet til Chris Westad. Meget forfriskende lesning, og definitivt et av de mer reflekterte leserbrev jeg har sett på en god stund. Jeg har vært United-supporter siden ’81, og selv om jeg nok er langt fra den mest fanatiske, så er jeg i hvert fall dedikert, og det gleder meg nå å se de store forandringene som har funnet sted de siste månedene.
Vi går fra Arsenalkampen, vel vitende om at vi var best, og både kunne og burde vunnet.
Vi kjører over West Ham 2 ganger, og får heldigvis uttelling i ligacupen.
Vi har vært klart best i så mange kamper som har endt uavgjort, at vi skulle vært i tetstriden basert på prestasjoner, dersom marginene hadde gått mer vår vei.
Spillet begynner å sitte, vi ser et mer offensivt lag, et lag som er mer villig til å spille oppover i banen, i stedet for å dille og ta støttepasningen. Jeg var overbevist om at vi kom til å klare å score en gang til mot Everton i den perioden vi trykket på som verst, inntil vår belgiske mikrofon fant seg selv innenfor egen 16-meter. Fellaini er grei til sitt bruk, noe som er å vinne hodedueller, men han har ikke klart å legge av seg den defensive tilnærmingen som har gjennomsyret laget i 2-3 sesonger, og stopper alt for ofte flyten i spillet, og han er for stor og treig til å forsvare seg uten å lage frispark, og i dette tilfellet straffe…
Jeg husker jeg leste et innlegg i starten av sesongen, etter at Zlatan og Mourinho var på plass, om at nå var arrogansen på vei tilbake til United, innstillingen som gjør at folk elsker å hate United, og kjente at jeg blei varm i hjerterota.
Jeg gleder meg til at vi igjen er laget motstanderne på forhånd føler de har tapt mot, laget de frykter å møte, gleder meg til Old Trafford igjen blir sett på som en uovervinnelig borg, og til vi er tilbake dit vi var de rundt 20 første sesongene av Premier League – aldri dårligere enn topp 3, og at det er en selvfølge at United er med og kjemper om tittelen.
Annonse
Og jeg vet at det kommer.
Og jeg vet at Mourinho er mannen som kan få det til, så sant han får lov til å bruke mer enn 6 måneder på å prøve før folk dømmer ham nord og ned.
Jeg tror personlig at en av de største mentale hindringene for dagens spillertropp er vår stolte fortid, og den totale dominansen vi har hatt. Fansen, både våre egne og andre lags supportere, forventer storhet, og når vi feiler, så blir det slått opp med krigstyper. Det blir gnidd inn, over alt! I mange idretter er det mentale minst like viktig som det fysiske, og det er ikke spesielt annerledes med fotball. Det fysiske må jo være på plass, men dersom det mentale mangler så mangler gløden, gnisten, lysten… Og den gnisten må vi være med å tenne.
