🏴󠁧󠁢󠁳󠁣󠁴󠁿 Scott DUNCAN (manager)

Manager i en vanskelig tidsepoke

Sommeren 1932 ble den 43 år gamle skotten Adam Scott Matthewson Duncan ansatt som ny manager for Manchester United. For en årslønn på £800 skulle han prøve å føre klubben tilbake til gamle høyder. 

Dette var første gang noen med profesjonell spillerbakgrunn var blitt ansatt som United-manager på permanent basis.

Som spiller hadde Duncan blant annet hatt en god karriere i Newcastle, hvor han i 1909 opplevde å vinne både ligaen og Charity Shield.

Gjestespiller for United under 1. verdenskrig

Mindre kjent er det faktum at Duncan også hadde en fortid som angrepsspiller for Manchester United!
Samtidig som han til daglig tjente til livets opphold i Glasgow-klubben Rangers, gjorde han i november 1918 én opptreden som gjestespiller for United mot Preston North End i den uoffisielle Krigsligaen. 

Overtok en klubb i sportslig og økonomisk krise

Snaue 14 år etter sin korte flørt med rødtrøyene fra Old Trafford, ville det være synd å si at Scott «Archie» Duncan kom til duk og dekket managerbord.

Starten på 1930-årene var nemlig preget av en klubb som slet tungt, både sportslig og økonomisk. Sesongen forut for utnevnelsen av Duncan hadde vært katastrofal. Den hadde endt med nedrykk til 2. divisjon og en derpåfølgende 12.-plass.
Den nyansatte skotten satte derfor i gang et arbeid man håpet skulle utvikle seg til noe stort, inkludert en kjøpefest uten sidestykke i klubbens vel 50 år lange historie. 

I sin første sesong klarte Duncan å bremse den sportslige nedturen i den grad at publikum, som i flere år hadde sviktet sine helter, igjen begynte å finne veien til Old Trafford. Pengene strømmet inn i kassen, og sjetteplassen til slutt var en fin oppmuntring.

Hadde man bare visst …

På kanten av stupet

Den påfølgende sesongen ble nemlig et sjokk, både for Scott Duncan selv, spillerne og klubbens tilhengere. Spillet var skrekkelig dårlig, resultatene likeså og publikum mistet igjen tålmodigheten. 

At United hadde trengt forsterkninger var få i tvil om, men med nok en sportslig utforbakke ble det for alvor fortgang i diskusjonen rundt managerens evne til å hente inn de rette spillertypene. Han hadde åpenbart en forkjærlighet for sine landsmenn fra Skottland, men langt ifra alle ble den suksessen Duncan hadde håpet på.

Etter hvert ble desperasjonen så stor at det til og med ble besluttet å gjøre et forsøk på å snu den negative trenden ved å erstatte den tradisjonelle røde trøyen med en hvitstripet utgave med kirsebærfarget bunn! Men selv ikke et så drastisk valg viste seg å ha noen effekt. 

Tallenes tale var dramatiske, og tabellen tydelig nok:
Foran siste ligarunde i 1933/34-sesongen viste den at Manchester United kun hadde én klubb bak seg på tabellen. Og vi skjønner vel alle hva det betød.
Lincoln City var allerede klare for 3. divisjon, og uten borteseier over Millwall på The Den, ville de få følge av Scott Duncans elever. Snakk om å ha kniven på strupen!

Aldri tidligere hadde/har Manchester United befunnet seg lenger nede i systemet, og bare fuglene hadde oversikt over hva et nedrykk ville få å si for klubbens fremtid.

I denne situasjonen lå motstander Millwall bare ett poeng foran sine gjester fra nord, men hadde således fordelen av å ville klare seg med et uavgjort resultat.

Lettelse i nord, forvilelse i sør

Scott Duncan visste bedre enn de fleste at jobben hans hang i en tynn tråd. Likevel, og i et øyeblikks anfall av genialitet – eller var det kanskje desperasjon(?), gjorde han flere endringer fra laget som hadde spilt uavgjort mot Swansea uken før.

Og undere over alle undere: United-managerens suksessformel fungerte. Da det gjaldt som mest spilte laget sin beste kamp for sesongen og påførte hjemmelaget et sviende 2-0-tap etter scoringer av Tommy Manley og John Cape.  

Mens United feiret den fornyede kontrakten med 2. divisjon, var fortvilelsen naturlig nok stor hos hjemmelaget. Nå var det isteden Millwall som måtte slå følge med Lincoln City.

Og bedre skulle det bli

Riktignok var det ikke så lett å få øye på lagets potensial etter den nær skjebnesvangre 1933/34-sesongen, men bedre tider ventet likevel rett rundt hjørnet.
Ja, bare to år etter skjebnekampen i London-dokkene gikk Manchester United faktisk helt til topps i divisjonen. Etter et fravær på fem sesonger var klubben tilbake blant eliten.
Ligainnspurten hadde startet allerede i januar 1936, før Scott Duncans lag deretter gikk ubeseiret gjennom de resterende 19 kampene fram til sesongslutt.
Ligatrofeet, klubbens første på 25 år, var, selv om det bare var snakk om et 2.-divisjonsmesterskap, viktig for selvfølelsen og den videre satsingen.
For Scott Duncans del var det likevel et skår i gleden, for etter sine mange mislykkede spillerinnkjøp hadde han fått føle styrets vrede. Heretter måtte han innse at styreleder James Gibsons lommebok ikke lenger var like åpen som tidligere.

Farvel til Duncan

Nå ble ikke gjensynet med 1. divisjon på noen måte like skremmende som mange pessimister hadde spådd. Slett ikke uventet bar det riktignok direkte tilbake til etasjen under, men uten at klubben på noen måte hadde vært noe slaktoffer i møte med landets elite. Det var utvilsomt noe på gang, men det skulle bli uten Scott Duncan. Den skotske sjefen følte at han var kommet til et punkt der veggen sto i veien og at han derfor ikke var rett mann til å føre klubben videre. Etter fem år på Old Trafford, og fjorten kamper inn i 1937/38-sesongen, ba han derfor om å få forlate Manchester United.

* Da Scott Duncan forlot Old Trafford i november 1937, tok han over som manager i Ipswich Town, en klubb som ennå ikke var kommet med i ligasystemet. Den tidligere United-manageren ble på Portman Road i 18 år før han trakk seg tilbake i 1956.