Wigan-fødte Jack Silcock vil for alltid huskes som en av Uniteds mest lojale og trofaste tjenere. I hele 15 sesonger, fra debuten i 1919 og til sin siste opptreden i 1934, var han gjennom 449 kamper det selvfølgelige førstevalget på klubbens venstrebackplass.
Den unge forsvarsspilleren var 18 år gammel da han i april 1916 – midt under 1. verdenskrig – tok steget til Old Trafford. Han kom fra Atherton FC, i Manchesters nordvestre utkant, hvor han var blitt oppdaget, og få måneder tidligere hadde skrevet under på kontrakten som gjorde ham til profesjonell fotballspiller.
Nå sto han plutselig med begge beina i det som skulle bli hans hjem i de neste 18 årene, like lenge som han hadde levd.
Annonse
I sin nye klubb skulle Silcock snart bli fast inventar på manager John Robsons lag. Ja, i to hele sesonger med «krigsfotball» i Lancashire Section var han direkte involvert i ikke mindre enn 70 av 72 kamper. Siden disse oppgjørene regnes som uoffisielle, ettersom de lå utenfor Ligaens kontroll, inngår de derfor ikke i Silcocks samlede spillerstatistikk. Derimot la de et godt grunnlag for spilleren i hans forberedelser til den dagen den ordinære ligafotballen igjen ville rulle over det krigstrette øyriket.
Debut på Baseball Ground
Den etterlengtede dagen skulle vise seg å bli lørdag 30. august 1919. Da var det gått mer enn fire år siden Ligaen besluttet å kansellere all virksomhet inntil videre.
Denne dagen fikk Jack Silcock, etter tre sesonger med krigsfotball, inkludert én med Atherton, omsider sin offisielle ligadebut for Manchester United.
Det som altså skulle bli en 18 år lang United-karriere ble da innledet med bortekamp mot Derby på Baseball Ground, det første oppgjøret mellom de to klubbene siden april 1914, endte etter hvert 1-1 etter ledermål av Wilf Woodcock og Derby-utlikning av den senere United-spilleren, Harry Leonard.
Landskamper, men troféløs
Femten sesonger i rødt til tross, fikk Silcock ingenting igjen i form av pokaler. Derimot fikk han tre landskamper for England og like mange representasjonsoppgaver for Ligaen.
For klubblaget fikk han i stedet oppleve en heistilværelse med flere både opprykks- og nedrykkstider i løpet av halvannet decennium på Old Trafford. På 1920- og 1930-tallet gikk klubben nemlig gjennom svært tøffe tider, like mye økonomisk som sportslig. Det kan du for øvrig lese mer om i historiedelen vår: De (ikke bare) glade 1920-årene og På kanten av stupet.
Annonse
I de to kapitlene vil du blant annet kunne lese at United likevel klarte å komme seg noenlunde helskinnet gjennom vanskelighetene. Det skyldtes ikke minst Jack Silcocks innsats på banen og etter hvert forretningsmannen James W. Gibson på styrerommet.
Nærmet seg sportslig katastrofe
I 1933-34, Jack Silcocks siste sesong i klubben, holdt det riktignok på å gå aldeles galt. Foran siste lagarunde, borte mot en annen dumpekandidat, Millwall, var situasjonen overhodet ikke til å misforstå. Tap eller uavgjort for manager Scott Duncans menn, ville være ensbetydende med 3. divisjonsfotball fra og med høsten 1934.
Selv hadde klubbens faste venstreback og kaptein spilt sin siste kamp den 10. mars da Hull ble altfor sterke og vant 4-1. Den endelige neglebiteren i London måtte derfor bivånes fra tribuneplass på The Den.
Det gikk bra, for scoringer av Thomas Manley og Jack Cape betød at United vant skjebnekampen 2-0 og dermed reddet seg unna nedrykk, så vidt det var. I steden var det vertsklubben fra Millwall som måtte ta den tunge veien ned.
Farvel til Old Trafford
For Jack Silcock, som nå var blitt 36 år gammel, var United-karrieren nå over. Halve livet hans var blitt tilbrakt i rødt, men nå var det slutt. I august forlot veteranen Old Trafford og dro den korte veien til Oldhams Boundary Park, hvor han snart avsluttet sin fotballkarriere.
