Ferguson mistet taleevnen i ti dager: – Det var skremmende
Sir Alex Ferguson fryktet at han skulle miste stemmen og hukommelsen for godt etter operasjonen i 2018.
Det er ytterst sjelden, men i anledning premieren til sønnens dokumentarfilm, har Ferguson gjort et intervju med Guardian.
Der forteller den legendariske skotten om hjerneblødningen i 2018. Ferguson beskriver opplevelsen som ensom og skremmende, og forteller at han fryktet at han skulle miste taleevnen og hukommelsen for alltid.
Etter operasjonen mistet Ferguson stemmen i ti dager.
– Det var den mest skremmende delen. Jeg visste at jeg var i live, men jeg var alene og begynte å lure på om de fortalte meg sannheten. Operasjonen var vellykket, men du er i den ensomheten. Det kan være skremmende. Da jeg mistet stemmen, tenkte jeg at de aldri hadde fortalt meg at det kunne skje.
Før operasjonen ble Fergusons sønn, Jason, fortalt at sannsynligheten for at faren ville overleve bare var 20 prosent.
Heldigvis ble operasjonen en suksess, men i lang tid ble Ferguson nektet å drikke vin og kjøre bil.
– Jeg fikk hjelp av en logoped hver eneste dag, og hun var fenomenal, forteller Ferguson.
– Jeg måtte skrive ned navnene til alle i familien min og spillerne mine. Så begynte vi med dyr, fisker og fugler for å se om jeg husket navnene på dem. Etter hvert kom stemmen min tilbake. Men det viktigste var at hukommelsen min var i orden. Logopeden fikk meg til å skrive mange brev.
Jason forteller at brevene var som avskjedsbrev å regne.
Etter en stund ble Ferguson utskrevet, med både stemme og hukommelse intakt.
– Jeg fikk ikke drikke et eneste glass med vin på ni måneder. Det var tøft!
27. mai har sønnens dokumentarfilm premiere på engelsk kino. To dager senere vil den være tilgjengelig på Amazon Prime.
Filmen tar for seg Fergusons karriere i fotballen og dramatikken rundt hjerneblødningen.
Oli Winton har sett filmen og skrevet om den for united.no.
Ferguson forteller at han gråt da han fikk se filmen for første gang.
– Jeg så ingenting før den var ferdig. Jeg var ikke involvert i produksjonen. Men da jeg så den for første gang, gråt jeg. Det var så emosjonelt, og jeg synes Jason har gjort en fantastisk jobb.
