Det er derfor ikke så overraskende at mye handler om Mourinhos taktikk i engelske aviser – ble vi for feige, eller var det naturlig å gå frem på denne måten?
Vi har gått gjennom noen av artiklene om lørdagens kamp.
Etter 34 minutter produserte David de Gea en genuint briljant redning, da han stakk ut sin venstre fot for å stoppe et skudd fra nært hold fra Joël Matip etter en corner. Det var et kampreddende øyeblikk, et eksempel på måten en fantastisk målvakt kan drive laget sitt fra sin posisjon bakerst, og kan gripe de små alenestående øyeblikkene som styrer den større historien om kamper som blir vunnet, poeng som blir tjent, lag som blir bygget. (…)
Mourinho får fortsatt lite pes for denne type opptreden, basert på hans trofésamling, hans «pantomime villain»-personlighet og idéen om at å forsvare seg dypt i 90 minutter er et slags giftig taktisk mesterverk fra hans side.
Noe det også er når motstanderen din er en overlegen angrepstrussel eller når alt som trengs er en uavgjort. Men vi er fortsatt i oktober. Og karer, det er Liverpool, et lag som hadde sluppet inn 14 mål på sju kamper før lørdag.
BLE DET FOR FEIGT? Barney Ronay mener at United ikke spilte slik det kanskje ville vært naturlig å gjøre det mot en sårbar motstander.
Mourinho bedømmer rytmen i en sesong like godt som noen. Han kjenner sitt lag og sine spillere, og vet at det er all sjanse for at United kan ende opp med å vinne ligaen med ett poeng. Om det derimot skulle gå den andre veien, så vil kamper som denne skille seg ut av andre grunner: en ettermiddag der en sårbar motstander fikk forbli stort sett upresset.
Det som var så skuffende med United på lørdag, var at de skulle ha fått bort bekymringen om at de ville gå tilbake til det typiske i disse situasjonene, nå som de var mer klare til å angripe Liverpool enn de var for et år siden.
For et offensivt [slagkraftig] lag, så angrep United nesten ikke på Anfield, og Mourinho ledet en mer negativ opptreden enn tilsvarende oppgjør i fjor. Parallellene var åpenbare: De defensive spillerne presterte, de offensive gjorde ikke det, og David de Gea gjorde Liverpool-supporterne vantro. Det måtte ende 0-0.
Annonse
GJORDE LIVERPOOL-SUPPORTERNE VANTRO (IGJEN): David de Gea.
Når du tenker på de aller beste spissene, så er det spisser som scorer viktige mål i viktige kaper. De scorer vinnermålet i en tett og tøff batalje, eller redder en uavgjort med en viktig, klinisk avslutning når en blir presset. Når scenen er klar, og søkelyset skinner sterkest, så tar de øyeblikket, og leverer en femstjerners prestasjon når det trengs som mest.
Romelu Lukaku gjorde ikke det mot Liverpool. I Uniteds største kamp denne sesongen hittil, så forsvant han, skled inn i skyggene, og ble en statist.
Det var faktisk perioder der han var en tilskuer, en mann med et perfekt plassert sete for å se en fotballkamp spilt av andre.
For første gang som en United-spiller, så så Lukaku ordinær ut. Beskyldningene om at han bare er god mot de svakere lagene har ikke forsvunnet. Ikke ennå.
BLIR KRITISERT: Ut fra Lukakus statistikk, er kanskje en del av denne kritikken urettferdig…?
