Mine tanker etter Brighton

Ansvarlig redaktør etter det blytunge tapet mot Brighton.

Publisert Sist oppdatert

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter søndagens tap i Brighton.

Mine tanker etter Brighton

Alt eller ingenting, skrev jeg i min siste kommentar før ligastart.

Dette var dessverre så nærme ingenting som vi kunne komme.

Det kom også altfor tidlig.

Og da er vi allerede mye nærmere ingenting – med alle de mulige konsekvenser det kan få – enn vi er nærme alt.

Luke Shaw leverte solid igjen, i mine øyne. Han hadde ganske så god kontroll defensivt, og han var mer villig fremover enn kollega Ashley Young på motsatt side.

Romelu Lukaku var nok også glad for å komme i gang på målkontoen, mens Paul Pogbas selvtillit på å ta straffespark nok ikke minsket.

Ja jøss, han kunne til og med score med raskt tilløp når det nå var nødvendig.

Men positivt ellers?
Hjelp meg kjære lesere. Jeg fant nemlig ingenting.

Eric Bailly og Victor Lindelöf var feilfrie i forrige kamp, men grusomme i denne. De var alt det man ikke kan være på dette nivået.

Svensken ble grunnlurt på 1-0-målet, men jeg synes Bailly var dårligst, den mest usikre – og prestasjonene deres gjenspeilet seg over hele banen.

Fred hadde et grusomt balltap før straffen til 3-1, og Andreas Pereira hadde det samme like før. To ganger spilte Paul Pogba en lagkompis opp i trøbbel sentralt i banen, noe som førte til stygge balltap på egen halvdel, selv om man kan si at Pereira, Fred og til slutt Martial burde klart det bedre i nevnte posisjoner.

Pogba var akkurat så frustrerende variabel som han kan være, Pereira ble aldri noen stabiliserende faktor, mens Fred også varierte – selv om jeg faktisk synes han hevet seg litt utover.

Våre tre offensive spillere, Mata, Martial og Lukaku, skapte ingen målsjanser. Alle var, i mine øyne, direkte dårlige individuelt.

Dødballer imot, der vi var glitrende mot Leicester, var igjen et problem.

Den defensive utryggheten som var der med jevne mellomrom forrige sesong var tilbake.

Den totale mangelen på et ordentlig angrepsspill mot etablert motstander var der fortsatt.

Så individuelt for dårlig og som lag for dårlig.

Dermed så det ut som om vi ikke ville, hadde for dårlige holdninger og egentlig ikke ville nok. Jeg tror personlig ikke det. Jeg klarer ikke å tro det. Jeg tror mer det handler om at det ser slik ut fordi vi ikke fungerer.

Men hvorfor ble det slik? Er det spillerne? Er det manageren?

Sannsynligvis en blanding av begge deler, men som sagt – hvorfor skjedde det i en kamp Mourinho før avspark sa at han ville bli «overrasket om vi ikke leverte en bra prestasjon». Jeg synes det er vanskelig å konkludere.

Vi skapte tre målsjanser mot Brighton, og kun én – et straffespark på overtid – etter at vi kom under 3-1 like før pause.

Det er strykkarakter.

Min sjansestatistikk:

Brighton – United 3-3

Uniteds sjanser:

10.min: Gjenvinning høyt, Pogba slår til Lukaku som kommer én mot én i feltet, men hans avslutning i god posisjon ender på feil side av stolpen.

34.min: Corner ender på bakre stolpe der Luke Shaw skyter ned i bakken og opp og ballen havner på hodet til Romelu Lukaku like foran mål som reduserer til 2-1.

90+4: Pogba spiller opp Fellaini i feltet, han vender, går i bakken og det blir straffe. Den setter Pogba kontant i nettet.

Legg merke til: Pogba og Shaw skapte sjansene. I forrige kamp var Alexis Sánchez variabel, men han var likevel sentral i tre av fire United-sjanser, mens i denne skapte Mata, Martial og Lukaku 0 sjanser. Brighton scoret på alle sine tre sjanser i kampen.

Totalt sjanser denne sesongen, United – røkla: 7-7.

Forrige sesong slapp vi aldri inn tre mål mot noe lag. Nå slapp vi inn tre mot Brighton på 19 minutter.

Så nærme ingenting som det gikk an å komme altså.

Og da kommer det til å bli enda en uke med de store spørsmålene, om Mourinho, om United, om prosjektet.

Håpet som døde litt…

Mitt håp for høsten var at en på papiret meget overkommelig ligastart skulle gi oss de nødvendige poengene i starten samtidig som vi brukte august på å få VM-spillerne tilbake i form igjen.

Så skulle man utover høsten se et United-lag som var trygge bakover mens vi videreutviklet kontringsspillet vårt – og med en generell kvalitetsheving på blant annet Alexis Sánchez – og en Paul Pogba lenger frem i banen når vi dominerer – så ville det grunnleggende angrepsspillet også ta noen små skritt i riktig retning.

Jeg forventet også at vi kom til å se mye mer skjerpet ut i kamper som mot Huddersfield, Newcastle, WBA og Brighton forrige sesong, kamper vi tapte. Om du vil kan du også legge til Basel og Bristol City på den lista.

Så fikk vi denne på første forsøk i en liknende kamp.

Forrige sesong vant vi ni av de 11 første kampene. Vi scoret 33 mål på de kampene og slapp inn fire. Nå har vi 7-7 i sjanser mot Leicester og Brighton og allerede like mange baklengsmål som på de første 11 (Etter Supercupen mot Real Madrid) forrige sesong.

Så vet jeg at dette bare var én kamp.

Vi slår ofte tilbake, og det kan hende vi tar tre poeng mot Tottenham neste mandag og deretter mot Burnley, Watford, Wolverhampton, West Ham og Newcastle.

Og står vi med 21 av 24 mulige poeng 6. oktober så har gutta levert.

Men jeg må innrømme at det i skrivende stund føles litt hult å skrive de to linjene rett over. Det er atskillig mer håp enn tro når jeg skriver det.

Ikke fordi jeg ikke tror at gutta er kapable til det. Selv nå. Selv slik situasjonen er blitt, men den eimen av negativitet som har ligget i lufta – og vil ligge der også hele den neste uka – er ikke bra – selv om man til en viss grad kan skjerme en spillergruppe for noe av dette.

Selv har jeg svært lite tro på at et managerskifte gir noen umiddelbar halleluja-effekt, og jeg har enda mindre tro på Zinedine Zidane som er nevnt ulike steder. Bruker man fem minutter på å se på hvordan han lykkes i Real Madrid, så klarer jeg ikke å se særlig med fellestrekk mellom det og den situasjonen han eventuelt ville bli plassert i med United.

Og det er det jeg sliter med – hvem er det som skal frelse United på kort sikt all den tid kravet egentlig er strålende fotball og ligagull? Mauricio Pochettino er den eneste åpenbare kandidaten i mine øyne, selv om han ikke har vunnet titler, men han er ikke tilgjengelig nå – og vil kanskje heller ikke til oss hvis det en gang blir spørsmål om det.

Uniteds største problem ser imidlertid ut til å være så mye større enn bare manageren.

Lavmål med Varane til frokost

Personlig er jeg egentlig mer forbannet på klubbstyret enn Mourinho og spillerne.

Men man hva man vil om Mourinho, men han vil tross alt egentlig bare vinne alt med United.

Jeg skrev etter forrige sesong at United hadde én sjanse nå, og det var å gi Mourinho det han ville ha videre.

Det gjorde de ikke.

Vi har et styre uten reell fotballfaglig kompetanse som la ned veto mot ønskene til en av tidenes mest suksessrike managere, en manager som vant to titler i sin første sesong og som for første gang siden Sir Alex ledet United inn i topp-3 (2. plass) forrige sesong.

Det han fikk, til førstelaget, var en sentral midtbanespiller, men kanskje, det er bare en vill tanke, men kanskje vet han mer om fotball enn de i styret.

Kanskje kjenner han spillerne bedre enn Woodward gjør det. Kanskje har han lært gjennom et langt fotballiv at fotball handler om personligheter og typer like mye som tekniske kvaliteter.

Igjen, men gjerne mye om manageren, men han har aldri denne sommeren lagt skjul på at vi har stått overfor en vanskelig sesong, men styret har briefet journalistene om at de mener at vi er gode nok til å vinne ligaen.

Bare der er det et problem, uavhengig av hvem som måtte ha rett eller ikke.

Etter tapet mot Brighton i mai sa Mourinho rett ut til spillerne og de andre i trenerapparatet at dere som ikke vil være her, dere som ikke tror, kan reise.

Men styret mente at Anthony Martial og Luke Shaw ikke kunne selges, de mente at talentene deres var så store at de måtte være her.

Ed Woodward klarte faktisk å skryte av at han under en frokost med Real Madrid-president Florentino Perez i juli spurte om United kunne kjøpe Raphael Varane. Under en frokost?

Det er så lavmål som det kan få blitt all den tid enhver vet at hvis United skulle hatt nubbesjanse på en slik overgang så måtte de brukt mange måneder med først å opprette en positiv kontakt med Varanes represenanter.

Men Woodward forsøkte seg under en frokost.

I juli.

Da blir det for meg så hult som overhodet mulig at de la til at de kunne brukt 100 millioner pund på ham (eller andre som styret likte).

Inntil en Sportsdirektør eventuelt er på plass så er United managerstyrt og har vært det hele veien, og da må faktisk manageren få lov til å bestemme,

Derfor synes jeg også at det blir litt vanskelig å ta Mourinho – for det er åpenbart at han ikke har fått det han har ønsket, det er så åpenbart at det er hull i United-maskineriet som han ville ha tettet, men som ikke er blitt det. Det er også åpenbart at United faktisk kunne gitt ham mer av det han ønsket.

Det hadde vært lettere å ta ham om han hadde fått det han ønsket.

Så blir det selvsagt altfor lett også å hevde at om vi for eksempel hadde signert Toby Alderweireld og Willian i sommer, så ville vi slått Brighton eller sett helt annerledes ut.

Etter to sesonger og to kamper ser vi fortsatt nemlig ikke bra nok ut, verken defensivt, offensivt eller som lag – og det må han ta all skyld for – men jeg mener det er for tidlig i sesongen å snakke om et managerskifte – selv etter den forferdelige kampen mot Brighton.

De fortjener mer tid etter det som er levert de to første sesongene, men alle skjønner at tap, svakt spill og generell negativitet ikke akkurat øker troen på at ting plutselig løsner.

Jeg har tidligere skrevet at jeg synes Mourinho sviktet når det gjaldt det å skape tro og håp overfor oss fans i sommer. Han har sånn sett sin del av skylda for noe av negativiteten. Ja, han har vært seg selv, som vi kunne forvente, men nei, han burde opptrådt annerledes utad på visse temaer.

Jeg snakket med noen jeg stoler hundre prosent på i United etter FA-cupfinalen i mai, og de var klare på at Woodward og styret var fornøyd med Mourinhos andre sesong. Derfor kjøper jeg ikke helt de som spekulerer i at styret ikke hadde tillit og derfor holdt igjen med å gi Mourinho det han ville.

For meg handler det mer om et styre og en sjef (Woodward) som begynner å blande seg i det de egentlig ikke har nok kompetanse til å blande seg inn i, og at de lar personlige ønsker/drømmer (Woodwards egen handel av f.eks Shaw og Martial før Mourinho kom inn, og håpet om at de skal blomstre) påvirke og sånt går sjelden bra.

Situasjonen nå tyder på at styret ønsker å involvere seg sportslig så å snakke om å ansette en Sportsdirektør, en ny manager og for eksempel sette Ed Woodward til å konsentrere seg om økonomien, ser ikke ut til å være et scenario Woodward og styret ser for seg.

De vil involvere seg. De tror de (og sine samtalepartnere om dette) vet minst like bra som manageren hvordan veien videre bør være sportslig, på alle områder. Sannsynligvis vil de tenke det samme med en eventuelt ny mann inn. Det gjør meg skeptisk.

Så var dette som nevnt én enkeltkamp.

Om seks-sju uker kan situasjonen se helt annerledes ut, men situasjonen i United – på de fleste områder, kunne helt klart vært bedre.

Om jeg virkelig tror nå?

Jeg mer håpet enn trodde på gullkamp før sesongen, hvis alt fungerte og det var videre utvikling, men jeg trodde at vi kunne bli best av de nest beste som i fjor.

Det tror jeg fortsatt på, selv om det er lett å se at vi er avhengig av en rekke med kamper nå hvor vi først slår tilbake mot Tottenham – og så faktisk leverer på bortebane mot lag vi egentlig skal slå etter det.

Og så må den nevnte utviklingen faktisk komme utover høsten.

Likevel er det ikke 2., 3. eller 4. plasser jeg ønsker.

Jeg vil helt til topps, men følelsen etter denne sommeren, med det inntrykket jeg sitter med av klubben og etter det blytunge tapet søndag, er at vi er mer enn en ny manager unna å nå dit.

Dessverre.

På kort sikt er det kun Mourinho, trenerteamet og spillergruppa som kan få orden på dette.

Første sjanse er mot Tottenham, et lag vi faktisk pleier å slå hjemme, og når dette skrives føles det også som om vi MÅ slå dem for å unngå en total krisestemning allerede etter tre kamper.

Se også hva Dag Langerød og Eivind B. Holth sa rett etter kampslutt søndag.

Powered by Labrador CMS