– Kjærligheten til Matt avgjorde

Merk: Alex Stepney feirer sin 76-årsdag tirsdag.

29. mai var det 50 år siden Manchester United som første engelske lag vant Europacupen, tilsvarende Champions League.

Alex Stepney spilte hvert minutt av den lange kronglete veien mot finalen på Wembley.

Fra hyllesten på Malta via en 16 timers buss­reise over Jugoslavias fjellkjeder, snø og minus 15 i en polsk gruveby til triumf foran 125.000 på Santiago Bernabeu, og til slutt eufori på Wembley mot Eusebio & Co. med påfølgende bankett på Russell Hotel.

Kom fra Chelsea

United-Supporteren treffer kee­per­legenden for dette intervjuet hjemme hos sønnen John, som bor i Sale, rett syd for Manchester.

Alex Stepney bodde selv der i mange år, men flyttet for en tid tilbake til Poulton-Le-Fylde, en idyllisk liten by nord for Blackpool. Opprinnelig er imidlertid Stepney London-gutt god som noen, og det var fra London og Chelsea som Matt Busby hentet ham august 1966.

Innen ti måneder var Stepney blitt ligamester, og ytterligere ett år fram opplevde han sin største dag på fotballbanen da han og United ble kronet fotballkongene av Europa.

1967/68-laget var en av de fineste årgangene klubben har hatt med spillere som tjente klubben i en årrekke. Det forteller litt at fem (Bobby Charlton, Bill Foulkes, Alex Stepney, Tony Dunne og George Best) av de elleve i startelleveren i 68-finalen er inne på topp 14-listen over spillere med flest United-kamper.

Stjernegalleriet til tross, Stepney trekker fram samholdet, fellesskapsfølelsen og lagånden som de viktigste grunnene til suksessen. Pluss respekten og kjærligheten spillerne følte for sin manager.

– Alle ga alt for alle, og vi sto hverandre nær. Det sørget manageren for. Matt skapte oss sånn. Det fantes ingen bedre til å gjøre det. Matt hadde full tillit til oss. Vi elsket Matt og Matt elsket oss.

En lang, hard kamp

Det var etter en lang og hard kamp som United vant Europa­cupen i 1968, og ingen hadde kjempet lenger enn Busby.

Han startet jobben i 1945 uten et stadion og uten et lag. Visjonær som han var så trosset han det engelske fotballforbundets anmodninger og råd mot å delta i Europacupen. I motsetning til dressene i Lancaster Gate, mente Busby at United, og engelsk fotball, hadde godt av å få internasjonal matching og se hvordan andre lag spilte og organiserte fotball.

Og det var etter en E-cupkamp i Beograd som Busby mistet et helt lag og selv var nær ved å dø da flyet med laget krasjet etter mellomlanding i München. Han var utslått og klar for å legge opp, men kom tilbake. Etter tre tapende semifinaler, 1957, 58 og 66, nådde United endelig finalen i 1968.

Selv med United Trinity; Charlton, Law og Best husker Stepney hvordan veien mot Wembley var krevende nok.

– Det var mange gode lag, men i første runde hadde vi et håp om å få overkommelig motstand.

Noe United også fikk. Skandi­naviske Skeid, Djurgården og Hvidovre var blant klubbene United kunne trukket. United kunne også kommet opp mot Ajax med en 20-årig Johan Cruyff på laget, men i stedet kom Hibernian fra Malta opp av hatten.

– Malta har noen av verdens mest fanatiske United-fans og vi fikk en fantastisk mottakelse der nede. Det var rett og slett en eneste lang hyllestparade fra vi forlot flyplassen til bussen parkerte ved hotellet vårt. Men banen…, sier Stepney og rister oppgitt på hodet.

– Banen var av ren asfalt, eller kanskje betong er rettere benevnelse. Den gjorde at vi var veldig forsiktige og klarte bare 0-0. Vi hadde tross alt 4-0 å gå på fra første møte. Det underlaget er ikke det mest ideelle for en keeper, og så vidt jeg husker er det den eneste gang i min 20-årige karriere som jeg brukte lange treningsbukser i kamp.

Åtte timer i buss

Hvis motstander i første runde var enkel for United, ble andre runde tilsvarende vanskelig. Sarajevo høres kanskje ikke ut som den verste motstander United kunne fått, men det skulle vise seg å bli utfordrende nok. Både sportslig og logistisk. United spilte borte først.

– Som følge av München-trage­dien ble reisen både lenger og mer slitsom. Da 1958-laget dro til Beograd var det med chartret fly, for øvrig for første gang. Det skulle gå lang tid før klubben våget å chartre et fly igjen og i 1968 var ikke ennå ikke klubben moden for det. Den nærmeste flyplassen var Dubrovnik. Vi fløy dit og måtte reise med buss i åtte timer over fjellene til Sarajevo. Det var det samme på returen selvsagt. Vi var ikke i Manchester før midnatt natt til fredag. Lørdag var det viktig ligakamp, og vi hadde vært på reisefot siden mandag morgen!

Etter 0-0 i Sarajevo, der Stepney med en feberredning på mållinjen fikk avverget et forsøk fra Musovic, vant United en heldig 2-1-seier på Old Trafford. Bosnierne gikk til verks med midler United ikke hadde opplevd før.

– Sarajevo var etter min mening det hardeste laget å slå av samtlige. Det hardeste og det styggeste. Det er ikke pent å kalle noen «dirty», men det var de faktisk. Veldig, veldig «dirty». I Sarajevo ble Prljaca korrekt utvist for en grusom takling på George. Etter hjemmemøtet var det full slåsskamp i tunnelen etter kampen. Ville scener, men Paddy ryddet opp, humrer Stepney, og legger til nesten unnskyldende:

– Det var sånn det var den gangen.

Femten minus

I kvartfinalen ventet den polske storklubben Gornik Zabrze. Gornik var regjerende ligamestere og hadde vunnet ligaen for femte gang på rad, en rekord som fortsatt står i Polen.

Polakkene satset på 0-0 i første møte i Manchester. 63.456 tilskuere, det høyeste tilskuertallet på fjorten måneder, så at gjestene holdt ut lenge.

En nydelig skruball fra George Best som gikk via Florenski sørget for 1-0 etter en time. Med et frekt hælspark tegnet også 18-årige Brian Kidd seg på scoringslisten.

– Målet til Kiddo i siste minutt skulle vise seg å bli gull verd. 2-0 ga oss et perfekt utgangspunkt foran returen.

De som hadde ventet å se krokusen spire denne marsdagen i den gamle gruvebyen Zabrze skulle ta skammelig feil.

– Jeg tror det var ned mot 15 minusgrader. Vi hadde ikke annet enn vanlige trøyer av nylon, men Gornik var bedre forberedt og hadde drakter av ull, minnes Stepney.

Hva slags materiale det var i klærne til tilskuerne, det vet ikke Stepney, men de skulle i hvert fall ikke la seg hindre av litt vinterlige forhold.

Sannheten er at folk gikk mann av huse for å se mektige Manchester United, hele 105.000 tilskuere møtte opp. De trosset ikke bare kulde, men også mengder med snø.

Dommer Lobello fra Italia vurderte imidlertid aldri å utsette kampen. Snøskuffer ble heller ikke benyttet for å rydde banen for snø. Arrangøren hadde nemlig en idé, kreativ, men en smule utradisjonell.

– Det må ha vært minst ti centimeter snø. Før avspark ble alle spillerne beordret ut på banen for å tråkke ned snøen. Alle trampet omkring til snøen var flat og tråkket ned, og deretter kunne dommeren blåse i gang kampen, forteller den gamle keeperen og ler.

Snøen var på en måte skyld i polakkenes mål etter 70 minutter, og Stepney ble syndebukken.

– Det var en helt ny regel som sa at keeperen kun fikk lov å ta fire skritt med ballen i hendene. De fikk corner fra venstre, og jeg rykket ut og fakket ballen. Farten og snøen gjorde imidlertid at jeg ikke klarte å stoppe og tok kanskje fem, seks skritt. Dommeren dømte frispark fra kun åtte meters hold, meget strengt dømt, og typisk nok Gornik scoret på frisparket.

De drøyt hundre tusen og de grimme værgudene så United holde ut og vinne 2-1 sammenlagt.

– Arenaen var gedigen, og det spesielle, under de værforholdene som kampen ble spilt, var at det ikke var noe tak på Slaski stadion, erindrer den gamle målvakten.

– Min himmel er i Manchester

Da semifinalene skulle trekkes var det av de opprinnelige 32 lagene bare fotballstormaktene Manchester United, Real Madrid, Benfica og Juventus igjen. Det ville bli vrien motstander uansett for United, men Real var muligens den tøffeste. De hadde vunnet den hjemlige ligaen syv av åtte år.

I Europacupen hadde Real gått til topps i halvparten av de tolv tidligere finalene, senest i 1966. Allerede ti år tidligere hadde klubbens mektige president Santiago Bernabeu spurt Matt Busby om han ville ta over som trener i Real. Busby svarte høflig, men bestemt nei. Høyt respekterte Bernabeu, som satt som Real-president i 35 år, var ikke vane med å få nei når han ga et tilbud. Han forklarte Busby at han kunne få så å si ubegrensede midler og fristet med en lønn langt bedre enn den han hadde.

Da Busby fortsatt ristet på hodet, slo Bernabeu ut med armene og sa:

«Men i Madrid kan jeg gi deg et paradis!»

Det var da Busby repliserte det nå legendariske svaret:

«Min Himmel er i Manchester».

Historien kunne altså sett veldig annerledes ut ikke bare for Busby selv, men også for Real Madrid og Manchester United.

24. april 1968 sto de ansikt til ansikt i siste hinder før finalen.

– Vi vant 1-0, men skulle vunnet med minst et par mål til. Deres keeper Betancourt må ha hatt en av sine beste kamper i hele karrieren. George scoret målet etter innlegg fra Johnny Aston. Det var et fantastisk volleyskudd med venstrefoten som ingen keeper i verden ville klart å redde.

Dermed var andre semifinale heller åpen. Foran 125.000 tilskuere gikk Real ut i hundre.

– Real hadde en veldig god høyre ving som het Amencio, han ble kalt bare «trollmannen». Heldigvis for oss var han skadet i første møtet, men i Madrid var han tilbake og regelrett grillet oss! Spesielt i første omgang gjorde han så vondt han ville. Perez og Gento var to andre veldig gode som gjorde det vanskelig for oss.

I en tid før bortemålsregelen gikk Real opp i 2-0 før United reduserte takket være et selvmål, men nevnte Amencia la på til 3-1 sekunder før pausesignalet.

Nå var gode råd dyre for Manchester United.

– Da Matt Busby kom inn i garderoben sto han midt på gulvet og lo av oss. Lo hånlig! Jeg tror faktisk det hjalp. Det var ikke noe særlig å høre manageren vi respekterte så høyt gjøre det. Busby ba oss deretter om å score tidlig i andre omgang.

Håndbrudd for Law

Det blir feil å påstå at spillerne gjorde nøyaktig som Busby ba om for ikke før i det 75. minutt kom reduseringen ved David Sadler.

Nå hadde imidlertid United fått ferten av noe stort og bare tre minutter etter var det ny jubel i United-leiren. Foruten keeper Stepney kanskje, kom målet ved spilleren det var minst forventet scoring fra, forsvarsbautaen Bill Foulkes.

Han gjorde bare to Europacup-mål i hele karrieren, men denne fulltrefferen måtte han fortelle om så lenge han levde.

– Noe av det jeg husker best fra episoden var at Denis Law brakk hånden, begynner Stepney og følger opp:

– Denis var kneskadet, men var likevel med til Madrid. Han satt på benken sammen med Matt og Jimmy Murphy. Bill scoret ikke mange mål fra sin forsvarsposisjon og da Denis så gamle Bill (36 år, red.anm.) sprinte opp og score det avgjørende 3-3-målet ble Denis så glad at han spratt opp og slo knyttneven i luften av glede. Det vil si, det var ikke i luften fordi det var tak over benken. Denis slo neven så hardt i taket at han faktisk brakk hånden, skratter Stepney.

Det var ikke bruddet i hånden som gjorde at Law ikke spilte finalen, men en kneskade. The Lawman hadde signert 25 mål på 38 kamper sesongen før, men Europacup-finalen måtte han følge på en liten sort/hvitt-TV fra sykehussengen.

Ufortjent nok, vil mange si, fikk Law derfor heller aldri noen Europacup-medalje. Det gjorde for øvrig heller ikke Francis Burns som spilte hele 45 kamper i 1967/68, men som så høyreback-plassen glippe til Shay Brennan noen uker før finalen.

– Det å miste Denis var selvsagt et stort tilbakeslag. Han var kåret til Årets Spiller i Europa noen få år før og hadde blitt vår toppscorer sesongen i forveien. Det ga vel manageren egentlig bare to muligheter. Enten bruke unge, lovende Brian Kidd eller flytte allsidige David Sadler på topp. David var forresten en spiller som ethvert lag trengte fordi han behersket midtstopper, midtbane og spiss.

Matt Busby valgte å bruke Kidd på topp. Faktisk mønstret United samme startellever i sesongens tre siste kamper. Hjemmetapet 1-2 for Sunderland, 3-3-semifinalen mot Real Madrid og finalen mot Benfica.

Mens United manglet Law var det ingenting i veien med Eusebio, Benficas store stjerne. «Pantera Negra» (den sorte panter), som han ble kalt, var rykende fersk vinner av Gullstøvelen. Trofeet beviste at Eusebio hadde gjort flest mål av samtlige toppscorere i hele Europa. Tre år før hadde han stolt løftet Ballon d’Or.

Da det var klart at Brian Kidd, som fylte 19 år på selve finaledagen, skulle spille, laget kreative United-fans en sang som gikk etter samme melodi som Beatles-sangen «Hello, Goodbye».

United-fansen sang: «Eusebio but I say Kiddo. Kiddo, Kiddo, I don’t know why Eusebio I say Kiddo».

Selv om United hadde slått Benfica 5-1 borte to år tidligere etter et stjerneshow av George Best, var United på ingen måte noen storfavoritt. Benfica var i sin femte Europacup-finale på åtte år inkludert to finaletriumfer.

Kun de beste oppladningene var godt nok for Matt Busby som valgte å samle krefter i landlige omgivelser.

– Vi bodde på et hotell i Surrey utenfor London og var ekstremt «up for it». Klubben var i sin første finale noensinne i Europa. 5-1-seieren mot Benfica to år før ga spillerne sterk tro på at dette var noe vi kunne klare. Da vi gikk ut på banen sa Matt at vi skulle gjøre nøyaktig det vi hadde gjort i andre omgang på Bernabeu før han la til en siste formaning: «Make sure you bring that cup back to Manchester».

Sitt livs redning

Fighteren Nobby Stiles ble satt til å fotfølge Eusebio, mens Bill Foulkes med sin fysikk og hode­styrke skulle nøytralisere Torres i luften.

Etter en målløs første omgang tok United ledelsen ved en perfekt heading fra Bobby Charlton. United holdt ledelsen lenge, men ti minutter før slutt utlignet Graca. United hadde vært best, men nå røynet det på og et par minutter før slutt glapp markeringen på «Den sorte panter».

Det var da Alex Stepney hadde sitt livs viktigste redning, en redning som United-supportere den dag i dag ber han om å fortelle om.

– Alle snakker om den, men om jeg hadde gjort den samme redningen etter fem minutter hadde neppe noen nevnt den i det hele tatt, tipper Stepney og fortsetter:

– Da ballen ble spilt gjennom til Eusebio fikk guttene panikk. Shay, Tony og Bill, alle fikk panikk. Jeg trodde faktisk at det var en 50/50-ball så jeg rykket først ut, men innså kjapt at jeg ikke ville nå ballen og rygget. I stedet gjorde jeg meg så stor som mulig. Få om noen skjøt hardere enn Eusebio, og han bare smelte til. Ballen traff meg midt i brystet. Jeg skal ikke nekte for at det gjorde vondt, men det spilte ingen rolle. Eusebio viste hvilken stor sportsmann han var da han umiddelbart applauderte redningen.

Like etter blåste Lobello av for 90 minutters spill, for øvrig samme dommer som hadde dømt frispark mot Stepney i Zabrze.

Det var tid for ekstraomganger og det var 22 slitne spillere som fikk noen få minutters hvile før de avgjørende siste to ganger femten minutter. Hvert lag hadde lov å ha hver sin keeperreserve, men bortsett fra det var det ingen innbyttere. Alle som startet kampen avsluttet den også.

– Det var ekstremt varmt den kvelden i London. Jeg tror det må ha vært 30 grader. I tillegg hadde Wembley et mye høyere og en annen type gress enn noen andre baner i England. Det var utrolig energitappende. Jeg som keeper hadde det ok, men jeg så hvor slitne de andre spillerne var. Det var flere som slet med krampe.

Det var da Paddy Crerand steg fram. Han var ikke lagkaptein, men like fullt en stor ledergestalt.

– Da spillerne lå strødd før ekstraomgangene reiste plutselig Paddy seg og sa: «Så dere tror vi er slitne!? Ta en kikk over på dem.» Det hjalp oss faktisk. Vi fikk energi av å se og forstå at også Benfica var slitne. Vi var ganske sikre på at det første laget som scoret i ekstraomgangene ville vinne. Det var en sånn type kamp. Det tok ikke George lange stunden å gjøre nettopp det, og Bobby og Kiddo fulgte opp med to til slik at vi vant 4-1. Det var uten tvil mitt lykkeligste øyeblikk på fotballbanen, medgir Stepney.

Festet med Stewart

Manchester United kunne juble og mange jublet med dem. United med George Best og feiende fin angrepsfotball var på en måte synonymt med «Swinging Sixties». Derfor fikk United mange venner og fans, også blant celebritetene.

– Vi hadde herlige supportere, og det var noen sterke personligheter blant dem. Artisten Lonnie Donegan, skuespiller og komiker Jack Smethurst, snookerspiller Alex Higgins og rockeren Rod Stewart og flere til var alle med på festen etterpå, opplyser Stepney og trekker fram øyeblikket nevnt innledningsvis som kveldens høydepunkt.

– Det var utrolig sterkt og emosjo­nelt da Matt klatret opp på bordet og sang Louis Armstrongs «What a wonderful world».

Banketten ble holdt på Russell Hotel som United hadde brukt i årevis, perfekt beliggende like syd for Euston stasjon.

– Det noe spesielle som skjedde var at England-manager Sir Alf Ramsey også var der. Han hadde også sett finalen og deretter plukket han ut troppen til en privatlandskamp mot Vest-Tyskland som skulle spilles bare tre dager etter finalen. Bobby, Nobby og jeg ble alle tatt ut i troppen, og derfor fikk vi beskjed om å gå til sengs etter den formelle banketten fordi flyet til Hannover skulle gå tidlig neste morgen.

– Så det ble en tidlig kveld!? Etter å ha vunnet Europacupen!

– Vel…, begynner Stepney og smiler litt lurt.

– Bobby gikk og la seg fordi han uansett ikke følte seg bra. Nobby og jeg derimot… Vi stakk av. Tok med konene våre til en av de hotteste klubbene i London. Vi hadde en aldeles strålende natt, sier den gamle keeperkjempen og ler hjertelig, men legger til med alvorlig mine:

– Det verste var at vi gikk glipp av hjemkomsten til Manchester. Jeg vet at velkomsten og hyllesten laget fikk da de kom hjem med pokalen var ubeskrivelig, men Nobby, Bobby og jeg fikk ikke være med på grunn av den landskampen i Hannover.

Og bare for å strø salt i såret spilte hverken Charlton, Stiles eller Stepney kampen hvor Franz Beckenbauer gjorde kampens eneste mål.

De fikk ordre om å forlate festen alle hadde drømt om, de gikk glipp av tidenes velkommen hjem-hyllest, men én ting kunne hverken Alf Ramsey eller noen andre ta fra dem:

Nemlig at Stepney & Co. skrev historie den maidagen for 50 år siden. Som første engelske lag vant Manchester United Europacupen.