Den nye trusselen

I verste fall, og det er slett ikke utenkelig, kommer den fra begge to.

Du vet at mannen i midten heter Sergio Aguero, er spiss på Manchester City og ekspert på å gjøre livet surt for United-fansen.

Du kan derimot være unnskyldt om du ikke vet hvem den dresskledte herren  til venstre er, men du bør kanskje lære deg navnet først som sist. Han heter Xi Jinping, er Kinas president og en av de ivrigste pådriverne for det som kan bli den største fotballrevolusjonen i moderne tid.

Viser finansielle muskler

Kinas meritter innen fotball har så langt vært forbundet med kvinnelandslagets prestasjoner, men det vil snart endre seg. Folkerepublikken er nemlig tatt mål av seg til å bli en stormakt innen verdens fremste folkesport.

I November 2014 la kinesiske styremakter frem sine ambisiøse planer om å skape verdens største nasjonale sportsøkonomi innen 2025. Sentralt i denne planen er fotball, verdens desidert mest populære sport.

President Xi Jinping vil ha en suksessfull kinesisk superliga som kan konkurrere med de beste ligaene i Europa og han vil ha fotball-VM til Kina. Ved hjelp av statsledet kapitalisme er arbeidet med å realisere begge deler allerede godt i gang, og Jinping er den viktigste pådriveren for det som er ventet å bli et sportslig eventyr.

Sett med kinesiske øyne.

Ikke bare vil den kinesiske superligaen by på økt konkurranse og betydelige utfordringer for å knytte til seg sponsorer i denne regionen, men Kina har de siste månedene vist at deres superliga ikke lenger er falmede stjerners endelikt, men finansielt sett konkurransedyktig med europeiske toppklubber.

– At kinesiske klubber kjøper noen av verdens mest ettertraktede fotballspillere sender et tydelig signal til resten av verden om at maktsenteret i fotballverden flyttes østover, skrev professor i sportsøkonomi Simon Chadwick i en kronikk nylig.

 Alt tyder på at han har rett.

Skjønt idéen med å bygge opp fotballen i Kina er ikke helt ny. Inpsirert av Manchester Uniteds akademimodell satte fotballtreneren XU Genbao opp sitt eget fotballakademi  i Chongming, ved munningen av elven Yangtze, allerede i 2000. Ved inngangen er det faktisk hugget i stein hva som var Genbaos ambisjon: «Å bygge Kinas svar på Manchester United».

Det har tatt sin tid for Kina å posisjonere seg på fotballens verdenskart, men nå som de setter inn støtet, vil det merkes. Garantert.

Posisjonerer seg i Europa

Det kan kanskje virke rart, men en del av strategien for å lykkes med sine ambisiøse mål for makteliten i Kina er å investere i utlandet og da fortrinnsvis utenlandske klubber.

Malaga og Epanyol i Spania, Sochaux i Frankrike, Den Haag i Nederland og Slavia Praha i Tsjekkia har alle kinesiske eierinteresser.

Størst oppmerksomhet fikk imidlertid kinesiske investorer da China Media Capital sikret seg 13 prosent av aksjene i City Football Group, moderselskapet som eier Manchester City, for 265 millioner pund. Det statsstøttede investeringsselskapet er det samme selskapet som i 2014 sikret seg rettighetene til kinesisk superliga i fem år for 1,3 milliarder dollar.

Investeringen hos Uniteds erkerivaler er garantert ikke den siste i europeiske toppklubber.

Kinesiske investorer bruker sine eierinteresser til å få økt innflytelse i europeiske klubber, og kan i så måte få økt innflytelse i de nasjonale forbundene som igjen skal være med på å avgjøre hvor fremtidige VM skal arrangeres.

Trolig er det ikke et spørsmål om, men når, det første fotball-VM for herrer legges til Kina.

Ved å skaffe seg økt innflytelse i europeiske klubber, styrker de samtidig sitt eget produkt på hjemmebane.

Det er utrolig smart, kall det gjerne en strategisk genistrek.

Stjernekjøp

Det som nå er nytt er imidlertid at kinesiske investorer viser muskler også på hjemmebane på en måte man ikke har sett tidligere.

Liverpool jaktet lenge på Shakhtar Donetsk-spilleren Alex Teixeira. Han endte i stedet opp i kinesiske Jiangsu Suning for 38 millioner pund.

Den colombianske landslagsspilleren Jackson Martinez gikk nylig fra Atletico Madrid til Guangzhou Evergrande for 32 millioner pund. Der ble han lagkamerat med blant andre tidligere Tottenham-spiller Paulinho.

West Ham kjemper nå en hard kamp for å få Dimitri Payet til å bli i Øst-London. West Hams fremste rival her er ikke en konkurrerende Premier League-klubb. Ei heller Real Madrid eller Barcelona, men en ikke navngitt kineisk klubb.

Trolig har vi bare sett begynnelsen av en lang føljetong av lignende historier om toppspillere i Premier League som linkes til Kina.

Ved første øyekast kan Martinez-avtalen virke utrolig, men den er nøye gjennomtenkt.

Før 2013 hadde ingen kinesisk klubb noensinne vunnet den asiatiske utgaven av Champions League. Nå har Guangzhou Evergrande vunnet den to ganger. Klubben har også fem strake seriemesterskap i Kina, den har fantastiske akademifasciliteter og ledes av Luiz Felipe Scolari, brasilianeren som var den store triumfatoren da Brasil vant VM sist det var arrangert i Asia i 2002.

Klubben er eid av selskapet Evergrande Real Estate Corporation og den rike forretningsmannen Jack Ma. At Evergrande kjøpte en sternespiller fra Atletico Madrid er ingen tilfeldighet. Den spanske klubben, ledet av Diego Simeone som var høyaktuell som United-manager etter Sir Alex Ferguson, er deleid av Wang Xianlin, Kinas rikeste mann og god for minst 30 milliarder doller ifølge Forbes. Sammen har Wang og Ma vært blant de viktigste pådriverne for å skape den kinesiske superligaen.

Og når vi først er inne på Scolari, mannen som måtte bite i gresset for «Big Phils» Brasil i VMs kvartfinale i 2002, Sven Göran Eriksson (som var Englands landslagstrener) er nå trener i Shanghai SIPG, et av lagene som er ventet å bli Guangzhou Evergrandes argeste utfordrere i ligaen.

Eriksson setter sin lit til at den tidligere Sunderland-spissen Asamoah Gyan skal score målene, mens argentineren Dario Conca er lagets playmaker i sin offensive midtbanerolle.

Conca er på ingen måte like kjent som sine landsmenn Lionel Messi, Sergio Aguero og Angel Di Maria, men årslønnen hans skal likevel være betydelig høyere enn Messis.

Hva med fremtiden?

Det er all grunn til å tro at de kinesiske klubbene også kommer til å kapre en stadig større andel av sitt eget sponsormarked i fremtiden. Få plasser forgudes supersjerner som i Asia, og lite vil være mer tilfredsstillende enn om kineserne får dyrke sine egne stjerner.

Markedsmessig henter United fremdeles flere avtaler i østen, men de store dragerne, adidas og Chevrolet kommer henholdsvis fra Europa og USA.

United skal ha takket ja til sommerturné i Kina etter sesongslutt. Trolig er det for å tekkes sponsormarkedet og stålsette seg for økt kommersiell konkurranse fra østen.

United har imidlertid konkludert med at det fremste vekstpotensialet ligger i USA. Ed Woodward har lenge flørtet med tanken om å starte sitt eget salgskontor i statene på samme måte som klubben allerede har et Hong Kong-kontor. Han har garantert Glazer-familiens velsignelse til å iverksette planene når han måtte ønske det.

– Vi trenger en amerikansk spiller med tanke på økt profilering i USA, var beskjeden fra Moyes.

Han fikk gode rapporter på en ung keeper på 16 eller 17, men han var et talent og langt fra en ferdigutviklet stjerne.

Etter et mislykket opphold i Real Sociedad trenger Moyes å gjenoppbygge managerkarrieren. De fleste hadde ventet at han ville gjøre det i en Premier League-klubb. I helgen avslørte imidlertid den tidligere United- og Everton-manageren at også han har fått tilbud fra Kina.

Den annerkjente journalisten og forfatteren David Goldblatt sa til meg for en tid tilbake at Uniteds tankegang er logisk og riktig.

– Woodward har rett når han idenfifiserer USA som et vekstmarked. Jeg tilbringer mye tid i USA og har sett utviklingen på nært hold. Mange snakker om at fotballen vil utvikle seg i statene, men det har allerede skjedd.  På den siste kampdagen i Premier League sist sesong var det flere folk som så kampene på tv i USA enn det tilfellet var i England, forklarte Goldblatt.

Hyllet som geni, men…

I 2013 satt jeg i en taxi på vei hjem fra Santiago Bernabeu etter at United hadde spilt 1-1 mot Real Madrid i Champions League. Drosjesjåføren hadde først ikke lyst til å ha meg i bilen, men da jeg forklarte at United var mitt lag, vinket han meg inn i taxien med et smil. Han var nemlig Atletico-fan.

– Vent til neste år, sa han. Det blir vårt år, merk mine ord.

Atletico hadde allerede etablert seg som et topplag, men i konkurransen med mektige Barcelona og  enda mektigere Real Madrid hva finanser angår, levnet jeg dem små sjanser.

De ble ligamester.

Den spanske fotballeksperten Petter Veland kalte Atleticos ligagull en av tidenes lagprestasjoner.

Han har absolutt et poeng.

Enda mindre sjanser levnet jeg Leicester City før denne sesongen.

Anført av Jamie Vardy og Riyad Mahrez har klubben under Claudio Ranieris ledelse gjort alle dystre spådommer til skamme. Og da eierfamilien Srivaddhanaprabha nylig gikk med på å gi Vardy en ny kontrakt på 80 000 pund i uken, sier det alt om ambisjonsnivået til de asiatiske eierne.

I United gjør eierskapsmodellen at Glazer-familien lar klubben i all hovedsak være selvfinansiert, med andre ord eierne spytter ikke inn eksterne midler. Joda, United har brukt svinlende summer på spillerkjøp etter at Louis van Gaal overtok, men det er penger klubben selv har generert.

Derfor er de solide sponsoravtalene for United ufattelig viktige og Ed Woodward og hans høyre hånd Richard Arnold ble hyllet som genier da de fikk i havn adidas-avtalen.

– Det er alltid en viss fare med å binde seg opp til veldig lange avtaler. Kun tiden vil vise om avtalen er så god som den virker nå, sa professor Chadwick til US sist sommer.

For kort tid siden fikk vi se hva han mente.

Real Madrid sin nye adidas-avtale vil være verdt 106 millioner pund i året, adskillig mer enn Uniteds på 75., Bayern, der adidas eier 10% av aksjene fikk en avtale som er litt mindre enn Uniteds, men i et marked der de har minimal konkurranse.

Kommersielt sett står United veldig stødig. Langsiktige og gode avtaler med Chevrolet og adidas sørger for stabilitet. Foreløpig.

Men problemene på børsen verden over har gjort verdien av Manchester United har falt med ca 345 millioner pund bare siden nyttår. Det er, tror det eller ei ikke på langt nær så dramatisk som en kunne få inntrykk av, fordi bare rundt 20 prosent av aksjene i klubben omsettes. Resten kontrollerer Glazer-familien. Og av de 20 prosentene som er tilgjengelig for handel på børsen eier den eksentriske investoren Ronald Baron og hans investeringsselskap Baron Group ca 40 prosent av disse aksjene. Verken han eller Glazer-familien har hastverk med å selge. Før de gjør det vil heller ikke et tap på børsen bli realisert.

Så når Ed Woodward torsdag legger frem regnskapstallene for 2. kvartal er tallene i og for seg relativt uinteressante. De vil garantert representere en betydelig inntektsøkning sammenlignet med fjoråret grunnet adidas-avtalen som trådte i kraft fra og med august og det faktum at United var tilbake i Champions League.

Langt mer interessant er det om Woodward vil få spørsmål på den påfølgende telefonkonferansen med investorer og bankforbindelser om hva han tror fremtiden bringer for United.  Både med tanke på lagets prestasjoner og managersituasjonen i klubben.

Men se ikke bort fra at en og annen forretningsforbindelse vil spørre om den nye kommersielle trusselen fra Kinas superliga. Kan en ny og utvidet global Champions League bli aktuelt? Hva med et utvidet klubb-VM med langt mer prestisje?

United og Premier League-klubbene må uansett stålsette seg for en ny hverdag.

En ting virker nemlig klinkende klart:

Kineserne har kommet for å bli.