– For meg handler det ikke om hvor jeg var da Brå brakk staven…

Med Ole Gunnar Solskjær på plass som United-manager minnes Eivind Champions League-finalen i 1999.

IN THE THEATRE OF DREAMS

Av: Eivind Fristad

Jeg er en 62 år gammel bergenser og har fulgt United siden -67/68 sesongen. Det begynte helt tilfeldig ved at jeg kom over en engelsk ligatabell i Bergens Tidende der jeg så at Manchester-klubbene United og City knivet om ligagullet. Heldigvis likte jeg United-navnet bedre enn City, og dermed var det gjort. Mitt største øyeblikk som United supporter var den vidunderlige vårdagen i mai 1999. Det dreide seg om følelser som aldri noen gang vil bli toppet. Men hvem vet: Kanskje Ole Gunnar Solskjær – helten fra Kristiansund – kan gi oss et nytt mirakel i Champions League ?

Det er 27. mai 1999. Klokken har nettopp passert 03.00. Natten er stjerneklar og vårluften i Barcelona er varm, 20 grader pluss. Jeg sitter på Las Ramblas og nyter folkelivet. Rundt meg koker det, et sydende liv av syngende, dansende og glade fotballsupportere. De har inntatt Las Ramblas med hud og hår.

Selv er jeg fullstendig utladet, både fysisk og psykisk. Lemmene verker, håndflatene er såre, stemmebåndene er ødelagte og halsen føles som et åpent sår. Innvendig kjenner jeg en ufattelig glede, en ekstatisk lykkerus som knapt kan beskrives.

Jeg kikker bort på min far, 70 år neste år. Egentlig ikke spesielt fotball interessert, men likevel tydelig beveget av det som vi har opplevd. Våre blikk møtes, han smiler tilbake.

Tankene går tilbake til 29. mai 1968. Europacup-finalen på Wembley, Manchester United mot Benfica. Best, Law og Charlton. Sir Matt Busby. Eusebio.

Jeg var 11 år den gangen, akkurat i ferd med å bli smittet av dette vidunderlige, godartede, engelske viruset med navn Manchester United. 1-1 etter ordinær tid, det er onsdag og jeg skal på skolen neste dag. Rett til køys bærer det, før ekstraomgangene begynner.

– 4-1 til de mørkeblå, sier min far ved frokostbordet neste dag.

United knuste Benfica i ekstraomgangene, og jeg fikk ikke se det ! Jeg har aldri helt kunnet tilgi ham, ikke før nå, 31 år etterpå.

Der og da tenkte jeg kanskje ikke så mye over det. Senere, etterhvert som -70 og -80 årene gikk over i historien uten en eneste ligatittel og E-cup spill, vokste det fram en indre besettelse om at neste gang skulle jeg oppleve finalen «live», sammen med min far ! Kanskje var det nettopp det jeg ble snytt for i -68 som gjorde at Barcelona-turen var i boks 2 dager før returkampen mot Juventus i Torino.
___

Jeg kikker bort på stadionuret, kan se det lysende tallet midt imot meg. Det 90. minutt passeres, tiden er i ferd med å renne ut, liksom sanden i et timeglass. Det kan ikke være mye å legge til, et par minutter tenker jeg. Bayerns fargebånd er allerede festet på den store pokalen og de gulkledde vaktene er i ferd med å posisjonere seg til premieutdelingen. Noen tilskuere er allerede på vei ut stadionportene. Tyskerne piper, vil at kampen skal blåses av.

Neglene bites, pulsen stiger, jeg kjenner suget i mellomgulvet, hender som ubevisst foldes. Hodet er et eneste stort kaos, tankene virvler rundt, febrilsk letende etter gode «omens».

Var det altså slik det hele skulle ende, etter 31 års venting ?? Alle forventningene, håpene som legges i grus, hjerter som brister:

Schmeichels siste kamp, attpåtil som kaptein. Alex Fergusons Holy Grail. The Treble. Sir Matt Busbys 90 års dag.

Skulle gjenferdet fra Munchen-ulykken vende tilbake og påføre United nok et «Waterloo», 41 år etter det forrige ? Skulle virkelig Fergusons uslåelige røde og hvite hær lide nederlag for den tyske panservognfotballen ?

Selv da jeg tidligere på dagen besøkte Barcelonas mektige kirke, Sagrada Familia, fant jeg et påskudd for at dette måtte bli Uniteds store dag. På den ene kortveggen henger det nemlig en steintavle som skal symbolisere Jesus alder. Uansett hvordan tallrekkene summeres blir summen alltid 33. Ja, du gjettet det. Med sier ville E-cup finalen bli Uniteds 33. kamp på rad uten tap ! Dessuten hadde alle Uniteds tap i 1998-99 sesongen endt med 3 baklengsmål, ikke 1 slik som det nå så ut.

Sekundene tikker så altfor fort av sted. I fortvilelsen løftes blikket, høyt, høyt opp mot den mørke Barcelona himmelen. Kanskje gjør jeg det for å se om det står skrevet noe i stjernene der oppe, kanskje for å unngå å se de triste scenene som skal utspilles når dommerens fløyte blåses for siste gang denne sesongen.

Da skjer det, som et lyn fra klar himmel. Lik en fugl Føniks som reiser seg fra asken. I ettertid kan en spørre seg om det var Sir Matt Busby som endelig fikk justert sine joy-sticks eller om det hele var et resultat av en ubendig vilje til å vinne, og ikke minst troen på at det var mulig.

HØYDEPUNKTET: Av alle Ole Gunnar Solskjærs 126 mål var scoringen mot Bayern München det aller viktigste.

Jeg vet ikke, har egentlig ikke behov for å vite det heller.

Det braker løs, et crescendo av lyd, som når et fly bryter lydmuren. Ikke bare en, men to ganger. I løpet av 102 vannvittige sekunder flyr «De røde djevler» med Concorde-fart fra helvete til himmelen. Udødeliggjort for all framtid !

Dommerens fløyte blåses for siste gang. Jeg kaster meg om halsen på min far, hopper og skriker av glede. Følelsene velter fram, tårene triller. Nede på gressmatten er kontrastene enorme: Bunnløs fortvilelse og elleville jubelscener går hånd i hånd.

Tyskerne ligger igjen som slakt, «We are the Champions» lyder det fra de røde. Ringen er sluttet. Det kjennes deilig å være norsk i Barcelona.

For meg handler det ikke lenger om hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven.

Nei, det handler om hvor jeg var i det største øyeblikket i Manchester Uniteds minnerike historie. Sannhetens øyeblikk. Øyeblikket da en beskjeden gutt fra Kristiansund ble verdensstjerne, sekundet da tiden stod stille og alle drømmers drøm gikk i oppfyllelse: «Hvor var du når Ole Gunnar Solskjær scoret seiersmålet i Barcelona ?»

Jeg møter blikket til min far igjen, det sier mer enn ord. Nok en gang må jeg klype meg i armen, kjenner klumpen i halsen og tårene som presser på idet jeg skriker høyt innvendig:

I WAS THERE – IN THE THEATRE OF DREAMS – CAMP NOU, BARCELONA 26TH OF MAY 1999 !

_______________________________________________________________________________________________________

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til leserbrev@united.no. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.