Fjern gjerne restene fra Van Gaal-vraket, men en uslipt diamant som Anthony Martial lar vi være i fred.
Jeg tror de fleste er enige om at det bor et uforløst potensial i 22-åringen, og jeg tror også de fleste med en forkjærlighet for lekker angrepsfotball får sommerfugler i magen av å se for seg hva en Martial i full blomst kan utrette på en fotballbane.
Sier vi «adieu» i sommer, sier vi samtidig at vi ikke har tillit til at José Mourinho klarer å forvalte et av de råeste talentene i fotballen.
Det er i så fall et premiss som betyr at Manchester United ikke er riktig klubb for unge spillere.
Jeg setter det naturligvis litt på spissen, men skal vi virkelig gi opp et av lagets største talenter bare for å kvitte oss med et luksusproblem?
Hvor mange ganger har vi ikke hørt historiene om hvordan Andy Cole, Dwight Yorke, Teddy Sheringham og Ole Gunnar Solskjær bestandig holdt hverandre på tå hev?
Nå tror jeg ikke vi skal sammmenligne situasjonen i 1999 med den i dag, men litt konkurranse har aldri tatt livet av noen, verken Martial eller Marcus Rashford.
Annonse
Jeg er enig med min gode kollega Bjarte Valen i at Martial har vært ustabil, men det er han på ingen måte alene om under Mourinho.
Hvem trodde at Lingard skulle ende med tosifret antal scoringer og stå igjen som en av Englands nøkkelspillere før VM? Har ikke Marcus Rashford, som har færre målpoeng, misbrukt like mange muligheter som Martial? Og hva med starten til Alexis Sánchez, eller utfordringene til Henrikh Mkhitaryan?
Alle historiene vitner om at det er en krevende oppgave å spille i en av kantrollene for Mourinho.
Løsningen kan neppe være å kvitte seg med én av dem med best ferdigheter.
Så kan man spørre seg om problemet til Martial sitter i hodet snarere enn i beina, men akkurat som med Ravel Morrison og Anderson, mener jeg klubben må gjøre det de kan for å gjøre 22-åringen til et mannfolk av en United-spiller før tålmodigheten tar slutt.
For meg er vi ikke kommet til det punktet ennå.
Faktisk har denne sesongen vært en stor opptur for Martial hvis vi sammenligner med forrige sesong. Lenge var han Premier Leagues mest effektive spiller. Skal vi glemme det bare fordi det nærmer seg et nytt overgangsvindu?
Se hvilken spiller Jesse Lingard har blitt i en alder av 25 år. Raheem Sterling, ett år eldre enn Martial, var avskrevet av mange. Denne sesongen står han med 21 scoringer og 13 målgivende.
Annonse
Det er et trist «statement» dersom Manchester United gir opp Anthony Martial.
Franskmannen kan bli et forbilledlig eksempel på at Old Trafford fortsatt er et sted der unge spillere får den tiden de trenger til å blomstre, både med beina og i hodet.
Den muligheten bør vi ikke la gå til spille.
Andreas løf, journalist united.no
Kjære Manchester United, José Mourinho og Philippe Lamboley.
Jeg oppfordrer dere innstendig til å gjøre alt som står i deres makt for å sørge for at Anthony Martial fortsetter å være en rød djevel.
Når jeg hører at Anthony Martial ønsker seg bort, trekkes tankene mine raskt tilbake til salget av Memphis Depay forrige sesong. Jeg er fortsatt ikke helt overbevist om at det var det beste for United å selge ham heller, selv om det kanskje var det beste for Memphis.
De fleste av oss husker nok debuten til «Tony» Martial. Jeg vet ikke hvor ofte en unggutt har blitt kastet innpå mot vår aller største erkerival i sin aller første a-lagskamp, og tatt oss så mye med storm.
Isolert helt alene ute på venstrekanten, i teorien med en hel Liverpool-forsvarsrekke mot seg, skjærer han inn, sender Martin Skrtel så langt inn i pølsebua at han vel fortsatt ikke er ute ennå, og er like kald som en 38-åring like etterpå.
Hvor mange andre har vi i klubben som kan gjøre akkurat det der? Jeg tror få, om kanskje ingen.
Franskmannen har også vist flere ganger etter dette at han er i stand til å utrette det virkelig store, gjennom en teknikk, hurtighet, og iskulde få andre United-spillere kan skilte med. Dessverre stort sett glimtvis, til tross for at han vel har vært en god del mer stabil enn Depay var.
Annonse
I møte med slike spillere United-fansen seg raskt i to leire.
Begge leire ser et potensiale der som ikke er fullt utnyttet. Den ene leiren ser et problem i det. Den andre leiren ser fortsatt potensialet som en mulighet.
Jeg tilhører sistnevnte gruppe, selv om jeg også forstår førstnevnte.
Jeg er overbevist om at gitt de rette omstendighetene, de rette trenerne, den rette manageren, kan Anthony Martial utvikle seg til å bli en spiller som presterer stabilt på europeisk toppnivå – ja kanskje verdensklassenivå.
Med salgene av Di Maria, Depay, Nani, og kanskje etterhvert også Martial, begynner vi å se konturene av en trend med at United ikke lykkes helt i å ta vare på disse spillertypene som er litt annerledes, som trenger tålmodighet og omsorg for å levere på aller øverste nivå. Å kvitte seg med dem er det enkleste, mens det å hente ut potensialet deres nok kan være frustrerende og vanskelig.
Ingen av de tre andre har gjort seg bort etter å ha forlatt United, og jeg er ganske sikker på at Martial kan gjøre det enda bedre enn dem.
Jeg er livredd for at han skal dra til en annen klubb, det være seg Tottenham, Arsenal, PSG, Milan eller Atletico Madrid, slå ut i full blomst, og sikre dem CL-troféer og ligagull United kunne fått.
