«Satt med løsningen da det trengtes som mest»

Med en Jadon Sancho i lekehumør, en leken Fred og en uslåelig Cristiano Ronaldo er det lett å ta seg selv i å lure på hvordan dette United-laget lot hjemmekampen mot Spurs – ni kamper før sesongslutt – bli til «last chance saloon» for fjerdeplassen i Premier League.

I motsetning til United, er ikke det en situasjon Ronaldo har vært i altfor mange ganger siden partene skilte lag for 13 år siden, men likevel var det superveteranen som satt med løsningen da det trengtes som mest på Old Trafford.

Ved 1-0 var svaret å skru tiden tilbake til 2009, til den gangen Ronaldo fant nettmasken aller lengst opp i hjørnet bak Porto-keeper Helton på godt over en halv banehalvdels avstand.

2-1-målet var av det enklere slaget, men så er det nok kanskje ingen i verdenshistorien som har scoret flere av dem enn nettopp Ronaldo. Det er en stor del av grunnen til at han lørdag kveld avslutter dagen som tidenes mestscorende profesjonelle fotballspiller.

3-2 var av typen som har blitt kjennemerket til Ronaldo de senere årene – en ruvende heading man jo egentlig ikke skal kunne levere på det høyeste nivået i fotball-England når man er 37 år gammel.

Så får det bare være at han ikke fikk muligheten til å sette enda ett fra straffemerket.

Akkurat helt hvorfor fløyteblåser Jonathan Moss dømmer straffe mot Alex Telles, men ikke mot Eric Dier, er det ikke helt lett å forstå seg på for menigmann uten doktorgrad i fotballregler.

Benytter man seg av reglene fra løkka, med «hånd som oppsøker ball« versus «ball som oppsøker hånd», kan man muligens argumentere for at hånden til Telles er i større bevegelse enn hva Diers er, uten at forskjellen på situasjonene er klart og tydelig forskjellige.

Uansett må det være lov å påpeke at dette ikke er den første gangen United får kontroversielle dommeravgjørelser imot seg den siste tiden. Uten å trekke frem de verste og mest dyptgående konspirasjonsteoriene, kan man i alle fall slå fast at marginene ikke alltid er på Uniteds side.

Likevel var det altså United som leverte med kniven på strupen, dog uten å imponere voldsomt.

Enkelte ganger viste de røde riktignok prov på nydelig kombinasjonsspill og feiende flott angrepsfotball, men gjennomgangsmelodien i lørdagens oppgjør var at Tottenham leverte på høyde med United og vel så det gjennom 90 minutter.

Bortelaget styrte spillet i større grad enn det United gjorde gjennom store deler av kampen og det var på ingen måte urettferdig – kanskje foruten måten faktisk kom på – at Spurs utliknet med ti minutter igjen av førsteomgangen.

Det er også vanskelig å argumentere mot at gjestene fortjente 2-2-målet de ble forært av Harry Maguire.

Spiller United denne kampen hundre ganger til, blir det antakelig ikke tre poeng i mer enn halvparten av dem. Til tross for en heseblesende høyoktansfotballkamp, illustrerer den hvorfor disse to lagene ligger milevis bak lagene på toppen.

Men akkurat nå betyr ikke det så altfor mye. Tre poeng var alt det United trengte i dag.

Annet:

• Maguire har virkelig ikke sin beste sesong. Selv når han leverer en god kamp, slik som i dag, blir det altså selvmål. Symptomatisk for en spiller i motgang.
• Hvordan denne kampen hadde blitt dersom United hadde Bruno Fernandes tilgjengelig er umulig å vite. Det som i alle fall er helt sikkert er at han kommer til å bli et stort savn hvis han ikke blir klar igjen til Atlético-returen på tirsdag.
• Marcus Rashford hadde en anonym aften, etter en uke der han har fått flere av overskriftene i England. Angriperen bør ikke være direkte overrasket hvis han mister plassen før Atlético.
• I morgen holder vi alle med Leicester. Så må vi dessverre også holde med Liverpool til midtuken igjen.