– Så ærlig som det var forsvarlig å være

Mediemangfoldet er uhyre mer komplekst og omfattende i dag enn det var da Sir Alex Ferguson lanserte sin første biografi. Den gangen var internett i startgropen. Etter hvert har medietrykket blitt et helt annet. Hver minste lille hendelse blir slått stort opp og diskutert i det vide og brede og bruken av skjulte kilder har eskalert til uante høyder for å få alle de intrikate detaljene om dagliglivet i United.

Fergusons bok inneholder derfor få overraskelser. Det er fullt forståelig. Det mest overraskende er at det finnes folk som faktisk er overrasket over nettopp det. Det unike med boken er at vi nå får Fergusons detaljerte versjoner av episoder som allerede er kjente. Det er både opplysende, oppklarende og oppriktig av skotten.

Kunne undergravd Moyes autoritet

US-redaktør Lars Morten Olsen ringte meg for noen måneder siden.

– Jeg har skrevet ferdig lederen. Vi du ta en titt på den og si hva du synes?

Naturligvis. Det er alltid en sann fryd å lese Olsens ledere i US. Ingen annen norsk journalist rekker ham til knærne hva bekjentskaper og innsikt inn i Manchester Uniteds aller helligste angår. Denne gangen var det ekstra interessant for lederen handlet om Sir Alex Fergusons nye selvbiografi som skulle komme ut.

Olsen stilte et meget betimelig spørsmål. Hvordan ville Ferguson behandle Rooney-konflikten i boken? Såvidt jeg kunne konstatere var det første gangen en journalist hadde reist denne problemstillingen. Jeg grublet mye på hvordan det ville bli. Konklusjonen jeg landet på var omtrent identisk med resultatet i boken.

Vi ventet at Roy Keane ville få passet påskrevet, og det fikk han. Likeså med David Beckham og Ruud van Nistelroy. At Ferguson ikke hadde mye til overs for Rafael Benitez kom heller ikke som noen overraskelse. Ei heller at han omtaler Ole Gunnar Solskjær i særdeles rosende ordelag.

Men felles for alle disse er at de tilhører fortiden i United. Wayne Rooney tilhører i aller høyeste grad nåtiden. Derfor ville et fett og kontroversielt kapittel om Croxteth-gutten være egnet til å ødelegge for etterfølgeren David Moyes. Men det ville ikke bare ødelagt for David Moyes. Det ville også ha ødelagt for Manchester United. Ødelagt byggverket Ferguson selv har vært arkitekten bak i løpet av 26 år på Old Trafford.

Ferguson er smart nok til å vite at dersom han hadde vært mye mer detaljert om konflikten med sin største stjerne, ville David Moyes hatt sin fulle hyre med å slukke den ene brannen etter den andre i media. Til slutt ville det tatt fokuset bort fra det sportslige, i en tid der fokus på det sportslige er viktigere enn noen gang for United.

Derfor valgte Ferguson å begrense seg til å nevne kontroversene i 2010 og gjenta det han har sagt hele tiden at Rooney ba om å bli solgt. «He asked away», som Ferguson sier det. Ved ikke å utdype konflikten nærmere har Ferguson latt klubbens interesser stå i høysetet og således vist at han mener alvor med å si at ingen enkeltperson er større enn United.

Måtte belyses

At Roy Keane fikk hard medfart i boken var ikke overraskende. At kritikken var så ramsalt og krass, var imidlertid noe uventet.

– Jeg hadde mange samtaler om lojalitet med ham. Ferguson forstår ikke betydningen av det ordet, sa Roy Keane på direktesendt fjernsyn tirsdag kveld.

Mange fikk umiddelbart sympati med iren. Hva var poenget med å trekke frem disse historiene nå? Hva var poenget med å kritisere David Beckham, Rud van Nistelrooy og Owen Hargreaves lenge etter at de forlot klubben?

Gjør man det de færreste av Fergusons kritikere faktisk har gjort, nemlig å lese boken, så skjønner man hvorfor. Og kanskje enda viktigere:  Man skjønner motivasjonen for å gjøre det.

Dette var spillere som var forgudet av fansen til en av verdens aller største fotballklubber.  Spillere som ble solgt mens de fremdeles kunne hatt en viktig rolle å spille for klubben. Det har åpenbart vært viktig for Ferguson å forklare bakgrunnen til salgene i denne boken overfor fansen.  Og hvem kan vel egentlig bebreide ham for det? Snarere tvert imot. Vi bør vel heller takke ham for det.

Det var tross alt noen av de største navnene i Uniteds moderne historie han sendte på dør. Fordi de alle trodde at de hadde blitt større og viktigere enn selve klubben. Sir Alex Ferguson nektet å gi fra seg den kontrollen. Det er ikke en utilbørlig hersketeknikk eller et styresett som minner om et gufs fra fortiden fra en som ikke tåler kritikk. Dette er den filosofien som har gjort at det har vært mulig for ham å overleve i jobben i 26 år.

Ferguson påpeker også i boken at han og Roy Keane ble enige om ikke å snakke om uenighetene, men at han nå ikke hadde noe valg etter at Keane hadde brutt den avtalen gjentatte ganger.

En hest til besvær

Personlig hadde jeg mest gledet meg til å se hva Ferguson skrev om veddeløpshesten «Rock of Gibraltar». Helt siden tippekampen i gamledager ble kronisk forstyrret av V6 fra Bjerke, har jeg hatt et anstrengt forhold til hester. Så det er ikke fordi jeg er spesielt interessert i veddeløp at denne biten ville vært interessant, men fordi konflikten med hestesyndikatet i Irland og tidligere United-aksjonær John Magnier var nær ved å koste Ferguson jobben.

Da Magnier og hans partnere valgte å selge til Glazer-familien var det mange som mente at det var en direkte årsak av bråket med veddeløpshesten. I så måte ville en bedre innsikt i denne betente konflikten ha vært på sin plass.
Men Ferguson og hans advokater inngikk et forlik med Magnier og hans juridiske eksperter. En del av forliket var at ingen skulle snakke om konflikten. Punktum.

Det var da også Ferguson helt ærlig på under pressekonferansen.

Onsdag har de fleste ledende sportsskribenter i England presentert sine analyser av boken. De spriker i alle retninger. Noen beskylder Ferguson for å ha glemt sine røtter i Glasgow, andre sier Ferguson har mistet noe av auraen. Noen mener han burde spart seg for angrepet på David Beckham, en spiller som ga alt for Ferguson og som ikke har sagt et eneste vondt ord om skotten etter at han forlot United. På samme måte som Ferguson har fremsatt sine meninger i boken, må han finne seg i at andre har en mening om det han har skrevet.

Les boken

Men det er et minstekrav at man faktisk har lest boken om man skal tas seriøst i en slik debatt. Meningene er mange og boken skaper engasjement. Sjelden har innholdet i en bok blitt oppdatert så fort på Twitter og sosiale medier som Fergusons biografi. Det medfører selvsagt en hærskare på Twitter som strør om seg med unøyaktigheter og ting som blir tatt fullstendig ut av sin sammenheng. I beste fall mangelfullt, i enkelte tilfeller direkte feil.

En av de mest naive, og trolig utilsiktede komiske Twitter-meldingene jeg leste, var en som ga boken terningkast to basert på de han hadde lest på Twitter. Det blir like tåpelig som å slakte Metallicas legendariske «Black Album» fordi coveret er kjedelig.

Det første en journalist lærer er at det alltid er to sider av en sak. Derfor er det ikke vanskelig å skjønne at det noen finnes noen som føler seg tråkket på tærne. Bosnich liker ikke å bli kalt overvektig og Keane mener Ferguson er illojal. Vi får sikkert høre fra Benitez også om ikke lenge.

Jeg skal ikke fremføre noen forsvarstale for Ferguson, det er han fint i stand til å klare selv. Men jeg anbefaler alle å lese boken. Både fordi den er en viktig del av historien til United og fordi jeg oppfatter Ferguson som ærlig og oppriktig. Og først ved å lese boken, får en den fulle og hele sammenhengen i innholdet. Det er viktig for å forstå hva som faktisk står der.

Men først og fremst gir boken et innblikk i hvilke utfordringer han som manager har hatt å hanskes med i sine 26 år i klubben og ikke minst hvordan han har løste dem.

Basert på hva Ferguson har oppnådd i United skulle en tro at selv hans argeste kritikere vil ha noe å lære av av det.