– Jeg lar meg rive med – gi ham jobben!

Av: Oli Winton

– We’re on the march of Fergie’s army and we’re all going to Wembley, er en klassisk FA-cupsang for United-fansen.

Jeg tenkte egentlig at det var en sang hvor det aldri kom til å være aktuelt å skifte ut Fergies navn, men Oles kultstatus har nå nådd febernivået. Derfor brukte vi fredagskvelden til å synge at vi var «on the match of Ole’s army».

Selv sang jeg ofte faktisk Fergie, rett og slett fordi jeg glemte meg, men jeg lover at jeg skal få det rett etter hvert.

United tok over Emirates fredag kveld.

Hjemmelaget ødela for oss med billettene da vi kun fikk 5.200 og ikke de 9.000 det burde vært, men hadde du ikke visst om det så ville du ikke trodd det. Arsenal-fansen var det lite å høre til og det var en masse tomme seter blant dem, mens det var nydelig stemning i borteseksjonen. I tillegg var det tydelig at det var en rekke United-fans også blant hjemmesupporterne og i de ulike VIP-avdelingene på stadion.

Det var ikke bare god stemning fordi vi vant kampen, men det er noe spesielt i å vært klart best på bortebane, under flomlys og med flere fans enn det som uansett er vanlig på en ligakamp. Husk nemlig at selv om vi fikk færre billetter enn det burde være på en FA-cupkamp, så er 5.200 nesten dobbelt så mange som får tilgang til en vanlig ligakamp på Emirates.

United-fansen har også flyt for tiden. Buzzet er tilbake. Vi gjør ikke noe annet enn å glede oss til den neste kampen, og nå tror man faktisk også at man kommer til å vinne den kampen.

Personlig så tror jeg ikke at United kommer til å slå Paris St. Germain, men mange gjør det – så stor er selvtilliten som nå omkranser laget.

Og selv om for eksempel Tottenham hadde utliknet og vi ikke stod med åtte strake – så er det vi nå er vitne til så utrolig mye bedre enn det vi var vant med før.

Før vi møtte Tottenham så «hadde ikke United møtt noen som var gode», sa kritikerne. Så slo vi Tottenham, og da var det visstnok kun på grunn av David de Gea selv om vi var det klart beste laget den første timen. Så handlet det om Marcus Rashford og at vi ville slite med Lukaku i stedet for ham mot Arsenal.

Vel, sett opp noen hindringer for Ole Gunnar Solskjær – så kan du være sikker på at han kommer seg over uten å rive.

Jeg skal innrømme at jeg lar meg rive med for øyeblikket.

Jeg ville beholdt ham som manager.

Ok, det er kanskje dumt, altfor mye korttidstenking og som en ny Roberto di Matteo-historie fra hans tid i Chelsea, men det føles bare så innmari rett. Det virker også så fornuftig. Det føles ikke en gang som en risiko akkurat nå.

Det sier jeg etter at jeg ikke en gang vurderte ham som permanent manager etter de fem første kampene.

Det er en ekstrem balansegang for ham å gjøre ting på sin måte og det å gjøre akkurat det samme som han lærte under Sir Alex. Kanskje er det akkurat dette de før ham burde forsøkt på, eller kanskje man rett og slett måtte vært der under Fergie for å forstå det.

Og taktisk, se hvordan han kastet innpå Martial og Rashford da Arsenal jaktet på en utlikning fredag kveld. Vi har blitt så vant til å forsvare ledelser og at svaret da er å sette innpå enda en defensiv spiller. Men hvorfor skulle vi gjøre det? Vi kan jo egentlig ikke forsvare oss, så hvorfor skal vi forsøke bare for så å slippe inn et sent utlikningsmål, som mot Chelsea tidligere i sesongen.

Ole traff imidlertid siden byttene ga oss 3-1.

Jeg pleier å dra så fort sluttsignalet går. Det handler om å komme seg ut før de store hordene av fans er på vei for å unngå å sitte i kø på veien hjem i for mange timer etterpå.

Fredag var ikke det aktuelt.

Da handlet det om å bli igjen og synge for å nyte det som nå skjer.

Det ble ikke noe dårligere av at spillerne kom bort for å feire med oss etter kampen.

Normalt tar jeg heller ikke bilder eller videoer underveis, jeg prøver bare å nyte, men jeg glemte meg helt etter det tredje målet.

Med Ole så føler jeg meg som en unge igjen.

(Oli Wintons bilde. Saken fortsetter under bildet)

Burnley hjemme tirsdag kveld føles som nok en kamp vi kan vinne. Leicester borte til helga må sies å være det samme, og Fulham borte er også en kamp vi kan vinne.

Faktisk, for øyeblikket føles det som om alle kamper kan vinnes.

Deretter er det en liten test mot Paris St Germain, men med «Ole at the wheel» så virker det som om det meste kan skje.

Her kan du lese flere eksklusive kommentarer fra Oli Winton.

Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komité-medlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har gode kontakter i og rundt det som foregår i United. I spalten på united.no vil han spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål.