– Hva kan vi lære av Ferguson?

KOMMENTAR: Årsaken til Fergusons suksess ligger i tre elementer, skriver Supporterklubbens mangeårige leder, Ole Petter Pedersen.

Publisert Sist oppdatert

Ole Petter Pedersen har vært journalist i United-Supporteren, mangeårig leder og er fortsatt sentral i Supporterklubbens styre som nestformann.

Han har skrevet følgende kommentar etter at Sir Alex trakk seg.

– Hva kan vi lære av Alex Ferguson?

Av: Ole Petter Pedersen

Årsaken til Fergusons suksess ligger i tre elementer som ingen andre managere har klart å kontrollere på samme vis. Derfor har han skapt vinnerlag etter vinnerlag.

Jeg satt ved radioen og hørte på BBC 2 noen novemberkvelder i 1986: United knust av Southampton. Atkinson sparket. Alex Ferguson fra Aberdeen ny manager. Da var det å gripe til Rothmans for å finne ut noe mer om den nye sjefen for klubben med en unik historie og en grå nåtid. Bortsett fra at de fleste som fulgte britisk fotball tett kjente til triumfene i Aberdeen, var det ikke mye vi visste om mannen vi håpet skulle lede United tilbake til ligagull.

Om vi bare kunne få oppleve det én gang.

Siden Ferguson varslet sin avgang for noen dager siden, er det skrevet mye om ham. Vi bruker ofte superlativer i dagens språk, særlig vi i mediene. Det er ikke nok superlativer til å beskrive hva Alex Ferguson har betydd for Manchester United og supportere i Stretford, Salford og i resten av verden.

Jeg, og mange tusen andre United-fans, har møtt Ferguson i offisielle, halvoffisielle eller private sammenhenger. Mange har skrevet om hans fryktregime, men vi som har sett både ham og United på nært hold, vet at det har lite med virkeligheten å gjøre.

En fotballtrener må være myndig overfor spillerne i noen sammenhenger. Hvis ikke, varer du ikke lenge i rollen. Men Fergusons suksess handler om å skape lojalitet og samtidig hele tiden fornye laget og sette spillerne på nye prøver.

Flere managere og trenere klarer å vinne trofeer, ligagull eller cuper. Noen klarer det også i flere klubber. Noen managere sliter ut spillerne og klubben mens de samler trofeer, andre bruker så mye penger at klubben går konkurs i kjølvannet av pokalhevingen.

Alex Ferguson har i stedet skapt lag etter lag etter lag.

For hva det er verdt, her er min forklaring på hvordan. Det handler om de tre elementene Ferguson har vært mest på vakt mot.

1. Å være lat

Da Mark Bosnich returnerte til United fra Aston Villa sommeren 1999, kom han til treningsfeltet The Cliff første dag etter sommerferien utrent og overvektig. Vaktene og jeg utvekslet blikk, han så da ikke helt veltrent ut? Skulle dette være erstatteren til Peter Schmeichel? Noen ytterst få andre spillere har hatt samme slappe holdning til det å holde seg i form.

Ingen har blitt lenge på Old Trafford.

Er det noe Ferguson aldri har tålt, er det latskap. En spiller som ikke jobber maksimalt, som ikke selv tar ansvar for å forbedre seg, som tror han har lykkes bare fordi han har fått lov til å dele garderobe med berømte spillere – han blir lagt merke til og som regel sendt videre til en annen klubb ved første anledning.

Ett sitat har blitt nevnt i flere artikler de siste dagene: "I tell my players hard work is a talent, too". Talent hjelper, men er til liten nytte uten hardt arbeid. Nettopp arbeidsmoral og pålitelighet har vært sentralt for Ferguson gjennom hele karrieren. Spillere som Mike Duxbury, Mike Phelan, Phil Neville, John O’Shea og Darren Fletcher ville ikke fått så stor tillit på forskjellige tidspunkt om det ikke var for at de nettopp var arbeidshester. På trening og i kamp, med de riktige holdningene. Bryan Robson var på samme vis. Ferguson aksepterte Robsons drikkevaner, men sendte Norman Whiteside og Paul McGrath videre, nettopp fordi Robson jobbet beinhardt og var i bedre fysisk form enn nesten alle andre på laget – til tross for livsstilen. Det var aldri snakk om å bytte ut Robson fordi han ikke tålte 90 minutter.

Manageren har selv gått foran som et skoleeksempel på at hardt arbeid må til. Først på jobb hver dag. Førstemann inn i treningsrommet om morgenen, for å ha en treningsøkt før spillerne ankommer. Til stede der hvor det har vært nødvendig, på reservelagskamper, U18-kamper, andre lags kamper. Ferguson har ikke bare bygget opp United i nyere tid, han er også den som i alle disse årene har lagt ned mest arbeidstid for å lykkes.

2. Å bli mett på suksess

Det er sommeren 1993. United-spillerne er samlet igjen etter en velfortjent sommerferie, etter å ha sikret klubben det første ligagullet på 26 år. Manager Ferguson setter dem på plass med én gang: På første treningsdag forteller han spillerne at han har skrevet tre navn på en lapp, og lagt dem i en konvolutt. De tre spillerne kommer ikke til å være i United om ett år, er Fergusons spådom overfor gruppa.

Han sier selv i ettertid at han aldri skrev noen lapp. Men det var et effektivt virkemiddel for å hindre spillerne fra å tro at de var ferdige med jobben, nå som ligagullet var vunnet. At det var vunnet én gang, var vel og bra. Å vinne det igjen, og igjen, og igjen, det er en helt annen prestasjon.

Ferguson har gjennom årene svært raskt kvittet seg med spillere som ikke lenger hadde det brennende ønsket om å prestere for Manchester United. Kanskje hadde de vunnet nok, tjent nok penger eller trodde gresset var grønnere på Santiago Bernabeu eller en annen stadion. Uansett årsak – en mett spiller er ingen spiller Alex Ferguson vil ha på laget.

3. Å bli gamle sammen

Jeg husker ikke første gang Ferguson snakket om aldersprofilen i laget, men det var ganske tidlig som United-manager. Han har vært svært opptatt av å ha en spillertropp med riktig miks av unge, modne og erfarne spillere.

Fergusons ideelle tropp har en gruppe helt unge, sultne spillere som slåss for å etablere seg i førstelagstroppen; en gruppe som har etablert seg, men fortsatt er under 25 år; en gruppe i alderen 26 til 29 år, helt på toppen av karrieren, og en gruppe veteraner over 30 år som bringer rutine og trygghet til troppen.

Disse fire alderskategoriene skal blandes sammen, både fordi det gir dynamikk i troppen og fordi det er en sikring mot at hele laget må skiftes ut samtidig. Når en blir for gammel, fyller en annen spiller rollen på og utenfor banen. Når gamlegutta begynner å bli for komfortable, er det en sulten unggutt som trår dem på tærne.

Blandingen sikrer at det hele tiden er unge spillere som presser de erfarne, og at det er erfaring i laget som de unge spillerne kan nyte godt av.

David Moyes bør bite seg merke i dette; hans Everton har veldig mange spillere over 30 år. Det er ikke karakteristikker han bør overføre til Uniteds spillertropp.

Av spillerne som har mer en 100 minutters ligafotball denne sesongen, er Uniteds fordeling slik:

Under 21: 1
22-25: 10
26-29: 7
30 og over: 6

Med unntak av at United mangler et par spillere i ungdomsgruppa – Nick Powell og Wilfred Zaha er kanskje de to – er profilen nærmest perfekt. Alex Ferguson etterlater Manchester United i en fantastisk forfatning.

Takk.

Powered by Labrador CMS