Gikk 17,5 time baklengs for United

Fra håp til fortvilelse

– Det var en jævli søndag, sier han til united.no.

Og tenker først tilbake til søndagen gullkampen ble avgjort.

– Faren for at jeg måtte gå forsvant jo egentlig helt i løpet av vinteren og våren. Så kom den, som alle vet, plutselig tilbake helt på tampen. Før siste kamp hadde jeg egentlig gitt opp. Jeg var klar til å gå. Så fikk vi håp i siste kamp. Jeg trodde vi skulle vinne underveis, men så gjorde vi ikke det likevel.

– Underveis tenkte jeg mest på kampen. Pulsen var vel i 140, og det ble helt jævli. Men det var først etterpå det slo meg at: «Faen, nå må jeg gå».

– Du kunne vel trukket deg?

– Jeg kunne vel sagt at det var et teit veddemål, men da hadde jeg mistet troverdighet. Jeg kunne ikke gjøre det. Man må stå for det man sier. Man kan være idiot, men man stå for den idioten man er.

Her er en liten video av turen.

Søndagsturen forsvant

Dermed var det ingen vei tilbake og forrige lørdag, klokka 09.30, la han ut på de seks milene baklengs.

– Jeg hadde estimert 15 timer, og det stemte vel ganske bra. Jeg var framme etter 17,5 timer, midt på natta og da hadde jeg hatt to timers pause underveis.

Han innrømmer imidlertid at det var en kraftanstrengelse av de sjeldne. Da united.no snakket med ham torsdag formiddag hadde han omsider begynt å kunne gå normalt igjen.

– Jeg burde sikkert trent i flere måneder til dette, men jeg hadde kun fått to turer baklengs på forhånd, på henholdsvis to og fire kilometer. Og jeg innrømmer det – jeg hadde nok ikke helt innsett hva jeg bega meg ut på, sier han.

– De første to milene var som en søndagstur. Det var god stemning og mye folk. Dette ble jo en happening her oppe, det var en sak i media og det var mange som heiet meg frem underveis.

Etter to mil, og på en plutselig folketom strekning, ble det imidlertid verre.

– Det var ikke et eneste hus. Det begynte også å blåse opp. Og jeg fikk alvorlig vondt i beina. Etter 3,5 mil tok jeg en times pause. Da tenkte jeg at dette aldri kom til å gå. Jeg måtte imidlertid prøve.

Så lyset

Og heldigvis – smertene var der fortsatt, men de ble i alle fall ikke verre. Han smurte kroppen inn med medikamenter, fikk nok mat fra egne hjelpere og andre «fans» underveis og da han passerte 40 kilometer var det jo bare to mil igjen.

– Da var det bare å gå på, humrer han.

– Mot slutten var det faktisk ganske godt psykisk også. Da var det ganske motiverende og mye glede i å gå. Da jeg kom frem til Bjørnskinn, en liten bygd på 50 mennesker, ventet så halve bygda på meg for å holde pizzafest på bygdehuset midt på natta.

Det var imidlertid ikke bare glede dagen derpå.

– Søndagen var ganske vond. For å si det sånn – det var ikke så mye annen bevegelse enn mellom huset, bilen og kiosken den dagen.

– Og nå er du klar for et nytt veddemål?

Michalsen ler.

– United skal jo vinne serien neste år, begynner han.

– Men jeg får vel innrømme at jeg har gitt meg selv en midlertidig karantene fra å inngå nye veddemål. Samtidig kjenner jeg meg selv såpass godt at dette nok ikke blir det siste veddemålet jeg inngår.

– Det blir imidlertid det siste jeg inngår baklengs…